Skip to content
Lær meg fremfor alt å kjennedin grenseløse kjærlighet
Av sr Ragnhild Marie Bjelland OP
«Lær meg å kjenne dine veier», synger vi i den vakre hymnen skrevet av presten og poeten Jacob Paulli i 1902, og teksten fortsetter «og gå dem trøstig skritt for skritt». Det kan synes mye å be Gud om, men ordene røper vår dypeste lengsel etter å følge Guds vilje. Hele teksten vitner om denne lengselen, og lengselen, den higer mot målet – det å kjenne Guds grenseløse kjærlighet,slik også Paulli skriver om i siste vers:
Men lær meg fremfor alt å kjenneDin grenseløse kjærlighet
Den som kan tusen stjerner tenne Når lykkens sol for meg går ned
Den tørrer tåren som den skapte Og leger såret som den slo
Dens vei går gjennom det vi tapte Den gir oss mere enn den tok.
Bønnen stiger frem fra et hjerte som vet at det står foran Gud som unikt, skapt, avhengig og ikke minst elsket. Å be om å få kjenne Herrens veier er ikke først et ønske om forklaringer, men om fellesskap: å få gå med Gud, ikke foran ham. Slik ber også salmisten: «Herre, lær meg dine veier, vis meg dine stier[1]». Veien aldri bare en idé, den er en vandring – et liv levd i lydighet, sakramenter og daglig overgivelse.
Erkjennelsen av at alt vi har er til låns, «borget gods», peker rett inn i Kirkens forståelse av forvalterskap. Ingenting tilhører oss absolutt; alt har sitt opphav i Gud og vender tilbake til ham. Som Paulus minner oss om: «Hva har du som du ikke har fått[2]?». Når vi lar Guds sterke hånd lede oss, er det ikke for å slippe lidelse, men for å bli bevart i retningen mot det sanne målet, og målet, det er fellesskapet med Gud.
Bønnen våger også å be om å få del i Guds tanker. Det er en ganske så dristig bønn, for Herrens tanker er høyere enn våre. Likevel er det nettopp dette Kirken lærer oss: at menneskets forstand renses og løftes når den stilles i troens tjeneste. Når hjertet banker i angst og tankene går seg trett, da er det ikke flere resonnementer, flere kompliserte tanker som frelser, men Ordet selv. Kristus, det levende Ord, taler håp inn i mørket og lar «morgenrøden» bryte frem, det er et bilde på oppstandelsens lys som alltid ligger skjult bak korsets natt.
Bønnen vi synger har sitt dyp i dette: det å få kjenne Guds grenseløse kjærlighet. Kjærligheten ikke noe abstrakt, den er åpenbart i Kristi kors, det er en kjærlighet som både sårer og helbreder, som lar tapet få en mening ved å bære det selv. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.»[3]. Det er ingen billig og lettkjøpt trøst, det er en kjærlighet som tørker tåren ved selv å ha grått, og som en dag skal gjøre alle ting nye. Slik blir veien gjennom det tapte ikke slutten, men selve vandringen. Gud tar aldri uten å gi mer tilbake, Han gir ikke alltid her og nå, Han gir i det håpet som vokser mot himmelen. Og for hvert håp som dør i tiden, blir et nytt tent i evigheten, der kjærligheten selv er målet, og Gud, Han er alt i alle.
Lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet
