Hvordan pave Leo XIV og østkatolikker kan gjenforene Kirken

KOMMENTAR: De øst-katolske kirkenes eldgamle vitnesbyrd kan være nøkkelen til å lege splittelser og gjenopprette sann katolsk enhet i vår tid.

Av diakon Robert Klesko, teologisk rådgiver for EWTN – 17. juni 2025

Den avdøde pave Frans var en nær venn av de østlige kirkene. Han samarbeidet tett med den økumeniske patriark Bartolomeus i spørsmål som strakte seg fra miljøvern til etableringen av en felles dato for påskefeiringen. Tidlig i pontifikatet ble han også observert med en chotki (en østlig bønnesnor), som understreket hans hengivenhet til Jesusbønnen.

Med tiltredelsen av pave Leo XIV ser østkirken med fornyet håp frem til fortsettelsen av en Kirke som «puster med begge lungene», slik den hellige pave Johannes Paul II ofte uttrykte det. Dette håpet forsterkes av pave Leos valg av navn. Pave Leo XIII huskes særlig for sin faderlige omsorg for de østlige kirkene, og mange ber nå om at den nye Leo vil følge i hans fotspor.

Hva kan østlige kristne forvente av pave Leo XIV? Hva kan Østen bidra med til hans pontifikat? Og hvilke frukter av enhet kan vi håpe å nyte som én universell katolsk Kirke?

Mens verden gradvis blir bedre kjent med vår nye Hellige Far, vil jeg benytte anledningen til å dele noen håp for hans pontifikat.

Autentisk synodalitet
Et sentralt tema fra forrige pontifikat er synodalitet. Debatten om denne har altfor ofte blitt redusert til skarpe motsetninger mellom «liberale» og «konservative», eller «reformvennlige» og «tradisjonelle». En viktig oppgave for pave Leo XIV vil derfor være å bryte ned disse kunstige skillelinjene og fremme en genuin katolsk forståelse av synodalitet.

For å oppnå dette kan han med fordel vende blikket mot Orientale Lumen – «Lyset fra Østen». Det østlige kirkelige vitnesbyrd representerer en apostolisk tradisjon som har bevart både læremessig og liturgisk ortodoksi innenfor en synodal struktur. Ofte er diskusjoner om synodalitet preget av interne stridigheter rundt liturgi og doktrine, som egentlig ikke er kjernen i synodaliteten. Disse interne konfliktene kan overskygge det egentlige formålet med en synodal prosess.

Synodalitet er imidlertid ikke noe nytt, men har eksistert siden Kirkens tidlige historie. Dette bekreftes gjennom økumeniske og lokale konsiler, samt den synodale ekklesiologien som preger de østlige kirkene – inkludert de østkatolske kirkene.

Det finnes selvsagt også eksempler på at synodale styringsmodeller har slått feil, både historisk og i nyere tid. Blant disse finner vi «røversynoder», mislykkede kirkemøter, Tysklands problematiske «synodale vei» og utfordringer under den nylige Synoden om synodalitet. Nettopp derfor kan pave Leo XIV bidra med viktige presiseringer om hva ekte synodalitet innebærer.

Det første og mest opplagte perspektivet er behovet for å lytte til de østlige kirkenes erfaringer. De katolske østlige kirkene, som er representert av sui iuris-kirker i full kommunion med Roma, besitter en levende apostolisk tradisjon for synodal ledelse. Kommunionen mellom Øst og Vest må være aktiv og levende. Å avvise impulser fra Øst til fordel for falske kirkelige modeller (som «den synodale vei») vil svekke Kirken og true dens enhet. En kirke kan ikke være i strid med seg selv; Øst og Vest må leve i gjensidig utveksling, spesielt når det gjelder synodalitet.

Kirken har dessuten en unik mulighet til å styrke enheten med våre adskilte østlige søsken. De ortodokse kirkene og andre oldkirker i Østen har omfattende erfaring med synodale strukturer, selv om de mangler Peters embete. Pave Leo XIV kunne, særlig i forbindelse med jubileumsåret for konsilet i Nikea, invitere disse kirkene inn i en fruktbar dialog og fellesskap for å dele erfaringer og innsikter om synodalitet.

For det andre bør diskusjonen om synodalitet gi større oppmerksomhet til diakonatet. En klar svakhet ved den nylige synoden om synodalitet var den nesten totale mangelen på deltakelse fra diakoner. De få diakonene som faktisk deltok, ble heller ikke tydelig identifisert som diakoner.

Jeg leser for tiden en utmerket bok, Understanding the Diaconate, av erkebiskop W. Shawn McKnight, som beskriver diakonatets historiske rolle som brobygger mellom geistlighet og lekfolk. I diskusjoner om synodalitet oppfatter mange lekfolkets deltakelse som en mulig trussel mot Kirkens hierarkiske struktur. Dette kan pave Leo XIV enkelt rette opp ved å sikre at diakonene aktivt inkluderes i fremtidige synodale prosesser.

