Søsterrådet og Misjon2030

Søsterrådet som består av lederne eller en representant fra alle ordenssamfunn i Norge, hadde sitt årlige møte hos Birgittasøstrene på Tiller 23.-26. mai. Der ble det valgt ledelse; sr. Katarina Hodyr (Elisabethsøstrene) fortsetter som leder med sr. Lucia Nguyen, (Det hellige kors Nha Trang) og sr. Anne Bente Hadland (Katarinahjemmet) som AU-medlemmer.

Sr. Karolina Bogoczovavar invitert for åorientere om sitt arbeid med forebygging av overgrep og innledet om: «Forebygging av seksuelle overgrep – om sunnere grenser i kirkelig arbeid».

Ellers var det til dels store nyheter: St. Elisabethsøstrene som i noen år har hatt kandidater fra Vietnam, grunnlegger nå i Vietnam. Det er hele kongregasjonens prosjekt, ikke bare den norsk-svenske provinsens, men Norge er allikevel sterkt representert i grunnleggelsen: Sr. Mikaela er allerede reist, og sr. Natanaela følger for et år.

Søstrene av Det hellige kors (Hønefoss og Bergen) grunnlegger på sin side enda et fellesskap, og denne gang i Harstad! Sr. Madeleine fra Bergen, sr. Anna og sr. Giang fra Hønefoss er i ferd med å etablere seg der.

Se for øvrig nyhetene fra sist uke: https://ewtn.no/nye-grunnleggelser-og-rokkeringer-blant-sostre/

Misjon2030 var også blant sakene som ble tatt opp. Søsterrådet er takknemlige for biskop Eriks initiativ og vil sette Misjon2030 og kristningsjubileet på agendaen i årene frem mot 2030. Biskop Erik kom innom for en inspirerende samtale om forberedelser og feiring, og ideene ynglet!

I tillegg kom p. Florian for primissmesse, og lørdagen var det utflukt til Stiklestad og Munkeby.

Moster 2024

Og når vi først snakker om Misjon2030, så foregår det i disse dager et annet viktig arrangement som løfter frem vår kristne historie, nemlig 1000 årsfeiringen for kristenretten på Moster. Der er Den katolske kirke representert i ulike samtaler; Eivor Oftestad, Alf Tore Hommedal, Stephen Trotter og biskop Erik Varden.

Her er noen lenker med informasjon om kristenretten og om Magnus Lagabøter:

https://moster2024.no/kristenretten
Fredskongen som forvandla landet

Caritas Stavanger

På Facebook leser vi: Caritas Stavanger har mottatt en fantastisk gave fra Sparebankstiftelsen SR-bank til prosjektet “Caritas Stavanger Ressurssenter”.

Dette prosjektet er et tilbud med stort potensial til å vokse og dermed bidra til integrering av tusenvis av arbeidsinnvandrere og skape en ekstra ressurs i samfunnet vårt.

Gaven er på 1 500 000 kroner og skal brukes i to år. I tillegg vil Sparebankstiftelsen SR-bank, etter å ha diskutert realiseringen av prosjektet, også bidra med rådgivning om utviklingen av prosjektet gjennom konsulenttjenesten Prospera.no

Vi gratulerer!

Den hellige Svithun

Og når vi først er i Stavanger: Sognepresten der, Pål Bratbak, er i vinden etter at en del av relikvieskrinet til den hellige Svithun er funnet under utgravinger i Stavanger Domkirke. I Studio 2, på NRK, intervjues han om hvem Svithun var. Verdt å høre på!

Helgen i sneakers

Carlo Acutis, den første «millenniumshelgenen», blir helgenkåret i 2025 etter at pave Frans har godkjent enda et mirakel på hans forbønn. Den salige Carlo ble født i 1991, og kort tid etter sin første hellige kommunion ga han uttrykk for at for ham var foreningen med Jesus det livet hans skulle dreier seg om. Han forsøkte å gå til messe hver dag, og guttens iver fikk også foreldrene som var ikke-praktiserende, tilbake til Kirken. Og ikke bare foreldrene; også hans hinduistiske barnevakt konverterte og lot seg døpe.

