Pave Leo XIVs første 100 dager

Av Jonathan Liedl, 14. august 2025

ANALYSE: Seks temaer for et pontifikat

Fokus på Kristus, vekt på enhet og mange baseballreferanser — dette har preget pave Leo XIVs første 100 dager som Den hellige far. Fra 8. mai har ord, gester og valg tegnet konturene av et tydelig, men samlende pontifikat. 

Den første amerikanske pavens ord, gester og beslutninger siden valget 8. mai, har gitt Kirken innsikt ikke bare i mannen selv, men også i hva slags pontifikat den 69 år gamle Chicago‑fødte prelaten ønsker å føre.
 De mest avslørende indikatorene på hvordan Leo håper å lede Kirken — hvem han utpeker til å lede Vatikanets dikasterier og hva han velger å vektlegge i sine større læredokumenter — gjenstår naturlig nok.
 Her er likevel seks mønstre som tegner seg, og hva de kan antyde om pave Leos videre kurs. 

1. Han har omfavnet sin amerikanske identitet

Da pave Leo XIV talte på italiensk og spansk, men ikke engelsk, fra St. Peters loggia ved første opptreden, spekulerte noen i om den Chicago‑fødte paven ville tone ned sin amerikanske identitet. Slik gikk det ikke.
 Den første amerikanske paven har tidvis brukt morsmålet sitt i audienser og taler, og han har knyttet bånd til katolikker i USA på mange måter — fra å ta på en White Sox‑caps etter en audiens til å motta (og senere spise) Chicago‑pizza på Petersplassen. Senest delte pave Leo XIV en videohilsen med den amerikanske ridderordenen Knights of Columbus på deres årlige konferanse. Selv internasjonale medier omtaler ham kort som «US‑paven».
 Dynamikken gir selvsagt stoff til virale memes, men peker også på noe dypere: Selv om tiden i Peru har gitt ham et mer internasjonalt preg, kjenner pave Leo USA godt og ønsker å være nær landets katolikker. Dette åpner muligheter på to fronter: et bedre samspill mellom et pengestramt Vatikan og en ressurssterk Kirke i USA — og mer slagkraftige pavelige inngrep i amerikansk samfunnsliv. Det siste kan bli viktig, gitt Leos uttalte ønske om at kunstig intelligens skal tjene det felles beste og den amerikanske regjeringens nåværende fokus på deregulering av sektoren.

2. Gest for kirkelig enhet

Pave Leo arvet en dypt splittet Kirke. De første 100 dagene er preget av symbolske handlinger som søker å føre ulike grupper nærmere — særlig konservativt orienterte katolikker som ofte følte seg oversett eller misforstått under pave Frans.
 Tiltakene omfatter å gjenoppta pavelige tradisjoner som Frans la bort, som den røde mozzettaen og ferie i Castel Gandolfo. Han har også rakt ut en hånd til personer og miljøer som ofte stod i et visst spenningsforhold til den avdøde paven, som kardinal Raymond Burke og tradisjonalister knyttet til Chartres‑pilegrimsvandringen. I innsettelsesmessen talte Leo om behovet for «en forenet Kirke, et tegn på enhet og kommunion».

Om de samlende symbolene følges av mer substansielle grep — for eksempel i læremessige prioriteringer og i utnevnelser — er uvisst. Men tendensen er tydelig: paven er seg bevisst hvor sårbar kirkelig enhet er. 

3. Han viderefører pave Frans’ signaturreform

Selv om pave Leo leder annerledes enn Frans, fører han flere av sin forgjengers prioriteringer videre. Dem som trodde «synodalitet» ville forsvinne etter Frans’ død, tok feil da Leo omtalte en «synodal kirke» allerede i sin første tale som pave.
 Siden har han ofte vist til synodalitet som en overgripende «grunnholdning» som fremmer «autentisk deltakelse og kommunion» i Kirken. Han har også godkjent nye synodale studiegrupper om liturgi og bispekonferanser, og Vatikanets synodesekretariat har publisert en veiledning for de neste tre årene med synodal «implementering» under hans ledelse.
De synodale reformene startet av pave Frans stopper med andre ord ikke under pave Leo. Spørsmålet er hvordan den nye paven forstår det fortsatt nokså åpne begrepet, og hvordan den erfarne kanonisten mener synodalitet eventuelt bør forme Kirkens strukturer og prosesser. 

