Pave Leo XIV første preken

Pave Leo XIV trer frem med en kraftfull første preken hvor han tydelig kaller Kirken og hver enkelt troende til å gjenkjenne og vitne om Kristus – den salvede, den levende Guds Sønn – i en verden preget av moralsk forvirring, åndelig tomhet og praktisk ateisme. Med dyp teologisk refleksjon og pastoral alvor påminner han Kirken om dens oppdrag og sitt eget ansvar som Peters etterfølger.

Oversatt av Heidi Øyma, 9. mai 2025

«Du er Den salvede, den levende Guds Sønn.» (Matt 16,16) Med disse ordene sammenfatter Peter – som sammen med de andre disiplene var blitt spurt av Mesteren om sin tro på ham – den arven som Kirken i to tusen år har bevart, fordypet og gitt videre gjennom den apostoliske suksesjon.

Jesus er Den salvede, den levende Guds sønn, det vil si, han er den eneste Frelser og åpenbarer av Faderens ansikt.

I ham har Gud, for å gjøre seg nær og tilgjengelig for menneskene, åpenbart seg for oss i et barns tillitsfulle øyne, i en ungdoms livlige sinn, i en manns modne ansiktstrekk (jf. Det annet vatikankonsil Gaudium et Spes, 22). Til sist viste han seg for dem som stod ham nær, etter sin oppstandelse, i sitt forherligede legeme. Slik har han vist oss både et forbilde på hellig menneskelighet som vi alle kan etterligne, og løftet om en evig bestemmelse som overgår alle våre begrensninger og evner.

I sitt svar samler Peter begge disse aspektene: Guds gave og veien vi må gå for å bli forvandlet, dimensjoner som er uadskillelige fra frelsen og som er betrodd Kirken for at hun skal forkynne dem til beste for menneskeslekten. De er betrodd oss, som ble valgt av ham før han formet oss i mors liv (jf. Jer 1,5), som ble gjenfødt i dåpens bad og som hinsides våre grenser og uten egen fortjeneste ble ført hit og herfra sendes ut for at Evangeliet skal bli forkynt for alt som Gud har skapt (jf. Mark 16,15).

Når han gjennom deres valg har kalt meg til å etterfølge den første blant apostlene, betror Gud så på en særskilt måte denne skatten til meg – for at jeg, med hans hjelp, skal forvalte den trofast (jf. 1 Kor 4,2) til beste for hele det mystiske legeme som er Kirken, slik at hun stadig mer blir en by på et fjell (jf. Åp 21,10), en frelsens ark som styrer gjennom historiens bølger, et fyrtårn som opplyser verdens natt. Og dette ikke så mye takket være prakten i hennes strukturer eller storslåttheten i hennes bygninger – som for eksempel monumentene vi befinner oss i – som gjennom helligheten til sine lemmer, til det folket «som Gud har vunnet for at [det] skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet, 2,9).

Men i samtalen hvor Peter avlegger sin trosbekjennelse, stilles det først et annet spørsmål: «Hvem», spør Jesus, «sier folk at Menneskesønnen er?» (Matt 16,13) Det er ikke et banalt spørsmål, nei, det berører et viktig aspekt ved vår tjeneste: virkeligheten vi lever i, med sine grenser, sine muligheter, sine spørsmål og sine overbevisninger.

«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» Når vi tenker på scenen vi reflekterer over, kan vi finne to mulige svar, som viser hver sine holdninger.

Først har vi verdens svar. Matteus understreker at samtalen mellom Jesus og disiplene om hans identitet finner sted ved den vakre byen Cæsarea Filippi med sine luksuriøse palasser. Byen ligger midt i et fortryllende landskap ved foten av Hermon-fjellet, men er også senter for nådeløse maktsirkler og et sted der forræderi og troløshet utspiller seg.  Dette bildet forteller oss om en verden som betrakter Jesus som en person totalt blottet for betydning, til nød en underlig figur som kan forbløffe med sin uvanlige måte å snakke og handle på. Og når hans nærvær blir plagsomt fordi han fordrer ærlighet og stiller moralske krav, kommer denne «verden» til å forkaste og eliminere ham uten å nøle.

