Skredder i pavens tjeneste

I mer enn 70 år har Raniero Mancinelli sydd og formet messedraktene til etterfølgerne av den hellige Peter.

Av Solène Tadié, 2. juli 2025

De siste månedene har verden opplevd en fornyet fascinasjon for katolsk skjønnhet, særlig gjennom de høytidelige ritualene rundt pave Frans’ begravelse og det påfølgende konklavet.

Da den nyvalgte pave Leo XIV viste seg iført den røde mozzettaen – et tradisjonelt pavelig plagg som hadde vært ute av bruk i mer enn et tiår – vekket det mer enn bare estetisk interesse. Det fremkalte også en dypere forståelse av at alt man bærer i Kirken har symbolsk betydning.

Få kjenner dette bedre enn Raniero Mancinelli, pavens mangeårige skredder. I mer enn syv tiår har han sydd og formet messedraktene til Peters etterfølgere.

I en alder av 86 år arbeider han fremdeles for hånd i sitt lille atelier i Romas historiske Borgo Pio-kvarter, som leder til Vatikanets hovedport, Porta Sant’Anna. For ham er skreddersøm ikke bare et yrke, men et dypt kall forankret i troen.

«Jeg begynte svært ung, i 1957 eller 1958, med å sy klær for ministranter og sogneprester,» fortalte han i et intervju med Register, som er en del av EWTN News.

«Jeg åpnet mitt eget atelier i 1962, samtidig med åpningen av Det andre vatikankonsil. Litt etter litt, med stor arbeidsvilje og Guds nåde, begynte jeg å betjene biskoper, kardinaler og til slutt flere paver.» Han understreker at hans livsløp ikke har vært tilfeldig: «Du må ha stor utholdenhet, tålmodighet og en indre drivkraft til å gjøre ting ordentlig. Jeg hadde en mentor, en salesianerpater, som lærte meg mye verdifullt. Han hadde en klok og raus ånd. Jeg forstod tidlig at det han ga meg, var noe spesielt.»

Gjennom flere tiår har Mancinelli kledd fire paver: Johannes Paul II, Benedikt XVI, Frans og nå Leo XIV. Alle har satt sitt preg, men han har særlig gode minner fra Benedikt XVIs første tid som pave.

«Jeg kjente ham godt fra tidligere; han bodde like ved verkstedet mitt. Vi så hverandre nesten daglig og hilste alltid på hverandre. Noen dager etter at han ble valgt, ringte han meg med konkrete ønsker», fortsetter han med tårer i øynene. «Det første besøket … det var svært rørende. Han sa noen vakre ord til meg, fra hjertet, mer som et medmenneske enn som pave.»

Han ønsket ikke å avsløre innholdet i samtalen, og bemerket kun at visse samtaler, særlig når de berører sjelen, hører hjemme i stillheten der fortrolige ord går over i bønn.

Hver pave, fortalte Mancinelli, hadde sin egen måte å forholde seg til klesdrakten på. «De hadde alle sin egen stil og uttrykksmåte, men hos dem alle så jeg det samme ønsket om å tjene Kristus og Kirken.»

Hans oppgave var ikke å påtvinge en stil, men intuitivt å forstå behovene. «Jeg er ikke psykolog, men jeg fanger raskt opp smaken og ønskene til den jeg har foran meg. Enten det gjelder en vanlig prest eller paven selv, er mitt mål alltid å imøtekomme deres behov», sa han, og påpekte at pavene sjelden ga detaljerte instruksjoner.

«Som regel stoler de fullt og helt på meg, og det gir meg stor glede. Relasjonen bygger på gjensidig tillit.»

Pave Frans, fortalte han, «var enkel å tilfredsstille. Han hadde aldri spesifikke ønsker når det gjaldt klær. Alt skulle være enkelt, og han brydde seg ikke om en drakt var litt for stor».

Leo XIV, derimot, «er slank, elegant og opptatt av å kle seg godt. Han foretrekker en veltilpasset sutane med presis passform.»

Mozzettaens tilbakekomst
Med pave Leo har verdens oppmerksomhet igjen blitt rettet mot skjønnheten i den kirkelige klesdrakten. Den mest påfallende endringen har vært tilbakekomsten av mozzettaen – en kort, rød skulderkappe som ikke hadde vært brukt siden pave Benedikt XVI.

Når den bæres utenfor botsperioder, symboliserer den røde mozzettaen martyrenes blod – selve grunnlaget Kirken i Roma hviler på. Når paven ifører seg denne, uttrykker han ikke bare sin rolle som Peters etterfølger, men også minnet om dem som ga sitt liv for troen. Dette plagget minner verden om at Kirken ikke er et museum, men en levende kropp som næres også av offer.

Ifølge enkelte observatører reflekterer Leo XIVs valg en augustinsk forståelse, der skjønnhet ikke er luksus, men et uttrykk for den guddommelige orden.

Mancinelli, som har sydd mozzettaer gjennom flere tiår, beskrev plagget som «svært krevende å lage». Han uttrykte bekymring for om fremtidige skreddere vil klare å bevare denne unike håndverkskunnskapen.

«Jeg har sydd mozzettaer så lenge at det har blitt en del av meg», sa han med rolig trygghet og erfaring. «Men ja, det er definitivt komplisert.»

På kvelden han ble valgt, bar pave Leo også den tradisjonelle hvite sutanen av lett italiensk ull, med rochet – et knelangt linplagg pyntet med blonder. Et gullpektoralkors og en stola utsmykket med kors og broderier fullførte antrekket. Han beholdt de enkle svarte skoene introdusert av forgjengeren. Under sin første Regina Caeli hadde Leo rundt livet et hvitt moiré-silkesjerf brodert med det pavelige våpenskjoldet.

Messeklær som vitnesbyrd
I en tid da katolsk symbolikk igjen vekker global oppmerksomhet – også i sosiale medier – ser Mancinelli dette som et uttrykk for Guds forsyn. «Jeg har også lagt merke til det. Det er tydelig en ny entusiasme», sier han. «Det handler ikke om å gå bakover, men om å finne tilbake til skjønnheten og legge merke til de små, men viktige detaljene. Det er svært inspirerende.»

På spørsmål om hva Kirken kan formidle gjennom denne skjønnheten, svarte han at «skjønnheten aldri er et mål i seg selv, men en sterk måte å åpenbare Kristi person på».

Denne overbevisningen, legger han til, har preget hvert eneste sting i hans liv og kall. «Å kle Peters etterfølger er en stor ære. Men for meg har faktisk alle religiøse plagg jeg lager en dyp betydning. Jeg legger samme entusiasme inn i alt jeg gjør. Pavens klær krever selvsagt ekstra varsomhet – særlig den hvite sutanen, som er svært delikat. Men jeg elsker dette arbeidet. Gud være takk, det faller meg helt naturlig.»

Og pensjonisttilværelsen? Han ler hjertelig. «Jeg, pensjonere meg? Aldri i livet. Jeg har faktisk tenkt å fortsette å tjene også de neste pavene!»