Ny studie: Rosenkransen har like positive effekter på mental helse som moderne meditasjon

En fersk internasjonal studie avslører at å be rosenkransen kan gi tilsvarende mentale helsefordeler som populære mindfulness-teknikker, og utfordrer vanlige forestillinger om tradisjonell bønn.

Av Thomas Philipp Reiter

I en tid hvor mindfulness-apper dominerer smarttelefoner og meditasjonsstudioer preger bybildet, viser en ny internasjonal studie at den tradisjonelle katolske praksisen med å be rosenkransen kan gi mentale helsegevinster tilsvarende østlig-inspirerte meditasjonsteknikker.

Studien, publisert i Journal of Religion and Health, utfordrer samtidig vanlige oppfatninger om tradisjonelle praksiser som rosenkransen, og gir overraskende innsikt i hvem som faktisk benytter seg av denne bønneformen i 2025.

Forskere fra Italia, Polen og Spania undersøkte 361 praktiserende katolikker for å kartlegge effekten av å be rosenkransen på velvære og mental helse. Resultatene viser at deltakere som regelmessig ba rosenkransen, rapporterte økt trivsel, større empati og betydelig mindre religiøse konflikter og åndelig angst – effekter som tidligere er dokumentert ved andre meditasjonsformer.

Studien avdekket også at hele 62,2 % av deltakerne hadde høyere utdanning eller mastergrad. Dette utfordrer en utbredt oppfatning om at tradisjonelle katolske andaktsformer først og fremst tiltrekker seg personer med lavere utdanning.

– Vi ble slått av hvordan denne tradisjonelle praksisen bryter ned barrierer knyttet til utdanning og generasjoner, sier hovedforsker pater Lluis Oviedo fra Det pavelige universitet Antonianum i Roma.

Oviedo forteller CNA, endel av EWTN News, at forskningen sprang ut fra en frustrasjon over at mye forskning har fokusert på fordelene ved mindfulness og lignende meditasjonsteknikker, mens rosenkransen praktisk talt har vært oversett, til tross for dens tydelige meditative kvaliteter.

– Teamet vårt ønsket å undersøke om denne katolske bønneformen kunne ha lignende positive effekter som de mer moderne meditasjonsformene. Jeg var personlig overbevist om at resultatene ville være positive, både ut fra egen erfaring og andres vitnesbyrd om rosenkransens betydning og opplevelser knyttet til bønnen, sier Oviedo.

Utfordrer stereotypier
Forskningen avdekket betydelige kulturelle forskjeller mellom de tre undersøkte landene.

Polen hadde høyest engasjement, med en gjennomsnittsscore på 3,70 for regelmessighet i rosenkransbønn (mot 3,38 i Italia og 3,35 i Spania). Dette bekrefter Polens posisjon som et av Europas mest religiøst aktive land, hvor katolske tradisjoner fortsatt står sterkt, til tross for langvarig kommunistisk undertrykkelse.

Italia viste en mer moderat praksis, til tross for landets nærhet til Vatikanet. Italienske deltakere rapporterte imidlertid høyest empati-skår (4,31), noe som tyder på at rosenkransbønnen også styrker sosiale bånd – et funn som gjenspeiler Italias kollektive kultur.

Spania presenterte et interessant paradoks: lavere hyppighet av rosenkransbønn, men gode resultater når det gjelder velvære blant dem som ber jevnlig. Dette kan skyldes Spanias sammensatte forhold til katolisismen, der tradisjonelle praksiser eksisterer side om side med økende sekularisering.

Sammenhengen med mental helse
Et av de mest oppsiktsvekkende funnene i studien var hvordan rosenkransbønnen fungerer som et effektivt verktøy for mental helse.

Deltakerne rapporterte jevnt over at rosenkransbønnen ga dem «åndelig fred, ro og selvtillit» (26,3 %), hjalp dem å «takle problemer» (10,2 %) og ga en opplevelse av «beskyttelse mot det onde» (8,6 %).

En deltaker fortalte følgende: «Å be rosenkransen reddet livet mitt. Etter at mannen min døde, klarte jeg ikke å takle smerten og tomheten. Hver dag tok jeg frem rosenkransen, og den ga meg styrke til å komme meg gjennom disse vanskelige stundene. Uten den vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg.»

Studien viste også at regelmessig rosenkransbønn hadde en klar positiv effekt på reduksjon av depresjon og økt optimisme med tanke på fremtiden. Disse fordelene tilsvarer effektene fra mindfulness-meditasjon, men uten de potensielt høye kostnadene knyttet til retreater eller abonnementer på meditasjonsapper.

Hvorfor dette er viktig
Studien har konsekvenser langt utover katolske miljøer. I en tid der psykiske helseproblemer øker globalt – særlig i USA og Europa – peker forskningen på at samfunnet kan gå glipp av tilgjengelige, kulturelt forankrede ressurser for psykisk velvære.