4. Han har unngått å skape kontrovers

Da Jannik Sinner møtte paven i Det apostoliske palass i midten av mai, spurte den italienske tennisstjernen om de skulle slå noen baller. Med et blikk på de uvurderlige kunstverkene rundt dem smilte Leo: «Vi kommer til å ødelegge noe; best å la være.»

Pope Leo XIV received tennis champion Jannik Sinner at the Vatican, playfully asking for sporting advice. The meeting took place near the Paul VI Hall, where the Pope also greeted Mr. Sinner’s family and Alberto Binaghi, President of the Italian Tennis Federation. The visit comes… pic.twitter.com/asj7ERkw81

— EWTN Vatican (@EWTNVatican) May 14, 2025

 Øyeblikket fanget Leos forsiktige og veloverveide stil — i skarp kontrast til forgjengerens berømte «lag litt bråk»-tilnærming. Pave Frans rakk i løpet av sine første 100 dager å skape overskrifter med utsagn som «Hvem er jeg til å dømme?» om en åpent homofil prest, og ved å vaske føttene til kvinner og ikke‑kristne på skjærtorsdag.
Leo, derimot, synes å anstrenge seg for å unngå kontrovers, og lar embetet stå i sentrum heller enn å omdefinere det. Det er grunn til å tro at linjen fortsetter. 

5. Han lar «liturgikrigene» utspille seg lokalt

Et hovedspørsmål etter valget gjaldt hva Leo ville gjøre med Traditionis Custodes, pave Frans’ dokument som begrenser den tradisjonelle latinske messen (TLM). I stedet for å håndheve dokumentet hardt eller oppheve det, synes pave Leo tilfreds med å la lokale biskoper avgjøre i hvilken grad Traditionis Custodes skal gjelde i deres bispedømmer.
Han innvilget for eksempel biskop Michael Sis’ anmodning om å la TLM fortsette i en sognekirke i bispedømmet San Angelo (Texas). På den annen side viser erkebiskop Edward Weisenburgers beslutning om å fjerne TLM fra 13 menigheter i erkebispedømmet Detroit, bare måneder etter at han kom til «Motor City», at det neppe finnes noe Vatikan‑pålegg om å vente med å anvende Traditionis Custodes.
Større biskoppelig skjønn i TLM‑spørsmålet ville markere et brudd med Frans’ linje, men ikke en retur til Benedikt XVI, da enhver prest kunne feire TLM. Det ligner mer på praksisen under den hellige Johannes Paul II.
Kanskje har Leo en større løsning i tankene for å dempe de vedvarende «liturgikrigene». Hans tydelige kjærlighet til skjønnhet og ærbødighet i messen gir mange håp om velvilje overfor mer tradisjonelle liturgier. At en høytstående Vatikan‑skikkelse som kardinal Kurt Koch, prefekt for Dikasteriet for fremme av kristen enhet, offentlig har uttrykt håp om en mer åpen holdning til TLM, tyder i det minste på et endret klima i Roma. Foreløpig synes Den hellige far imidlertid å overlate saken til lokale ordinariuser. 

6. Han opptrer som internasjonal «brobygger»

Å lege splittelser er ikke bare pavelig mål internt i Kirken; det preger også Leos engasjement i verdens konflikter. Den nye paven har inntatt en «brobyggerrolle» i krigen mellom Ukraina og Russland, både ved å møte Volodymyr Zelenskyj i Vatikanet og ved å snakke med Vladimir Putin på telefon. Han har også engasjert seg i krigen i Gaza og ofte bedt om fred i Angelus‑bønnen på søndager.
 I en tid da verden synes fanget i et AI‑kappløp, posisjonerer Leo seg som moralsk autoritet på feltet, med håp om å inspirere til et internasjonalt forankret etisk rammeverk. Den amerikanske visepresidenten JD Vance har til og med sagt at pavelig veiledning om AI ville være blant «det mest dyptgripende og positive» Leo kan bidra med.

Leos sosiale engasjement bæres av en visjon om Den Hellige Ånds evne til å hjelpe menneskeheten å overvinne frykt og fragmentering, slik han sa på pinsedag — med Kirken som surdeig for enhet, kommunion og brorskap. Pavens Kristus‑sentrerte fellesskapsvisjon springer ut av hans erfaring som augustiner og ligger an til å bli et grunnmotiv i pontifikatet.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.