Det er også et annet mulig svar på Jesu spørsmål: svaret til vanlige folk. For dem er mannen fra Nasaret ingen «sjarlatan». Han er en rettferdig mann, en som har mot, som snakker godt og sier ting som er sant, lik andre store profeter i Israels historie. Derfor følger de ham, i det minste så lenge de kan gjøre det uten for mye risiko og ubehag. Imidlertid betrakter de ham bare som et menneske, og i farens stund under hans lidelse, forlater derfor også de ham og går skuffet sin vei.

Aktualiteten i disse to holdningene er slående. De representerer ideer som vi lett kan finne igjen – kanskje uttrykt med andre ord, men i sitt vesen de samme – i munnen på mange menn og kvinner i vår tid.

Også i dag er det ikke få sammenhenger hvor den kristne tro blir regnet for absurd, noe for svake og lite intelligente mennesker, sammenhenger hvor andre former for sikkerhet blir foretrukket, slik som teknologi, penger, suksess, makt og fornøyelser.

Dette er miljøer hvor det ikke er lett å vitne om og forkynne Evangeliet, og hvor den som tror, blir ledd ut, motarbeidet og foraktet, eller til nød tolerert og syntes synd på. Og likevel – nettopp derfor er dette steder som trenger misjon fordi mangelen på tro ofte på tragisk vis fører med seg tapt livsmening, at barmhjertigheten blir glemt, de mest dramatiske former for krenkelse av personens verdighet, familiens krise og mange andre sår som vårt samfunn lider under – og det ikke lite.

Også i dag mangler det ikke sammenhenger hvor Jesus nok blir verdsatt som et menneske, men hvor han blir redusert til en slags karismatisk leder eller et overmenneske – og det ikke bare blant ikke-troende, men også blant mange døpte, som slik ender opp med å leve, på dette nivået, i en praktisk ateisme.

Dette er den verden som er betrodd oss, den verden hvor vi, slik pave Frans så mange ganger har lært oss, er kalt til å vitne om den gledefylte troen på Jesus Frelseren. Derfor er det, også for oss, essensielt å gjenta: «Du er Den salvede, den levende Guds Sønn».

Det er essensielt å gjøre det, fremfor alt, i vårt personlige forhold til ham, i vår daglige anstrengelse for å omvende oss. Men dernest også som kirke, når vi sammen lever vår tilhørighet til Herren og bringer til alle det glade budskapet om ham (jf. Det annet vatikankonsil Lumen Gentium, 1)

Dette sier jeg først og fremst til meg selv, som Peters etterfølger, idet jeg begynner min misjon som biskop av kirken som er i Roma, den kirken som er kalt til å føre forsete i kjærlighet for den universelle kirke, slik det heter i den hellige Ignatius av Antiokias berømte formulering (jf. Brev til Romerne, hilsen). Mens han ble ført i lenker mot denne byen, som var stedet for hans nært forestående offer, skrev han til de kristne der: «Da vil jeg virkelig være Jesu Kristi disippel, når verden ikke ser min kropp» (Brev til Romerne, IV, 1) Han siktet til det å bli spist av dyrene i arenaen – og slik gikk det – men hans ord viser i en videre forstand til en uoppgivelig forpliktelse for alle som utøver ledertjeneste i Kirken: å forsvinne for at Kristus skal bli værende, å gjøre seg liten for at han skal bli kjent og forherliget (jf. Joh 3,30), å gi seg fullt og helt for at ingen skal være foruten muligheten til å kjenne ham og elske ham.

Måtte Gud gi meg denne nåden, i dag og alltid, hjulpet av den ømme og kjærlige forbønnen til Maria, Kirkens Mor.