Jesu realpresens i eukaristien var det viktigste i unge Carlos liv, og han gjorde det til et prosjekt å spre informasjon om eukaristien og eukaristiske mirakler. Også mange av hans klassekamerater, venner og familie har vitnet om hvordan han bragte dem nærmere Gud. Carlo var åpen og uredd og hadde ingen betenkeligheter med å snakke om det som betydde mest for ham: messen, Jesu nærvær i eukaristien og i himmelen.

Carlo vil nå regnes med blant de andre eukaristiske helgenene våre, blant andre Den hellige Antonius, den hellige Klara, den hellige Thomas av Aquinas og flere – felles for dem var at de alle ble transformert av eukaristiens mysterium – for unge Carlo var Jesus i eukaristien hans livs store kjærlighet. Carlo oppdaget Jesus i eukaristien som liten, og trakk andre med seg til et møte med Jesus i eukaristien.

Carlo fikk leukemi og døde 15 år gammel etter bare en ukes sykdom. Han ligger i en kirke i Assisi, iført jeans og sneakers. Fremstillingene av ham går langt i samme retning, en ordinær ungdom uten spesielle helgenatributter. Diskusjonen går, men den salige Carlo fremstår som et eksempel på «ordinær» hellighet; altså, ingen stigmata, ingen ekstraordinære hendelser i hans eget liv, bortsett fra troen på Jesus og ønsket om å bli hellig – for Hans skyld.

Noen tanker om Carlo Acutis fra en engelsk prest, Alexander Lucie-Smith, publisert i The Tablet.

Syrias martyrer og kristenforfølgelse

Martyriet er stadig aktuelt. Daglig kommer det inn nyheter som kristen som dør og tortureres fordi de ikke vil gi avkall på sin tro. Noen blir anerkjent som helgener. Syrias martyrer er ett eksempel: De 11 martyrene i Damaskus skal nå helligkåres. De ble drept natten mellom 9. og 10. juli, 1860, 3 legmenn og 8 fransiskanerbrødre, som nektet å oppgi sin tro og konvertere til islam. Da de nektet, ble de brutalt drept, halshugget eller hakket i hjel. De ble saligkåret i 1926, men det har altså tatt nesten 100 år å få dem helligkåret.

Nyheten ble tatt meget godt imot blant brødrene, og guardianen hos fransiskanerne i Damaskus, fr. Firas Lufti, tok imot nyheten med glede: «Nyheten kommer på et tidspunkt hvor hele Midt-Østen, inkludert Syria, lever i dramatiske og konfliktfylte tider. Hellighet er håpet for en ny verden. Til tross for syndens grusomheter som menneskeheten er i stand til å skrive, er det Gud som skriver historien, Gud som er historiens Herre, side om side med helgenene.» 

Forfølgelsen av kristne foregår over hele verden, ikke minst i land med islamistisk styre. I Kongo ble 14 kristne nylig drept fordi de ikke ville konvertere til islam.

I Nigeria ble minst 8000 kristne drept av islamister i 2023, og i Egypt angrep bevæpnede muslimer koptiske familier, ødela hjemmene deres og beslagla eiendom. Det skjedde i Samalut-regionen i Øvre Egypt. Og i Pakistan la kristne på flukt etter at mobb gikk løs på en 74 år gammel kristen mann som ble anklaget for å ha brent sider av Koranen. Det er dødsstraff for blasfemi i Pakistan, men ingen er til nå dømt etter den loven. Det er mobben som tar saken i egne hender. 

Bisperot i Argentina

Å utnevne biskoper er åpenbart ikke lett selv når det sitter folk med førstehånds kunnskap i de høyeste posisjonene i Vatikanet. I Argentina har tre biskoper/bispekandidater trukket seg eller blitt bedt om å trekke seg på kort tid.

