Karmels Hage – Thérèses betydning for økumenikken.

Et kapittel fra boken: Wilfrid Stinissen, Den Enkla vagen till helighet. En bok om Therese av Lisieux. Libris forlag 1999.

Thérèse har en del til felles med Luther, men hun er mindre forhastet i sine konklusjoner. Hennes ord «tout est grâce» er berømte, men hun mener ikke at vi derfor ikke kan hjelpe til i Guds store frelsesverk. I første omgang virker det som om hun gikk mindre langt enn Luther i sin verdsettelse av nåden, og reserverte noe for mennesket, men i virkeligheten setter hun nåden enda høyere. Guds nåde og kjærlighet er så stor at han lar mennesket delta i sitt eget verk. Vi er «filii in Filio», sønner i Sønnen. Vi gjør det Sønnen gjør: sammen med han redder vi verden. Det er ikke for ingenting at Thérèse har blitt utnevnt til misjonærenes skytshelgen.

Men også på en annen måte radikalisere Thérèse troen. Hun vegrer seg for å skille askese fra nåde. Om jeg virkelig mener alvor med å tro på Gud og overgir meg til ham og støtter meg på ham alene (sola fides), da må det være slutt med å støtte meg på alt som ikke er ham. Alle støttepunkt som ikke er ham, må falle bort. Jeg skal ikke søke min glede, eller min trøst i bagateller, men leve slik at jeg kan si: «Du er min eneste glede, min eneste trøst. Du er mitt alt.» Det kan man ikke påstå om man henger fast i tusen ting. Her ser man en radikal tro faktisk forutsetter en lang frigjøringsprosess som vi kaller askese. Denne askesen er da ikke et middel for å fortjene Guds kjærlighet, men ganske enkelt tro på Gud, tro i sin fylde.

Det finnes altså ingen prinsipiell motsetning mellom tro og askese, men tvert om en radikal tro innebærer askese. Den Enkla vagen till helighet. s.157.