Rorate caeli

Av sr Ragnhild Marie Bjelland OP, første gang publisert 2023

«Rorate caeli desuper et nubes pluant justum»
«Gud hør oss, send fra himmelens skyer, som dugg og regn, den rettferdige».

Det er ennå ikke dagslys, nattens mørke og fred omfavner oss og dagens vante travelhet har fremdeles ikke fått grepet tak i oss.

Inn i kapellet kommer de, de som har stått tidlig opp for å være med i denne messen. Gamle som unge kommer de, alle mest de unge, de kommer for å feire Rorate-messen.

I stillhet, med levende lys i hendene forbereder de troende seg på å oppleve denne messen, en messe som skal minne oss om hvordan menneskeheten venter i åndelig mørke på at Kristus, verdens lys, skal komme.

Roratemessen feires mens nattemørket fremdeles rår, og dette symboliserer at selv om vi mennesker lever i synd og mørke i denne verden, venter vi på at Frelseren, Kristus, skal komme.

Det at vi bare har levende lys under messen utrykker også dette.

Advent dreier seg jo om å vente på lyset, på Frelseren.

Rorate-messen er en meget gammel tradisjon i kirken og den er blitt feiret og verdsatt siden middelalderen, messen er en votivmesse til Jomfru Maria. (en votivmesse er en messe som tilbys for et votum, en spesiell intensjon).

I kjølvannet av Annet Vatikankonsil døde denne tradisjonen så godt som ut, men de siste årene har man gjenoppdaget denne liturgiske skatten – flere og flere kirker og kapeller feirer nå Rorate-messen både her til lands og i andre land.

«Rorate caeli desuper et nubes pluant justum» synges ved inngang, og det er denne teksten som har gitt messen sitt navn. Teksten er fra Jesaja 45, 8 , og lyder slik på norsk : «Gud hør oss, send fra himmelens skyer, som dugg og regn, den rettferdige».

Atmosfæren og intimiteten mørket gir, den gjør oss oppmerksom på stemmen, på stemningen, på selve Ordet.

Stillheten og mørket leder til bønn og kontemplasjon, stillheten gir sjelen mening.