Jubileet for de østlige kirkene 2025 – Audiens med pave Leo

Jubileet for de østlige kirkene 2025 ble markert i Roma med høytidelige liturgier og en sterk appell fra pave Leo XIV. I møte med patriarker, metropolitter og troende uttrykte paven stor takknemlighet for de østlige kirkers unike bidrag til den katolske kirke – både åndelig og historisk.

Av EWTN Norge, 14. mai 2025

Fra 12. til 14. mai 2025 har troende og representanter fra de østlige katolske kirkene, sammen med sine patriarker og metropolitter, vært samlet i Roma til Jubileet for de østlige kirkene. Jubileet er en viktig anledning til å feire og synliggjøre rikdommen i Kirkens mange tradisjoner, og fremheve verdien av de østlige ritene med deres unike liturgiske og spirituelle arv.

Programmet har bestått av guddommelige liturgier og vesper i flere av de østlige ritene, inkludert etiopisk, armensk, koptisk, kaldeisk, syrisk, maronittisk og bysantinsk. Liturgiene ble feiret i Romas fremste basilikaer: Peterskirken og Santa Maria Maggiore. Slik fikk deltakerne erfare dybden og skjønnheten i de østlige liturgiene, og samtidig vise enhet og fellesskap med hele den katolske kirke.

Den 14. mai ble jubileet avsluttet med en spesiell audiens hos pave Leo XIV i Paul VI-hallen. Her møtte paven deltakerne personlig og uttrykte Kirkens anerkjennelse og støtte til de østlige kirkene og deres uunnværlige bidrag til det katolske fellesskapet.

Under følger pavens tale til deltakerne i jubileet for de østlige kirkene:

Deres saligheter, Deres eminense, Deres eksellenser,
Kjære prester, ordensfolk,
Kjære brødre og søstre,

Kristus er oppstanden. Ja, han er sannelig oppstanden! Jeg hilser dere med disse ordene som de kristne i Øst aldri blir lei av å gjenta i påsketiden, og som uttrykker selve kjernen i vår tro og vårt håp. Det er svært rørende for meg å se dere her under dette håpets jubileum – et håp som er urokkelig forankret i Jesu Kristi oppstandelse. Velkommen til Roma! Jeg gleder meg over å være sammen med dere og å vie en av de første audiensene i mitt pontifikat til de troende fra Øst.

Dere er dyrebare i Guds øyne. Når jeg ser på dere, tenker jeg på mangfoldet i deres bakgrunn, på deres ærerike historie og på de bitre lidelsene som mange av deres fellesskap har gjennomgått og fremdeles gjennomgår. Jeg vil gjenta pave Frans’ overbevisning om at de østlige kirkene skal «settes høyt og verdsettes for de unike åndelige og visdomsfylte tradisjonene de bevarer, og for alt de har å si oss om kristent liv, synodalitet og liturgi. Vi tenker på kirkefedrene, konsilene og monastisismen – uvurderlige skatter for Kirken» (Tale til deltakerne på møtet til hjelpeorganisasjoner for de orientalske kirkene [ROACO], 27. juni 2024).

Jeg vil også minne om pave Leo XIII, den første paven som viet et særskilt dokument til verdigheten av deres kirker, særlig inspirert av det faktum at «menneskets forløsning begynte i Østen» (jf. apostolisk brev Orientalium Dignitas, 30. november 1894). Dere har virkelig «en unik og privilegert rolle som den opprinnelige rammen der Kirken ble født» (Den hellige Johannes Paul II, Orientale Lumen, 5). Det er betydningsfullt at flere av liturgiene deres – som dere nå feirer høytidelig her i Roma i samsvar med deres ulike tradisjoner – fortsatt bruker vår Herre Jesu eget språk. Pave Leo XIII appellerte inderlig om at den «legitime variasjonen i østlig liturgi og disiplin… må tjene Kirkens store ære og gagn» (Orientalium Dignitas). Dette ønsket er fremdeles svært aktuelt. Også i dag blir mange av våre østlige brødre og søstre, inkludert noen av dere, tvunget til å flykte fra sine hjemland på grunn av krig og forfølgelse, ustabilitet og fattigdom. De risikerer ikke bare å miste sine hjemland, men også sin religiøse identitet når de kommer til Vesten. Resultatet er at med generasjonenes gang går den uvurderlige arven til de østlige kirkene tapt.

For mer enn hundre år siden understreket Leo XIII at «å bevare de østlige ritene er viktigere enn man vanligvis forstår». Han gikk så langt som å bestemme at «enhver misjonær av latinsk ritus, enten sekularprest eller ordensprest, som ved råd eller støtte trekker en katolikk av østlig ritus over til den latinske riten», skulle «avskjediges og fratas sitt embete» (ibid.). Vi gjentar gjerne denne appellen om å bevare og fremme kristenheten i Østen, særlig i diasporaen. I tillegg til å opprette østlige kirkelige strukturer der det er mulig og hensiktsmessig, er det nødvendig å fremme større bevissthet blant latinske kristne. I den forbindelse ber jeg Dikasteriet for de østlige kirker – som jeg takker for dets arbeid – om å bistå meg med å utforme prinsipper, normer og retningslinjer som kan hjelpe latinske biskoper til konkret å støtte østlige katolikker i diasporaen, slik at de kan bevare sine levende tradisjoner og med sitt særegne vitnesbyrd berike de samfunnene hvor de bor.

