Hvorfor Leo XIV unngikk en Frans‑lignende mediestorm i sitt første lengre intervju

ANALYSE: Hvordan oppfatningen av en pave former hva som regnes som kontroversielt

Pave Leo XIVs første lengre intervju utløste lite oppstyr. Fra mainstream‑medier til katolske konservative – og til og med enkelte tradisjonalister – er inntrykket at paven primært søker Kirkens enhet, og at ingen store omveltninger er i vente.

Av Jonathan Liedl, 25. september 2025

Pave Leo XIVs første lengre intervju har i all hovedsak blitt mottatt uten særlig oppstyr. Fra de store mediene til katolske konservative (og til og med noen tradisjonalister) er hovedinntrykket at paven først og fremst er opptatt av Kirkens enhet, og at man ikke bør forvente store omveltninger.

At dette er den utbredte reaksjonen, er verdt å merke seg.

Ikke bare fordi dagene da paver slapp verbale «bomber» under intervjuer eller pressekonferanser på fly – et kjennetegn ved pave Frans – ser ut til å være over.

Men også fordi Pave Leo, i sin samtale med Elise Ann Allen fra Crux, sa ting som sannsynligvis ville ha utløst omfattende kontroverser dersom de hadde kommet fra pave Frans.

Da Leo sa dem, skjedde det ikke. Og det er verdt å reflektere over.

Tenk for eksempel på hva den amerikanskfødte paven sa om Kirkens lære om seksualitet og ekteskap: «Jeg tror vi må endre holdninger før vi i det hele tatt vurderer å endre det Kirken sier om et gitt spørsmål. Jeg anser det som høyst usannsynlig, i alle fall i nær fremtid, at Kirkens doktrine – altså det Kirken lærer om seksualitet, det Kirken lærer om ekteskap – [vil endre seg].»

Hvis pave Frans hadde sagt at doktrineendringer på disse områdene var usannsynlige fordi man måtte følge en slags kirkelig saksgang – og ikke fordi disse læresetningene er fundamentalt uforanderlige – ville det ha skapt en mediestorm. Overskriftene ville ha grepet tak i sitatet og understreket at Frans potensielt var åpen for såkalt «likekjønnet ekteskap», om enn ikke «i nær fremtid».

Men med unntak av de sedvanlige aktørene – som LHBT‑aktivist og jesuittpater James Martin på den ene siden og noen tradisjonalister på den andre – var få interessert i å tolke Pave Leos retorikk i den retningen.

Hvorfor ikke?

Ja, Leo sa mye mer om temaet under intervjuet. Han bekreftet tanken om at Vesten er «fiksert» på seksuell identitet, at personer som identifiserer seg som LHBT skal ønskes velkommen som Guds sønner og døtre – ikke på grunnlag av at de identifiserer seg som homofile eller lesbiske – og at Kirken må fortsette å fokusere på den «tradisjonelle familien» og ekteskapet.

Men en lignende kontekst hindret ikke mediene i å fremstille pave Frans’ berømte kommentar fra 2013, «Hvem er jeg til å dømme?», som en bombe som hintet om omfattende endringer i Kirkens tilnærming til seksualmoral – til tross for at Frans siterte den hellige Johannes Paul IIs godkjente katekisme og dens forbud mot urettferdig diskriminering som grunnlag for kommentaren, og samtidig bekreftet at likekjønnede seksuelle handlinger er syndige.

Den ulike behandlingen av de to pavenes retorikk blir enda tydeligere når vi ser hvordan Pave Leo diskuterte en hypotetisk «ordinasjon av kvinner» til diakonatet i sitt nylige intervju.

Den hellige far sa at han «for øyeblikket» ikke har «noen intensjon om å endre Kirkens lære om temaet» – igjen uten å understreke at Kirken ikke kan sakramentalt ordinere kvinner til diakonatet fordi Kirken mangler myndighet til å gjøre det. Deretter sa han at før et slikt spørsmål kunne vurderes, måtte Kirken reflektere over hva diakonatet egentlig er, samtidig som han uttrykte bekymring for at å klerikalisere kvinner ved å ordinere dem sannsynligvis ikke er løsningen.

Da Frans derimot ble spurt av CBS News’ Norah O’Donnell i 2024 om Kirken noensinne ville ordinere kvinner til diakonatet, svarte han med ett ord: «Nei.»

Likevel ble pave Frans i stor grad oppfattet som at han lot døren stå åpen for videre press for kvinneordinasjon, mens den samme tolkningen ikke tillegges Leo – til tross for Leos mer åpne formuleringer.

Igjen: hvorfor?

En del av forklaringen er åpenbar: Pave Leo er en annen mann enn pave Frans. Han er en forsiktig og veloverveid mann fra Midtvesten, mens Frans var en mer impulsiv og provoserende argentiner. Under Frans var det en oppfatning av at «alt er mulig» – noe som ikke ser ut til å gjelde for Leo.

Men forskjellen stikker dypere enn personlighet. Mer grunnleggende brukte begge pavene de første månedene av sine pontifikater til å etablere ulike narrativer for hvordan de forsto sin rolle. Hver paves narrativ ga (eller i Leos tilfelle, fortsetter å gi) den overordnede tolkningsnøkkelen for å forstå betydningen av ordene deres.

