Nyheter · Impuls
Ja, herren er sannelig oppstanden!
«Herren er sannelig oppstanden!» Gjennom påsketiden lyder kirkens jubelrop som et ekko av håp, tro og nytt liv. Men oppstandelsen er mer enn en høytidshilsen – den er selve hjertet i den kristne tro. Evangeliet viser oss disipler som tviler, sørger og famler, men som møter den levende Kristus ansikt til ansikt.
Gjennom hele påsketiden synger vi igjen og igjen : «Herren er sannelig oppstanden. Halleluja.»
Ordene gjentar vi dag etter dag, de blir som et ekko gjennom hele liturgien. Kanskje kjenner vi at hjertet ikke alltid er med. Vi synger, men tror vi virkelig? Klarer vi å fatte hva det betyr at Kristus lever? Oppstandelsen er ikke bare en vakker tanke eller et fromt håp. Oppstandelsen er selve kjernen, navet, i vår tro.
I evangeliene ser vi at de første disiplene heller ikke trodde uten tvil og kamp. Ingen av dem ventet egentlig oppstandelsen. Selv de som hadde gått sammen med Jesus, hørt hans ord og sett hans under, sto hjelpeløse, rådville og tafatte da korset reiste seg på Golgata.
Maria Magdalena kommer grytidlig til graven, det er ennå mørkt. Hjertet er tynget av sorg. Maria søker en død Herre, ikke en levende. Da hun ser den tomme graven tror hun at noen har tatt kroppen bort.
Selv når Jesus står foran henne, kjenner hun ham ikke igjen. Blikket er sløret av tårene. Først idet han sier navnet hennes – «Maria» – åpnes hennes øyne.
Og vi, er vi ikke noen ganger som henne? Vi søker Gud, men vi forventer ikke å møte ham levende og helt nær.
Vi leter blant minner, vaner og gamle forestillinger. Vi kan be, gå til messe og synge påskens lovsanger, men vi kan likevel bære på noe som blinder for Kristi nærvær.
Den oppstandne kommer ikke slik vi forventer. Han står ofte stille ved siden av oss, i Skriften, i Eukaristien, i et medmenneske, i stillheten. Kjenne ham, det gjør vi først når han kaller oss ved navn.
Kjenner vi oss mer igjen i Thomas? Han som ikke var til stede da Jesus først viste seg for disiplene. Thomas vil se selv, han vil røre ved sårene. «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans … kan jeg ikke tro. «Tvileren Thomas» kalles han, men kanskje er han også den ærlige Thomas. Hvordan kunne noen som virkelig var død, leve igjen? Hvordan kunne korset ende i seier?
Senere, da Jesus kommer til disiplene, innbyr han Thomas til å nærme seg: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» Thomas faller på kne og sier: «Min Herre og min Gud!»
En sterk trosbekjennelse som kommer fra ham som tvilte. Kanskje kan det gi oss håp?
Tro er ikke fravær av spørsmål. Tro er å våge å bli værende nær Kristus også når vi ikke forstår.
Hvordan ville vi møte den oppstandne? Som Maria Magdalena, med tårer og lengsel? Som Thomas, med tvil og spørsmål? Kanskje litt av begge deler. For i oss alle finnes både sorgen som søker og tvilen som nøler.
Evangeliet forteller at Kristus kommer begge i møte. Han kaller den sørgende ved navn, Han viser sine sår til den tvilende.
Kanskje er det nok for oss i dag: ikke det å eie en fullkommen tro, men det å åpne hjertet litt mer for ham som lever. Han som stadig kommer til sine disipler, til oss og sier: «Fred være med dere.» Halleluja.
VÆR IKKE VANTRO, MEN TROENDE
HERREN ER SANNELIG OPPSTANDEN!
Av sr Ragnhild Marie Bjelland · EWTN Norge