Erkebiskopen i La Plata – kardinal Fernandez etterfølger – ble bedt om å trekke seg etter 8 ½ måned i embetet. Det ble ikke oppgitt noen grunn til det, men en uttalelse fra erkebiskopen selv, Gabriel Antonio Mestre, hintet om at det hadde med forhold i bispedømmet han kom fra, Mar del Plata, hvor han var fra 2017 til 2023. Erkebiskopen erklærte at hans samvittighet var ren og at han var i fred med avgjørelsen.

To biskoper som var utnevnt for Mar del Plata, altså erkebiskop Mestres gamle bispesete, trakk seg før de ble innsatt. Og bispedømmet står fortsatt vakant. Den ene biskopen trakk seg bare 22 dager etter utnevnelsen på grunn av sykdom og personlige grunner, den andre 3 dager før innsettelsen. Da kom det en uttalelse fra nuntius om at sistnevnte, Larrazabal, hadde Den hellige Stols fulle tillit, og betegnet ryktene om ham som grunnløse. Det gjaldt trakassering og maktmisbruk i en tidligere posisjon. Larrazabal fortsetter som hjelpebiskop i sitt tidligere bispedømme. I mellomtiden har også apostolisk administrator i bispedømmet Mar del Plata måtte forlate det på grunn av en kirkerettslig undersøkelse. Han ble erstattet av Biskop Ernesto Giobando, hjelpebiskop i Buenos Aires og jesuitt og medbror av pave Frans. 

Hva som ligger bak er foreløpig ikke kjent.

Les mer:
The Mestre resignation is a mess on multiple levels
Argentine archbishop resigns abruptly as former diocese reels
Argentina shaken by ouster of top bishop, successor to Vatican doctrine czar

Rupnik-saken

«Rupnik-saken» avanserer til tross for kompleksiteten i den, sier lederen for disiplinæravdelingen i Dikasteriet for troslæren, msgr John Joseph Kennedy. Og mens saken undersøkes, fortsetter Vatikanet å bruke Rupniks kunst – utelukkende Rupniks kunst – for å illustrere høytider og fester, senest Treenigheten, og nå Corpus Christi.

Vulgært og nedsettende fra paven

Det ble lagt merke til da pave Frans i et møte med italienske biskoper, omtalte homofile på en vulgær og nedsettende måte. Paven sa at homofile prestekandidater ikke burde aksepteres, fordi Kirken og presteseminarene hadde for mange allerede. I en uttalelse fra Vatikanets pressekontor dagen etter, ble det sagt at paven aldri hadde ment å krenke noen, og at han ba om unnskyldning overfor dem som følte seg krenket. Ordet han brukte var «frociaggine» på italiensk, «faggotry» på engelsk. Et ord som åpenbart ikke samsvarer med katekismen som lærer at mennesker med «grunnleggende homoseksuelle tendenser» skal møtes med «respekt, medfølelse og finfølelse» (KKK § 2358).

At pave Frans bruker nedsettende og til dels vulgære ord om mennesker, er dessverre ikke nytt. Han har gjort det før, men det merkelige her er tvetydigheten og dobbeltheten i kommunikasjonen. Pave Frans poserer gjerne med homofile og LGBTQ+-aktivister. Hans svar: «who am I to judge?», er nærmest blitt ikonisk. Det kom som svar på spørsmålet om det var en «gay lobby» i Vatikanet. Han svarte: «om en person er homofil og søker Guds vilje og har god vilje, hvem er jeg som skal dømme?» Samtidig som han er sterkt negativ til genderideologien. Han gir ut Fiducia Supplicans som tolkes som en aksept av homofilt samliv, selv om det bestrides, og kaller så homofile med et særdeles nedsettende uttrykk.