Kirken trenger dere. Bidraget fra kristenheten i Øst er uvurderlig! Vi har stort behov for å gjenvinne følelsen av mysteriet som er levende i deres liturgier – liturgier som engasjerer hele mennesket, som synger om frelsens skjønnhet og vekker undring over hvordan Guds majestet favner vår menneskelige skrøpelighet! Like viktig er det å gjenoppdage, særlig i det kristne Vesten, en følelse av Guds forrang, betydningen av mystagogi og verdiene som er så typiske for østlig spiritualitet: stadig forbønn, bot, faste og gråt over egne synder og over hele menneskehetens synder (penthos)! Derfor er det helt avgjørende at dere bevarer deres tradisjoner uten å utvanne dem av praktiske hensyn eller bekvemmelighet, for at de ikke skal bli korrumpert av en mentalitet preget av forbruk og nytteorientering.

Deres spiritualitetstradisjoner, som er både gamle og alltid nye, er helbredende. I dem kombineres menneskets elendighet med undring over Guds barmhjertighet, slik at vår syndighet ikke fører til fortvilelse, men åpner oss for å motta den nådefulle gaven det er å bli helbredet og helliggjort, og løftet opp til himmelens høyder. For dette må vi alltid gi Herren lovprisning og takk. Sammen kan vi be med den hellige Efraim syreren og si til Herren Jesus: «Ære være deg, som la ditt kors som en bro over døden… Ære være deg som ikledde deg det dødelige menneskes kropp og gjorde den til livets kilde for alle dødelige» (Homilie om vår Herre, 9). Vi må derfor be om nåden til å se påskens visshet i enhver livets prøvelse, og ikke miste motet, men minnes hva en annen stor østlig kirkefader skrev: «Den største synd er å ikke tro på oppstandelsens kraft» (Den hellige Isak av Ninive, Sermones ascetici, I, 5).

Hvem kan bedre enn dere synge et håpets budskap midt i voldens avgrunn? Hvem kan gjøre dette bedre enn dere, som har erfart krigens redsler så nært at pave Frans omtalte dere som «martyrkirker» (Tale til ROACO, ibid.)? Fra Det hellige land til Ukraina, fra Libanon til Syria, fra Midtøsten til Tigray og Kaukasus – hvor mye vold ser vi ikke! Fra denne redselen, fra nedslaktingen av så mange unge mennesker, som burde vekke avsky fordi liv blir ofret for militære erobringer, lyder en appell: Ikke så mye en appell fra paven, men fra Kristus selv, som gjentar: «Fred være med dere!» (Joh 20,19,21,26). Han legger til: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir.» (Joh 14,27). Kristi fred er ikke den gravstille freden som følger etter konflikter; den er ikke frukten av undertrykkelse, men en gave som er ment for alle – en gave som gir nytt liv. La oss be om denne freden, som er forsoning, tilgivelse og mot til å begynne på nytt.

For min del vil jeg gjøre alt jeg kan for at denne freden skal seire. Den hellige stol er alltid rede til å bidra med å bringe fiender sammen, ansikt til ansikt, for å samtale, slik at folk overalt kan finne håp og gjenvinne verdigheten de fortjener, fredens verdighet. Verdens folk ønsker fred, og til deres ledere appellerer jeg med hele mitt hjerte: La oss møtes, la oss snakke sammen, la oss forhandle! Krig er aldri uunngåelig. Våpen kan og må bringes til taushet, for de løser ikke problemer, de bare forverrer dem. Det er fredsskaperne som skriver historie, ikke de som sår lidelsens frø. Våre naboer er ikke først og fremst våre fiender, men våre medmennesker; ikke kriminelle som skal hates, men andre menn og kvinner vi kan snakke med. La oss avvise den manikeiske forestillingen, typisk for voldens tankegang, som deler verden inn i gode og onde.

Kirken vil aldri bli trett av å gjenta: våpnene må stilnes. Jeg vil takke Gud for alle dem som, i stillhet, bønn og selvoppofrelse, sår fredens frø. Jeg takker Gud for de kristne – både østlige og latinske – som, særlig i Midtøsten, holder ut og blir værende i sine hjemland og motstår fristelsen til å forlate dem. Kristne må gis muligheten – ikke bare i ord – til å bli værende i sine hjemland med alle nødvendige rettigheter for en trygg eksistens. La oss virkelig strebe etter dette!

Takk, kjære brødre og søstre fra Øst, landene der Jesus, Rettferdighetens Sol, stod opp, fordi dere er «lys i vår verden» (jf. Matt 5,14). Fortsett å være fremragende i tro, håp og kjærlighet, framfor alt annet. Må deres kirker være eksemplariske, og må deres hyrder fremme ekte fellesskap, spesielt i bispesynodene, slik at disse blir steder for brorskap og autentisk medansvar. Sørg for transparens i forvaltningen av goder og vær tegn på ydmyk og fullstendig hengivenhet til Guds hellige folk, uten hensyn til ære, verdslig makt eller ytre fremtoning. Den hellige Symeon den nye teologen uttrykte dette treffende: «Slik den som kaster støv på flammen i en brennende ovn, slukker den, ødelegger også denne verdens bekymringer og alle slags tilknytninger til smålige og verdiløse ting den hjertets varme som først ble tent» (Praktiske og teologiske kapitler, 63). I dag, mer enn noensinne, krever det kristne Østens prakt frihet fra alle verdslige bånd og enhver tendens som strider mot fellesskapet, slik at dere kan forbli trofaste i lydighet og evangelisk vitnesbyrd.

Jeg takker dere for dette, og idet jeg hjertelig gir dere min velsignelse, ber jeg dere om å be for Kirken og løfte deres kraftfulle forbønner for min tjeneste. Takk!