Religionssosiolog Detlef Pollack forklarer hvorfor religiøs tilknytning i Tyskland svekkes
Mister Kirken bare medlemmer – eller også troen hos medlemmene? Hvilken rolle spiller medier, velstand, individualisering og nye livsformer, og finnes det veier til å vinne mennesker på nytt for troen og Kirken? I dette intervjuet svarer religionssosiologen Detlef Pollack, en av de fremste kjennerne av religiøs endring i Tyskland, på disse spørsmålene.
Hva ser du som hovedårsakene til at mange mennesker har fått en svakere tilknytning til Den katolske kirke i Tyskland?
Tilknytningen til Den katolske kirke har gått dramatisk tilbake de siste årene. Først og fremst er overgrepssakene og måten Kirken har håndtert dem på ansvarlig for denne tendensen. Men prosessen med en nedgang i antallet medlemmer av Kirken går tilbake til 1960- og 1970-årene. Den langsiktige utviklingen må i første rekke forstås på bakgrunn av den økonomiske oppgangen og den tilhørende forskyvningen i befolkningens dominerende verdiorienteringer: fra lydighet, flid og disiplin til selvbestemmelse, politisk deltakelse og selvrealisering.
Også utviklingen i underholdnings- og forbrukskulturen spiller inn. De utvidede mulighetene for fritid og yrkesmessig fremgang, sammen med høyere utdanningsnivå og høyere inntekter, bidrar til fremmedgjøring fra Kirkens tilbud. Ofte blir sekulære muligheter for selvrealisering oppfattet som mer attraktive og viktigere enn religiøse fellesskapsformer.
Hvordan skiller du mellom en svekket institusjonell tilhørighet og en mulig endring i personlig religiøsitet eller spiritualitet?
Institusjonell tilknytning måles som regel gjennom kirkegang og kirkemedlemskap. På 1950-tallet gikk om lag halvparten av katolikkene til messe hver søndag. I dag er det ikke mer enn seks til syv prosent. Å beskrive personlig religiøsitet og spiritualitet krever derimot et mer sammensatt begrepsapparat. Religionssosiologien spør blant annet etter troen på Gud, selvforståelsen som religiøs eller spirituell, religiøse erfaringer, utenomkirkelig religiøsitet, spiritualitet og esoterikk.
Alt i alt viser det seg at ikke bare tilknytningen til Kirken har avtatt kraftig, men også de subjektive dimensjonene ved religiøsitet. I 1949 bekjente 88 prosent av vesttyskerne troen på Gud. I dag er andelen 50 prosent. Litt under 20 prosent tror i dag på oppstandelsen; for 40 år siden var det dobbelt så mange. Mens nesten halvparten trodde på skapelsen i 1986, er det i dag bare 19 prosent som bekjenner seg til skapertroen.
Hvilken betydning har kirkelige reformdebatter for om mennesker føler seg knyttet til Kirken?
Disse debattene er svært viktige. Mange sier at de ville ha blitt i Kirken dersom reformdebattene hadde vært mer virkningsfulle. Det vil si at mange forklarer sin avstand til Kirken med det de oppfatter som Kirkens svake reformvilje. Om de faktisk ville ha stått Kirken nærmere dersom den hadde endret seg grunnleggende, kan man likevel tvile på. Kravet om radikale reformer er også et middel til å plassere ansvaret for at mennesker tar avstand fra Kirken, på kirkelig hold – og i praksis nesten bare der.
Hvilken rolle spiller medier som TV, film, sosiale nettverk og internett i menneskers forhold til Kirken og troen?
Betydningen av sosiale medier for fremmedgjøringen fra Kirken og troen kan knapt overvurderes. Når mange mennesker tilbringer flere timer daglig på internett, er det klart at det rett og slett blir mindre tid og energi igjen til personlige møter og sammenkomster i kirkene.
Hvilke former for kirkeliv eller trosformidling synes du i dag er særlig egnet til å nå mennesker på nytt?
Mye i Kirken bæres av tradisjonen. De tradisjonelle formene for gudstjeneste, andakt og kommunion er fortsatt av sentral betydning for videreformidlingen av evangeliet. Samtidig er det avgjørende at Kirken knytter sitt virke til menneskers ulike interesser og behov: til hverdagsspørsmål om hvordan livet skal leves, til behovet for ledsagelse i livskriser og til lengselen etter fotfeste og orientering i en uoversiktlig verden.
Det er også viktig å tydeliggjøre at troen kan være til hjelp i politiske spørsmål, for eksempel spørsmål om krig og fred, rettferdighet og solidaritet. Til tross for stor skepsis oppfattes Kirken som en institusjon som har til oppgave å hjelpe de svake, de fattige og de syke i samfunnet. Faktisk er kristnes vilje til å engasjere seg frivillig, vise tillit til medmennesker og være der for andre, sterkere enn hos konfesjonsløse. Det er en statistisk påvisbar og signifikant forskjell. Til sist er kommunikasjonen blant mennesker som er sterkt kirkelig engasjert, i høy grad preget av gjensidig respekt. Jeg kan forestille meg at denne respektfulle omgangsformen innad i Kirken også kan stråle ut til andre deler av samfunnet, for eksempel politikken, der tonen er blitt hardere og tidvis preget av aggressivitet, fornærmelser og nedsettelse.
Hvilke utviklingstrekk venter du for Den katolske kirke i Tyskland de neste ti årene når det gjelder medlemstilknytning og samfunnsmessig betydning?
Tilknytningen til Den katolske kirke vil fortsette å svekkes. Selv om det her og der kan oppstå motbevegelser som fører til større nærhet til Kirken, vil det etter all sannsynlighet bare dreie seg om små endringer – endringer som neppe kan stanse den omfattende prosessen med sekularisering og avkirkeliggjøring, og slett ikke snu den.
Merk: Intervjuer som dette gjenspeiler synspunktene til den intervjuede, ikke nødvendigvis synspunktene til EWTN Norge.
Av Christian Peschken · CNA Deutsch · Oversatt til norsk av EWTN Norge
