Det er noe dypt gjenkjennelig i tonen fra salmen «No livnar det i lundar». Den bærer i seg både vårens stille oppvåkning og sjelens lengsel etter fornyelse.
En av de virkelig store hendelsene i Kirkens første tid etter Pinsedag er Saulus av Tarsus’ omvendelse. Han overgikk de andre av fariseerne i sitt iver for å utslette kristendommen.
Samuel svarer ikke med store ord, men med beredskap: «Tal, Herre, din tjener lytter.» Slik viser Skriften at lytting er aktiv lydighet, modnet gjennom veiledning, liturgi og stillhet – og fullendt i Kristi «ja» til Faderen.
Guds miskunn i vår svakhet bærer oss når vi faller. En meditativ refleksjon om bønn, lidelse, stillhet og håpet som springer frem når vi vender tilbake til Gud.
Englenes «Fred over jorden» er mer enn et ønske om ro: Det er Kristi nærvær. Ved inngangen til et nytt år kalles vi til stillhet og årvåkenhet – og til å bryte opp som de vise menn, ledet av stjernen.