Det er uheldig at paven utrykker seg så slurvete i disse spørsmålene. Kirken har et stort troverdighetsproblem hva læren om seksualitet angår, ikke minst på bakgrunn av overgrepssakene. Katolikker ville være tjent med en åndelig leder som sørget for både klarhet og omsorg i omtalen av menneskers seksualitet.

Les mer
The Pope doesn’t just have a vulgar language problem
It’s time Pope Francis learned the dangers of careless talk

Juni

Vi nærmer oss juni og nyhetene er fulle av meninger om prideflagg og skoler, foreldre og lærere. Ålesund kommune har bestemt at det i år ikke skal heises prideflagg i juni måned, og hvor Likestillingsombodet krev svar frå Ålesund etter flagg-nekt stiller med «progressivt» prideflagg for å markere sin avstand til kommunedirektør og lærere som er imot at mennesker skal få «elske hvem de vil».

Nå er det vel ikke akkurat der motstanden mot pride ligger. Det er heller mot den kjønnsideologien som ligger til grunn, som relativiserer kjønn og i praksis fratar jenter og kvinner deres arenaer; der menn som identifiserer seg som kvinner kan gjøre krav på kvinners garderober, deltagelse i kvinneidrett, soning i kvinnefengsler. Dette skjer i dag, også i Norge – det er ikke et usannsynlig fremtidsscenario.  

Ar lærere motsetter seg dette, er et sunnhetstegn. Denne artikkelen i Aftenposten signert av 56 lærere er et godt bidrag.

Her et annet hvor politikeren John Helgheim (FrP) gjennomgikk kurset for lærere i drammensskolen i regi av FRI, et kurs han sier ville gjøre hverdagen i skolen ganske problematisk hvis det ble fulgt slavisk: «For det første ville ikke barn kunne lært hva en jente eller gutt er, de anbefaler nemlig at man ikke skal si til barn at gutter har penis og jenter har vagina. Er dette en faglig forankret tilnærming?» «Hvordan er det faglig forankret at alle elever skal spørres om hvilket kjønn de har og hva kan det bety for de som aldri tidligere har lurt på dette?», spør han. Og videre: «Enda mer oppsiktsvekkende blir det at FRI i sitt opplegg sier at det er viktig at elever selv må få velge hvilken garderobe de vil bruke. Det vil i praksis si at enhver gutt i ungdomsskolen skal stå fritt til å bruke jentegarderoben sammen med resten av jentene.» Helgheims konklusjon er da også at FRIs opplegg er totalt uegnet for bruk i skolen.

De er få, politikerne, som tør uttale seg om pride. Senterpartiets Jenny Klinge er en annen av dem. I et innlegg i avisen Dagen skriver hun bl.a.: «Sjølv har eg vore homovenleg sidan tidleg ungdom. Etter kvart som spørsmålet om kjønn kom meir opp, har eg alltid vore tydeleg på at folk sjølvsagt må føle seg som det dei vil. Det er berre eit problem her; at eg held meg til fakta om kjønn. Heilt korrekte opplysningar om at vi menneske har berre to kjønn og ikkje kan skifte kjønn, har ført til at eg har vorte stempla som dei verste ting.»

Videre skriver hun: «Ungar og ungdom fortener å bli realitetsorienterte. Skuleelevar fortener å få vita at ingen kan vera fødde i «feil kjønn» eller «feil kropp», slik Pride-ideologien dessverre vil ha dei til å tru. Ingen ungar er ei feilvare. Vi må avkrefte påstandar om at dei kan «bli seg sjølve» berre dersom dei får nok hormonbehandlingar og opererer vekk kjønnsorgana sine.»