For det tredje er subsidiaritetsprinsippet avgjørende for en riktig forståelse av synodalitet – I encyklikaen Quadragesimo Anno (1931), fremhevet pave Pius XI subsidiariteten som et grunnleggende katolsk prinsipp, som sier at problemer skal løses på lavest mulig nivå. Utfordringer i hjemmet bør håndteres i familien, lokale problemer løses best lokalt, og først når disse nivåene ikke lykkes, bør høyere instanser gripe inn.

Subsidiaritetsprinsippet er en hjørnestein i katolsk sosiallære. På samme måte integrerer og beriker de ulike teologiske disiplinene hverandre. Mariologi kan ikke forstås uten kristologi, moralteologi ikke uten kristen antropologi. De ulike disiplinene utfyller hverandre gjensidig. Et nytt leoninsk pontifikat kan med fordel bringe subsidiaritetsprinsippet tydeligere inn i samtalen om synodalitet, slik at Kirkens sosiale lære kan berike dens ekklesiologi. Dette er et perspektiv med stort potensial som pave Leo XIV raskt kan fremme.

Autentisk tradisjon
Utover temaet synodalitet håper jeg pave Leo XIV, slik hans ærverdige forgjengere gjorde, vil fortsette å oppmuntre de østlige kirkene til å ivareta sine egne teologiske og kirkelige tradisjoner.

Siden Det annet Vatikankonsil har kirkene i Øst gjenfunnet sine røtter og vendt tilbake til mer autentiske uttrykk for sin tro. Deres liturgier, arkitektur, ikonografi, ørkenspiritualitet og moderne martyrers vitnesbyrd utgjør verdifulle anledninger til feiring og gjensidig berikelse. Jo mer trofast de østlige kirkene holder fast ved sine tradisjoner, desto kraftigere blir deres vitnesbyrd for hele Kirken.

Her vil jeg minne om det kjente uttrykket fra den hellige pave Johannes Paul II: Kirken må «puste med begge lungene». Altfor ofte blir kirkene i Øst sett på som eksotiske tillegg – katolske nok til å bli tolerert, men likevel ikke integrert i Kirkens liv, og dermed lett å overse. At så mange katolikker med latinsk ritus knapt er klar over de østlige katolske kirkenes eksistens, understreker nettopp dette problemet. Å ikke kjenne begge lungene sine er som å ikke kjenne sin egen hånd eller sitt eget øye. Denne mangelen på bevissthet bør aktivt imøtegås gjennom målrettede tiltak for full enhet med hele Østen.

De øst-katolske kirkene, som lever i full kommunion med Roma, illustrerer historiske eksempler på vellykkede skritt mot gjenforening. I dag fungerer de som viktige broer i arbeidet mot fullt fellesskap med de ortodokse og andre gamle kirker i Øst. Et aktivt og helhjertet pavelig program for å oppnå denne enheten er ikke bare mulig, men påkrevd. Enhet er jo Herrens tydelige vilje, han som ba: «at de alle må være ett, slik som vi er ett» (Joh 17,22).

Året 2025 har vært preget av flere bemerkelsesverdige hendelser som peker mot større enhet. I år feiret vestlige og østlige kirker påsken på samme dag. Måtte dette bli en varig ordning! Samtidig markerer vi 1700-årsjubileet for konsilet i Nikea. Feiringen av vår felles tro på Treenigheten gir en unik anledning til å styrke enheten.

Forsynet har dessuten gitt oss en ny pave. Siden paven er det synlige tegn på enhet i Kristi legeme, bør vi se pave Leo XIV som en ny og viktig mulighet til å realisere arbeidet for full kristen enhet. Dette arbeidet fortjener vår fulle innsats og iver.

Hvert nytt pontifikat bringer med seg fornyet håp for Guds folk. Oppgaven med å «fø mine lam» og «styrke brødrene» er på særlig vis betrodd den hellige Peters etterfølger. Det gjenstår å se hvordan pave Leo XIV vil utføre de oppgavene han har fått. De øst-katolske kirkene står imidlertid klare til tjeneste for Peters etterfølger. Våre gamle og trofaste kirker kan tilby mye orientale lumen – «lys fra Østen» – særlig i vår tid preget av usikkerhet og åndelig mørke. Vi er forpliktet til å stå sammen med Peter og støtte ham i å fullføre oppdraget Gud har gitt ham.

Til vår hellige far, pave Leo XIV: Måtte Herren Gud gi ham helse, fred og mange velsignede år!

Se
Den hellige far talte til en delegasjon av øst-katolske biskoper, prester og lekfolk under en audiens i Paul VI-salen. Se EWTNs dekning av arrangementet her: