«NU HETER DET IDAG» – EN LITEN MEDITASJON OM NÅTID
I dag er nådens tid. Den kristne tro minner oss om at Guds nåde ikke bare tilhører fortiden eller fremtiden – den gis i dag. I Kirkens sakramenter, særlig i messen og skriftemålet, møter vi Kristus som handler nå og åpner veien til et nytt liv.
Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 6. mars
«I dag er nådens tid, i dag er Gud å finne.», synger vi i Brorsons vakre tekst (oversatt fra en gammel tysk hymne). Ordene bærer en dypere klang: «I dag» er ikke bare en poetisk vakker formulering, det er frelsens sakramentale nåtid. Hver gang Kirken feirer messen, trer vi inn i Kristi ene, evige offer, gjort nærværende for oss. Frelsen er ikke bare et minne fra fortiden eller et håp for fremtiden; den er tilgjengelig nå. Gud er å finne i dag – ikke fordi vi har nådd Ham, men fordi Han har bøyd seg ned til oss.
Vi vet at vi aldri egentlig fortjener Guds kjærlighet; nåden er gratis, ufortjent gave. Men vi kan åpne oss for den. Vi kan svare og vi kan svare I DAG: «Nu heter det idag!»
Hvor ofte utsetter vi ikke omvendelsen? Vi tenker: senere skal jeg be mer, senere skal jeg skrifte, senere skal jeg ta oppgjør med det som binder meg, senere, senere… Men nåden, den er og virker i nåtid – I dag! I skriftemålets sakrament møter vi Kristi milde hjerte konkret. Der blir angerens tårer ikke et tegn på fortvilelse, men på håp. For Gud avviser aldri den som kommer. Å ta imot ham er å si ja til å formes etter ham, og det er radikalt; Noen ganger innebærer det å gi slipp på det vi holder fast ved: stolthet, selvrettferdighet og bitterhet. Å «fatte Jesu hjerte» er å la vårt eget hjerte bli forvandlet etter hans – mildt, barmhjertig og brennende av kjærlighet.
«Ennu er hjelp å få for angerfulle hjerter», skriver Brorson – og det er et «ennu» fylt av håp. Så lenge vi lever, er døren åpen. I katolsk tradisjon taler vi om Guds barmhjertighet som større enn vår synd. Intet mørke er så dypt at ikke Kristi lys kan nå det. I skriftemålet hører vi ordene om absolusjon, det er en virkelig tilgivelse, ikke bare en følelse. I skriftemålet løftes byrden, og vi får begynne på nytt, vi får en ny start.
Gud taler gjennom Skriften, gjennom Kirkens forkynnelse, gjennom samvittigheten. Hans hjertelag åpenbares fullt og helt i Kristus – særlig i det åpne hjertet på korset. I fromheten rundt Jesu hellige hjerte ser vi et bilde på denne kjærligheten: såret, men levende; gjennomstunget, men pulserende av nåde.
Å kunne hvile i Guds vilje er å overgi seg i hans forsyn. I Marias Fiat – hennes JA – ser vi det fullkomne bilde på slik tillit. Hun tok imot Ordet og hvilte i Guds plan, selv når den førte henne til korset.
Hjertet blir stille i Guds nådes arm. I en urolig verden søker vi stadig nye holdepunkter. Men den dypeste fred finnes i foreningen med Gud. I stille tilbedelse foran det hellige sakrament erfarer mange nettopp dette: en fred som ikke alltid fjerner problemene, men bærer oss gjennom dem.
Vi lever ikke i går og heller ikke i morgen, vi lever nå, vi lever i dag – og nåden, den gis nå. Kristus rekker oss sin hånd nå. Derfor: La oss ikke utsette kjærligheten. La oss ikke vente med å vende tilbake.
I dag er nådens tid. I dag er Gud å finne.