Det er Norge. I vår kirke kan det oppstå uventede situasjoner. Nylig ble det kjent at en eremitt, godkjent av biskopen i Kentucky, kom ut som transgender. Broder Christian Matson som er født som kvinne, gjennomgikk kjønnskorrigerende behandling fire år før han konverterte. Da kallet til å vie sitt liv til Kirken meldte seg, ble han møtt med hindringer, for ifølge Kirkens ordninger kan en person som har gjennomgått kjønnsskifte-behandling verken gifte seg, ordineres til presteskapet eller gå i kloster. Dokumentet fra år 2000 forbyr også prester å endre kjønn på dåpsattester og i dåpsprotokoller, men det kan skrives et notat i margen. I Mexico fikk nylig Kirken støtte i retten der en person som hadde gjennomgått kjønnskorrigerende behandling gikk til sak mot Kirken, da Kirken ikke ville endre kjønn i kirkebøkene.

For mens katolsk lære understreker respekten for hver enkelt person, betyr det ikke at livsstilen eller hvordan den enkelte selv måtte oppleve sitt kjønn, må aksepteres.

Les mer:
Catholic diocesan hermit approved by Kentucky bishop comes out as transgender
Church in Mexico wins lawsuit filed by ‘trans’ person seeking baptismal record change

Frafall og vekst

Frafallet fra Kirken i den vestlige verden er stort og fortsetter å øke. Men ikke like mye i alle aldersgrupper. I Australia har antallet messebesøkende falt med 30 % over en femårsperiode. Med et ukentlig messebesøk på 8,2 % er de på linje med Frankrike og Brasil, lavt nede på listen globalt. Men tallene må nyanseres, for der er en økning i messebesøkende i aldersgruppen 18 til 29 år. De utgjør nå 12 % av alle besøkende mot 6,5 % i 2016.

Tidligere har vi rapport fra Frankrike om økningen i antall dåp i påsken. Det gjør seg også gjeldende blant militære. Under den militære valfarten til Lourdes i slutten av mai, mottok 180 militære dåpen, mot 120 i fjor, og 400 ble konfirmert. Også det en økning.

Og pilegrimsferden til Chartres trakk et rekordstort antall deltagere hvor gjennomsnittsalderen var 23 år. 50 % av de 18.000 deltagerne var under 20 år. Under pilegrimsferden feires den tridentinske messen, men gruppen som organiserer den er ikke integrister, de er i enhet med Roma. Notre-Dame de Chrétienté, heter den.

Stikk i strid med tidsånden, altså, eller nettopp derfor? En 26 åring som deltok, sier at valfarten gir det som verden ikke gir og som den sårt trenger. Verden lærer oss at ubegrenset frihet gir lykke, og avviser ekteskap, tradisjoner, fellesskap og religion. Men visse grenser er nødvendige for at mennesket skal blomstre, slik klassisk kristendom alltid har lært. Og i motsetning til verden gir Chartres pilegrimsferden glede. En annen deltager sier: «Jeg tror Chartres trekker så mange unge fordi den står for noe de lengter etter, ikke nødvendigvis en tilbaketrekning til en forgangen tid, men et levende fellesskap av glede og offer, sannhet og barmhjertighet.»

Australia records sharp drop in Mass attendance
Record number of French military baptized at Lourdes
Why young people love the Chartres pilgrimage

Kardinal Fernandez hos kopterne

Vi slipper fortsatt ikke helt unna Fiducia Supplicans: Kardinal Fernandez vært i Egypt hos kopternes pave Tawadros II for å be om godt vær. Dokumentet som åpner for «ikke-liturgiske» velsignelser av homofile par, dialogen med kopteren og andre østlige kristne på is, og der ligger den fortsatt. Fernandez reiste tomhendt hjem.

I en kommentar til besøket sier den koptiske biskop Damian i Tyskland følgende: «Den katolske kirke er en vidunderlig kirke: dere burde være stolte over deres kultur, deres opphav og deres tradisjoner. Dere må ikke danse etter verdens pipe og alltid uttrykke dere slik at dere ikke angripes av pressen. Som kirker må vi lære å si nei når noe ikke er bibelsk. Det er slik dere oppnår respekt. Hvis Kirken simpelthen er identisk med det som skjer i verden, hvorfor skal vi da gå dit?»