Nyheter · Magnifica Humanitas
Når bør man si nei til KI i klasserommet og hjemme? En sentral advarsel i Magnifica Humanitas
Pave Leo XIV oppfordrer til å tenke nytt om hva det betyr å gi mennesker opplæring og dannelse i bruken av kunstig intelligens og i forståelsen av dens følger, særlig for unge. I Magnifica Humanitas advarer han mot en digital kultur som kan svekke tålmodighet, oppmerksomhet og sannhetssøken.
Pave Leo XIV vier en betydelig del av sin første encyklika, Magnifica Humanitas, til den digitale revolusjonens innvirkning på utdanning og familieliv.
Paven erkjenner at «raske teknologiske forandringer avslører hvor uforberedt vi er på det pedagogiske området». Han advarer om at «de digitale medienes gjennomgripende nærvær fremmer en kultur preget av umiddelbarhet og hyperstimulering, noe som fører til tretthet, kjedsomhet og apati overfor den innsatsen som kreves for å søke sannheten».
Som svar understreker han at utdanning «er en lang vandring som krever tålmodighet og derfor trenger tid til modning og til møte med virkeligheten bortenfor det som bare synes», noe han ser som «grunnleggende», fordi – som han minner om – all teknologi «former dem som bruker den».
Risikoen for at lysten til å stille spørsmål slukner
I encyklikaen gir Leo XIV ikke ferdige svar eller en enkel liste med råd. Snarere retter han en bred oppfordring til å tenke nytt om hva det betyr å utdanne mennesker i bruken av kunstig intelligens og dens følger. Til syvende og sist handler det, slik han selv sier, om å lære mennesker «å avgjøre når og til hvilke formål den ikke bør brukes».
«Den hastigheten og lettheten som svar eller sammendrag kan skaffes med, risikerer å slukke lysten til å stille spørsmål, en prosess som bare bærer frukt over tid», skriver paven. For å illustrere dette poenget viser han til Det syvende brev av den greske filosofen Platon, fra 353 f.Kr., en hjørnestein i vestlig tenkning.
«Vi må derfor lære å utvise tilbakeholdenhet i bruken av KI og beskytte våre unge mot løftet om den perfekte maskinen, mot den subtile fristelsen som får menneskelig tenkning til å fremstå som overflødig nettopp når den trengs mest», skriver han, og minner om at, som Platon sa, de dypeste og viktigste realiteter bare læres gjennom lang tid og stor innsats.
«Tidlig og uovervåket eksponering»
Paven advarer også mot de negative følgene for søvn, oppmerksomhet og følelsesregulering som skyldes «tidlig og uovervåket eksponering for digitale enheter og sosiale medier».
Dette forsterkes, fortsetter han, «av lett tilgang til voldelig eller nedverdigende innhold som krenker følsomheten, til pornografisk og hyperseksualisert materiale, til budskap som banaliserer kroppen og følelsene, og til forslag som normaliserer risikofylt atferd».
«Å ha en personlig mobilenhet i altfor ung alder og bruke den uten voksent tilsyn kan forsterke de unges sårbarhet, fremme avhengighet og utsette dem for isolasjon, mobbing og nettmobbing, samt for press om å dele intime bilder eller sensitive opplysninger», advarer han.
I denne sammenheng erkjenner paven at det er vanskelig for foreldre alene å motstå «påvirkningen fra forretningsmodeller som gjør oppmerksomhet og tid til inntektskilder». Derfor etterlyser han «en allianse mellom politiske beslutningstakere, utdanningsinstitusjoner og familier som er i stand til konkret å støtte voksne i denne oppgaven».
«Det trengs fremsynte offentlige tiltak», understreker han, «for å motvirke plattformenes umiddelbare interesser, konsentrert på få hender, når de kommer i konflikt med mindreåriges velferd».
I samme retning, uten å peke på noen bestemt regjering, omtaler han positivt lovgivningsinitiativer fremmet i land som Australia, Frankrike og Spania. Han oppfordrer til «å fastsette aldersgrenser, holde tjenesteleverandører ansvarlige i stedet for å legge hele kontrollbyrden på familiene, og sørge for særskilt vern mot alle former for seksuell utnyttelse og vold på nettet. Slik kan barn og unge, som er betrodd vår omsorg, virkelig beskyttes som en dyrebar skatt.»
Leo peker også på flere presserende utfordringer i utdanningen i møte med fremveksten av kunstig intelligens.
«Mange utdanningssystemer strever med å holde tritt med endringene og med å støtte elevenes helhetlige utvikling», påpeker han.
Utviklingen av informasjonsteknologi og KI gjør at læreplaner utformet for en annen tid blir foreldet, mens skolens organisering, rom, vurderingsformer og selve lærerrollen må tenkes på nytt «for å fremme en autentisk helhetlig utdanning som omfatter alle personens dimensjoner».
«Det er nødvendig å støtte lærernes kontinuerlige dannelse gjennom hele deres yrkesliv, slik at de kan møte ny teknologi på en positiv måte og hjelpe elevene til å bruke den ansvarlig, kritisk og kreativt, i stedet for passivt å gi etter for dens innflytelse», sier han.
Den hellige far peker også på en utfordring av intellektuell og visdomsmessig art. «Uten nøye oppmerksomhet kan det vokse frem et utdanningssystem som mangler kjærlighet til sannheten, der en uopphørlig strøm av informasjon erstatter den grunnleggende øvelsen i forskning, refleksjon og dømmekraft», beklager han.
En sunn holdning preget av oppmerksomhet
I denne sammenheng advarer han mot spredningen av fragmentert kunnskap, der «det blir vanskelig å gripe virkeligheten som helhet, å stille dype spørsmål om mening eller å utvikle autentisk, kritisk og kreativ tenkning».
«Det trengs en virkelig sunn holdning, med rytmer som rommer stillhet, fordypet studium, lesning og klok analyse, for uten disse elementene kan den indre friheten bli svekket», foreslår han.
Kirkens sosiallære, sier paven, kaller til en fornyet utdanningsallianse mellom familier, skoler, kristne fellesskap og offentlige institusjoner. Den blir konkret når prinsippene omsettes i pedagogiske mål: å oppdra til måtehold og sans for grenser; til å anerkjenne andres og fremtidige generasjoners rett til å nyte godt av goder som er mottatt eller skapt av menneskets oppfinnsomhet; til frihet og ansvar; og til sans for transcendens og det felles beste.
«Skolene er ikke kalt til å følge tempoet i den digitale verden, men til å tilby det den digitale sfæren ikke kan gi av seg selv, nemlig en felles tid for læring og for å utvikle tillitsfulle relasjoner», konkluderer han.
Av Victoria Cardiel · EWTN News · Oversatt til norsk av EWTN Norge
