Pave Leo XIV feirer skjærtorsdagsmessen i Lateranbasilikaen etter tolv års pause

Pave Leo XIV vil 2. april feire messen til minne om Herrens nattverd i Lateranbasilikaen i Roma. Dermed gjenopptas en lang romersk tradisjon som pave Frans la til side gjennom sitt 12 år lange pontifikat.

Pave Leo XIV sitter i Romas katedral, erkebasilikaen St. Johannes i Lateranet, et symbol på hans myndighet som biskop av Roma, 25. mai 2025. | Foto: Daniel Ibáñez/EWTN News/Vatican Pool

Av Victoria Cardiel

Pave Leo XIV vil feire skjærtorsdagens messe til minne om Herrens nattverd i Lateranbasilikaen 2. april, og gjenoppretter dermed en lang romersk tradisjon som pave Frans la til side gjennom sitt 12 år lange pontifikat.

Kunngjøringen ble publisert i forrige uke i kalenderen over pavens liturgiske feiringer, utgitt av Prefekturet for Det pavelige hushold.

På sin første skjærtorsdag som pave, 28. mars 2013, feiret pave Frans messen in Coena Domini i kapellet i ungdomsfengselet Casal del Marmo i den nordlige utkanten av Roma. Der vasket han, slik han ofte gjorde som erkebiskop av Buenos Aires, føttene til 12 innsatte, blant dem en italiensk katolsk kvinne og en muslimsk kvinne fra Serbia. 

Deretter, og i de neste 12 årene, lot Frans være å feire skjærtorsdag i St. Johannes i Lateranet, katedralen til biskopen av Roma, i en pastoral linje som brøt med forgjengernes vanlige praksis.

For monsignore Giovanni Falbo, som er kanoniker ved Lateranet, camerlengo for katedralkapitlet og basilikaens prost, bør denne beslutningen forstås som et mellomspill.

Etter hans mening viser pave Leo XIVs beslutning om å gjenoppta tradisjonen 2. april at pave Frans-årene var et unntak. 

«Årene med pave Frans’ pontifikat», forklarte Falbo, «utgjør slik som ved mange andre feiringer og initiativer et unntak, motivert av ønsket om å gi verden et klart tegn på forkjærlighet for de fattige og de lavest på rangstigen, ved å rette biskopen av Romas oppmerksomhet mot steder preget av lidelse.»

Falbo sa til EWTN News at dette var en prisverdig hensikt, men at det samtidig førte til en viss privatisering av feiringen av den siste nattverd, fordi begrenset plass i slike lokaler gjorde det umulig for prester fra bispedømmet Roma å delta.

Med beslutningen, sa Falbo, gjenopptar Leo XIV tradisjonen i Kirken i Roma i tråd med den uavbrutte praksisen gjennom det siste århundret, uten dermed å svekke oppmerksomheten om de fattige.

«Det finnes utallige anledninger gjennom året», sa Falbo, «til å understreke Herrens og Kirkens forkjærlighet for de siste.»

I denne forstand, sa han, er tilbakevendingen til St. Johannes i Lateranet nok et tegn på den nye pavens ønske om «ikke bare å være, men også å opptre som biskop av Roma».

Falbo pekte også på båndet mellom Leo XIV og Lateranbasilikaen, som ble synlig 25. mai, da paven tok bispestolen til biskopen av Roma, pavens bispesete, i besittelse i det som regnes som den første kristne basilikaen som ble reist etter keiser Konstantins fred i det fjerde århundre.

Denne seremonien markerte et grunnleggende steg ved begynnelsen av Leos pontifikat, ettersom paven ikke bare er den hellige Peters etterfølger og hyrde for den universelle kirke, men også biskop av bispedømmet Roma.

Fotvaskingsritens historiske røtter

Falbo minnet om at fotvaskingsriten «naturlig har sine røtter i den gesten Jesus utførte i Den øvre salen, da han vasket apostlenes føtter før innstiftelsen av eukaristien».

Han påpekte at Johannesevangeliet er det eneste som gjengir episoden, ledsaget av en katekese som gjør den til et symbol på broderlig kjærlighet og på det nye budet, ved å konkretisere kjærligheten i gjensidig tjeneste.

Derfor, sa han, ble fotvaskingen «allerede i den tidlige kirke ansett som et relevant tegn for å gjenkjenne Herrens sanne disipler».

Falbo la til at riten har variert gjennom århundrene. Konsilet i Toledo i 694 regnet fotvaskingen, utført av en biskop for sine medarbeidere, som en semi-liturgisk og obligatorisk ritus. Ordo Romanus XII beskriver til og med et annet mandatum der paven, etter å ha servert lunsj til 13 fattige i en sal i det pavelige palass, vasket, tørket og kysset føttene deres.

På 1400-tallet nevner krønikene til Giovanni Burcardo, pavelig seremonimester fra Innocens VIII til Julius II, og under Alexander VI, systematisk at paven vasket føttene til 13 fattige i en av salene i Det apostoliske palass i Vatikanet.

Falbo minnet også om at før den endelige flyttingen til Vatikanet, etter hjemkomsten fra Avignon i 1378, bodde pavene i nærmere 1 000 år i nærheten av Laterankatedralen, fra den hellige Miltiades’ pontifikat (d. 314) til pave Klemens V (1305–1314).

Selv om fotvaskingen er en ritus som hører til skjærtorsdag, påpekte Falbo at det i det minste siden pave Innocens I i 416 ble feiret tre ulike messer denne dagen; en morgenmesse for forsoning av botferdige; en annen for velsignelse av de hellige oljer, særlig krisma; og en tredje kveldsmesse til minne om Herrens nattverd.

Derfor, sa han, var fotvaskingen opprinnelig ikke knyttet til skjærtorsdagsmessen, selv om evangeliet som forkynnes i eukaristifeiringen in Coena Domini nettopp viser til Jesu gest.

Falbo viste også til den omfattende reformen av det hellige triduum som pave Pius XII gjennomførte i 1955, og som trådte i kraft året etter, med mål om større historisk autensitet i feiringene.

Siden den gang, sa han, har biskopen av Roma, som en følge av at han ikke lenger bor i nærheten av sin katedral, hatt som praksis å fordele triduum-liturgiene mellom St. Johannes i Lateranet og Peterskirken, og å forbeholde Lateran kveldens skjærtorsdagsfeiring med fotvaskingsriten, etter krismemessen som feires om morgenen i Vatikanbasilikaen.

Denne saken ble først publisert av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.