Dagbok fra konklavet | Dag 2 | Arven etter Frans

Pave Frans vil bli husket som en uortodoks og globalt anerkjent pave, elsket av mange for sin varme og uformelle stil – men også som en pave som etterlater seg et uavklart reformarbeid. Nå vender Kirken blikket mot fremtiden: Hva skjer med arven etter Frans?

Av sr Anne Bente Hadland, 6. mai 2025

Med pave Frans har vi hatt en pave som har høstet enormt med lovord i offentligheten. Pave Frans har blitt ovasjoner til del både innenfor og utenfor Kirken.

Det er mange grunner til det. Hans engasjement for migranter og klima har gitt ham bifall fra toneangivende kretser også utenfor kirken. Pave Frans var også en pave som brøt med tradisjonene, han brydde seg ikke synderlig om formaliteter, elsket å snakke med journalister og andre – gjerne utenfor manus.

Og hans frie stil og muntlige kommentarer skapte begeistring hos veldig mange.

Og selv har jeg aldri før opplevd å ha en pave som har så god presse som pave Frans hadde. Det er høyst uvanlig, ja, så god, at selv de mer oppsiktsvekkende utspill fra pave Frans’ side ikke ble dekket i det hele tatt. Hans ord om abortleger som leiemordere for eksempel. Jeg vet om andre paver som ville blitt hakket i småbiter i pressen på grunn av det. Men pave Frans slapp unna.

Men han etterlater seg også mye uro. Ikke minst innad i kirken.

La oss ta pave Frans’ reformer og spørsmålet om en ny pave vil reversere eller fortsette dem. Få om noen av de baller pave Frans kastet opp i luften har ført til endringer i Kirken. Han ville f.eks. gjøre det enklere for fraskilte/gjengiftede katolikker å motta sakramentene – til håp for veldig mange – men det ble aldri formalisert, det ble med forhåpningene.

Han nedsatte tre eller fire kommisjoner for å vurdere spørsmålet om kvinners ordinasjon, og en av dem skulle komme med sine anbefalinger til sommeren, men sa selv blankt nei til spørsmålet i intervju i fjor.

En ny pave må ta stilling til mange ting som pave Frans kastet opp i luften, synodalitet som ett eksempel, men han må for eksempel også bestemme hvor han skal bo – i moderne lokaliteter i Santa Marta, eller i det gammeldagse og ukomfortable apostoliske palass.

I Jonathan Liedls artikkel, Hvordan pave Frans satte sitt preg på konklavet, sier han blant annet:

«Fremtiden for prosessene pave Frans satte i gang, fra den synodale restruktureringen av Kirkens ledelse til diskusjonen rundt kvinnelige diakoner og Vatikanets avtale med den kinesiske regjeringen, vil også være av betydning når kardinalelektorene snart samles til konklavet.

I tillegg har den avdøde paven satt sitt preg på selve kardinalkollegiet. Han utvidet det geografiske og kirkelige mangfoldet blant de mennene som skal velge hans etterfølger, men begrenset samtidig kardinalenes muligheter til å bygge forbindelser seg imellom.»

Men selv om pave Frans gjorde gruppen av kardinalelektorer større og bredere, begrenset han også mulighetene deres til å møtes. Tidligere møttes kardinalene gjerne en gang i året, men pave Frans har ikke samlet dem helt og fullt siden 2014. Det er dermed kardinaler som ikek kjenner hverandre som skal velge pave.

Dermed kan man, i typisk Frans-stil, forvente at det kommende konklavet vil være enda mindre forutsigbart enn vanlig. Det kan gi et langt konklave, eller tvert imot et kort fordi de stemmer på en av de mest profilerte kardinalene.