Frans posisjonerte seg helt fra starten av som en reformator. Hans «Hvem er jeg til å dømme?» kom for eksempel rett etter at han på Verdensungdomsdagen i Rio de Janeiro i 2013 kom med sin berømte oppfordring om å «skape røre». Et hovedtema for hans pontifikat var å forstyrre og gjenåpne samtaler som syntes å ha vært avgjort i tiår. Derfor ble enhver tvetydighet i hans ord – eller manglende bekreftelse av Kirkens vedvarende lære – av mange sett som en mulig åpning for dramatiske endringer.

Leo har derimot primært fokusert på å fremme enhet i Kirken. Han er mindre interessert i å ryste opp i ting og mer opptatt av å roe dem ned. Han har også anerkjent hvor polariserende de såkalte «betente spørsmålene» kan være, og gjort det klart at hans overordnede mål er å senke den interne temperaturen i Kirken. Som resultat er det langt mindre overbevisende å antyde at hans ord signaliserer en åpenhet for endring, selv når han virker tvetydig eller åpen for tolkning.

Disse narrativene er blitt forsterket med tilhørende symboler og handlinger. Frans brøt med liturgiske konvensjoner og pavelig formalitet, mens Leo har lent seg mot tradisjonen og en bredere følelse av kontinuitet. De store mediene har i stor grad fulgt disse signalene. Mens de var raske til å fremstille Frans som en figur på linje med generelt progressive strømninger (til tross for alt som talte imot det), er det en følelse av at de fortsatt ikke helt vet hva de skal mene om Leo.

Tidspunktet spiller selvsagt også en rolle. Hvis Leo hadde kommet med sine kommentarer om læren om seksualitet og ordinasjon i mars 2013, etter den krystallklare Benedikt XVI, ville ordene hans sannsynligvis ha skapt kontrovers. Men etter det turbulente pontifikatet til Frans? Ikke i samme grad.

Noen vil kanskje si at den manglende reaksjonen på Leos kommentarer skyldes at Frans flyttet målpostene, og at mange nå er blitt «desensibilisert» for en pave som tilsynelatende antyder at ting man tidligere anså som fastlagt – som Kirkens lære om seksualitet og at ordinasjon kun er for menn – faktisk kan være mulig å endre.

Men en annen mulighet er at nettopp på grunn av ustabiliteten Leo arvet, og et overordnet ønske om mer normalitet i Kirkens liv, er mange aktører tilbakeholdne med å fremstille pavens kommentarer i et kontroversielt lys – særlig etter at han har kommet med forsonende gester overfor dem som ble marginalisert under Frans, slik som tilhengere av den tradisjonelle latinske messen.

Pave Leos vellykkede fremstilling av seg selv som en samlende figur forklarer ikke bare hvorfor kommentarene hans ikke utløste den reaksjonen de ville ha gjort om Frans hadde sagt dem. Det gir også en god forklaring på hvorfor han svarte på spørsmålene om kvinneordinasjon og LHBT‑spørsmål slik han gjorde.

Det er hypotetisk mulig at Leo ikke sa at Kirkens lære om ekteskap og/eller ordinasjon er fundamentalt uforanderlig fordi han faktisk ikke mener det. Men en mer overbevisende forklaring er at han valgte sine ord fordi han anså dem som den beste måten å dempe forventningene om endring på, uten nødvendigvis å støte fra seg dem som har begynt å anse det som en mulighet.

Igjen er motvirkning av polarisering og fremming av enhet tolkningsnøkkelen. Med denne tolkningen benyttet Leo en retorisk strategi som ga mange grunner til hvorfor det ikke ville være klokt å forfølge doktrineendringer på disse områdene, men som unnlot å appellere til den definitive kirkelige lære som kunne ha «avgjort» debatten, men latt noen forbli uoverbeviste.

En indikasjon på at dette kan stemme, er Leos henvisning til faren ved å «klerikalisere kvinner» gjennom ordinasjon. Dette var en retorisk strategi som motstandere av kvinneordinasjon brukte med stor effekt under Synoden om synodalitet. Hvorfor? Fordi den utnyttet progressives bekymring for «klerikalisme» til å retorisk undergrave deres eget krav om å ordinere kvinner. Den møtte forkjemperne for endring på deres egne premisser og ga dem grunner til å revurdere.

At Leo nå bruker samme type språk som motstanderne av kvinneordinasjon under Synoden om synodalitet, bør trolig tolkes som et tegn på at han deler deres konklusjon, heller enn at han hypotetisk er åpen for endring i noe så fundamentalt.

Noen har antydet at paven fra Chicago bruker en klassisk Midtvesten‑taktikk for å unngå konfrontasjon ved å være åpen, der hans «ikke akkurat nå» i praksis betyr et «nei».

Selvsagt vil noen stille spørsmål ved om denne tilnærmingen virkelig er det beste for Kirkens enhet på lang sikt. Tross alt, slik Det annet Vatikankonsil lærte, krever ekte enhet bekjennelse til den samme tro – en enhet som ulike forståelser av ekteskapets og ordinasjonens sakramenter, samt seksualmoralen, tilsynelatende ville true.

Den langsiktige effekten av denne tilnærmingen under Leo – dersom den faktisk er en del av hans bredere arbeid for enhet – vil utvilsomt bli gjenstand for granskning. Det som imidlertid er klart, bedømt ut fra den manglende reaksjonen fra Kirken og mediene på Pave Leos kommentarer – av den typen som ville ha utløst en storm av protester under Frans – er at vi befinner oss i en helt annen tid med en helt annen pave.

Til syvende og sist demonstrerer dette at selv for paver er «hvordan», «når» og «hvem» i et budskap like viktig som «hva».

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.