I USA, hvor velværeindustrien omsatte for milliarder årlig, utfordrer studiens resultater den kommersielle trenden med å tilby kostbare meditasjonskurs. Hvorfor betale dyrt når tradisjonelle praksiser gir lignende fordeler? Studien setter også spørsmålstegn ved forestillingen om at østlige, ikke-kristne meditasjonspraksiser er overlegne vestlige åndelige tradisjoner.

I Tyskland, hvor både katolske og protestantiske tradisjoner historisk har formet kulturen, men nå møter synkende oppslutning, tilbyr studien en mulig forbindelse mellom sekulære tilnærminger til psykisk helse og tradisjonell spiritualitet. Tyske katolikker kan finne bekreftelse på at det er verdifullt å opprettholde praksiser som ofte blir stemplet som foreldet.

For Polen er resultatene spesielt betydningsfulle. Landet navigerer mellom sin sterke katolske identitet og sekulære impulser fra EU. Studien gir empirisk støtte for den mentale helseverdien av tradisjonelle praksiser, noe som kan påvirke både helsepolitikk og kulturelle diskusjoner.

I Italia, hvor katolisismen fremdeles har en viktig kulturell plass til tross for synkende deltakelse i messer, tyder funnene på at tradisjonelle praksiser som rosenkransen kan være tilgjengelige ressurser for mental helse, særlig blant eldre grupper som kanskje ikke føler seg komfortable med sekulære terapiformer.

Å bryte ned barrierer
Forskerne påpeker en påfallende ubalanse i den akademiske litteraturen: PubMed inneholder 30 060 artikler om «mindfulness», men bare 13 om «rosenkransbønn». Denne skjevheten reflekterer bredere kulturelle holdninger som ofte avskriver vestlige religiøse praksiser som utdaterte eller primitive.

– Fra et kulturelt og fenomenologisk perspektiv oppfattes mindfulness som moderne, glamorøst og interessant, mens rosenkransen anses som utdatert og uinteressant, sier forskerne. Men dataene tyder på at disse holdningene er basert mer på kulturell mote enn på empiriske funn.

Studien viser at religiøsitet påvirker velvære direkte og gjennom to viktige mekanismer: økt empati og redusert religiøs konflikt. Rosenkransens repeterende natur, som minner om mantra-meditasjon, synes å skape en meditativ tilstand som reduserer angst og fremmer emosjonell regulering.

Interessant nok fant forskerne ingen kobling mellom rosenkranspraksis og sosial isolasjon eller sneversynthet, som stereotypier ofte antyder. Snarere korrelerte høyere grad av rosenkransbønn med økt empati, noe som styrker, ikke svekker, sosiale bånd.

– Det er utvilsomt en splittelse innen katolske og andre kirker mellom dem som fokuserer på hengivenhet og bønn, og dem som vektlegger sosial bevissthet og handling, sier Oviedo. – Det er på tide å overvinne denne todelingen og finne en praksis som kombinerer hengivenhet og empati overfor andre. En slik splittelse reduserer troverdigheten og effektiviteten av det kristne budskapet og den frelsen vi tilbyr i Kristus.

Kraften i gjentagende bønn
Mens samfunnet står overfor økende psykiske helseutfordringer, åndelig tomhet og begrensninger ved rent medisinske løsninger, viser forskningen at kontemplative praksiser har betydelige fordeler. Rosenkransens enkelhet – den krever kun en rosenkrans og litt tid – gjør den spesielt aktuell for økonomisk utsatte grupper som ikke har råd til terapi eller kostbare meditasjonskurs.

Studien argumenterer ikke for religiøs konvertering eller at rosenkransen er bedre enn andre praksiser. Snarere understreker den viktigheten av å anerkjenne ulike måter mennesker møter lidelse og finner mening på.

En forsker sammenfattet funnene slik: «Vi trenger et bredere spekter av åndelige eller religiøse praksiser med tilsvarende positive effekter, slik at vi unngår en form for åndelig monopol eller ensidighet i dagens omsorgs- og rådgivningstilbud.»

Langsiktig betydning
Oviedo understreker at det foreløpig er for tidlig å bedømme hvordan studien vil bli mottatt på lang sikt.

– Jeg ble overrasket over at media viste interesse for temaet, da det ofte har blitt oversett, selv innen katolske miljøer, sier han. – Det mest utfordrende er den teologiske likegyldigheten, eller til og med fiendtligheten, mot hengivne praksiser som oppfattes som fremmede for en etablert teologisk forståelse. Problemet ligger dypere, knyttet til en teologi som ikke klarer å møte de troende slik de faktisk lever og uttrykker sin tro.

Oviedo mener katolikker må utvikle en «levd teologi» – eller en «teologi nedenfra».

– Denne tilnærmingen krever at vi er oppmerksomme på hvordan troende faktisk føler, opplever troen og erfarer frelsen i praksis, sier han. – Selv om mange studier hvert år dokumenterer religionens positive effekter på helse og velvære, ignoreres dette ofte av teologene. Disse funnene viser likevel tydelig at intensiv religiøs praksis og tro kan ha konkrete og positive virkninger. Rosenkransen illustrerer godt hvordan vi kan utvikle en mer realistisk teologi, dersom målet er å gjøre det kristne budskapet mer troverdig og effektivt.