Pave Frans og religionene

Av sr Anne Bente Hadland, 14. september, 2024, 17:45
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”

Pave Frans’ uttalelser under et interreligiøst møte med unge mennesker i Singapore like før avreise, har vakt sterke reaksjoner. Han sa: « Alle religioner er veier til Gud. De er som forskjellige språk, forskjellige dialekter, for å komme dit. Men Gud er Gud for alle. Hvis dere begynner å slåss og si at «min religion er viktigere enn din, min er sann og din er ikke sann», hvor vil det føre oss? Det finnes bare én Gud, og hver og en av oss har sitt eget språk for å nå frem til Gud. Noen er sihker, muslimer, hinduer, kristne; de er forskjellige veier til Gud.»

Noen har oppfattet dette som et brudd med den katolske læren om Jesu Kristi rolle i frelsesverket. Pavens uttalelse får det til å se ut som om mennesker blir frelst direkte gjennom andre religioner og ikke gjennom Jesus Kristus.

Det er katolsk lære at andre religioner KAN lede en sjel til Gud, men det er også katolsk lære at veien må føre dem til Jesus Kristus. Den katolske kirke lærer at «godheten og sannheten» som finnes i ikke-kristne religioner, kan ses på som en «forberedelse til evangeliet», men den understreker også Jesu Kristi unike rolle i frelsen. (Se Katekismen pkt. 843)

Mens pavens uttalelser fredag altså har skapt kontrovers blant dem som anser dem som religiøst relativistiske, har Vatikanets egen publisering av pavens tekst forsterket denne følelsen av tvetydighet.

Teksten som er publisert på italiensk, identifiserer ikke-kristne religioner som «veier for å nå frem til Gud» – og en video som er publisert fra begivenheten, bekrefter at paven sier dette. Men en offisielt publisert engelsk oversettelse av teksten introduserer en mer nyansert versjon, og tilskriver paven bemerkningen om at ikke-kristne religioner «blir sett på som veier som prøver å nå Gud». Forskjellen er påfallende, og utskriften av pave Frans’ uttalelser på nettet fremstår som langt mindre kontroversielle eller problematiske enn hans faktiske uttalelser.

Selv om forskjellen kan virke liten, er den ikke ubetydelig, gitt den kristne læres insistering på Jesus Kristus som unik formidler i å oppnå enhet mellom Gud og mennesker, og menneskets universelle kall til kristen omvendelse. 

Fr. R. Vierling oppsummerer på X Kirkens holdning til religiøs indifferentisme slik:

«Religiøs indifferentisme, slik det forstås innenfor katolsk lære, refererer til ideen om at alle religioner er like gyldige veier til Gud, eller at én religion er like god som en annen. Denne oppfatningen er grunnleggende i strid med katolsk lære som hevder at den romersk-katolske kirke alene innehar den guddommelige åpenbaringens og sannhetens fylde.

Den katolske holdningen mot religiøs indifferentisme har blitt artikulert gjennom ulike pavelige uttalelser. Pave Gregor XVI fordømte for eksempel eksplisitt i sin encyklika Mirari Vos (1832) tanken om at man kunne oppnå frelse i en hvilken som helst religion og stemplet slike synspunkter som «indifferentisme og rasjonalisme». Dette var et svar på tidens liberale teologiske strømninger, som antydet at religiøs sannhet kunne være subjektiv eller relativ.

Pave Pius IX videreførte denne kritikken i Syllabus of Errors (1864), der han fordømte påstanden om at «ethvert menneske er fritt til å omfavne og bekjenne den religionen som det, veiledet av fornuftens lys, anser som sann». Dette gjenspeiler Kirkens lære om at selv om samvittighetsfriheten må respekteres, er dette ikke ensbetydende med at alle religiøse overbevisninger skal anerkjennes som like sanne.

Det annet Vatikankonsil innførte formuleringer som noen tolker som en oppmykning av Kirkens holdning til andre religioner, særlig i dokumenter som Dignitatis Humanae om religionsfrihet og Nostra Aetate om Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Samtidig som disse dokumentene fremmer respekt og dialog med andre religioner, støtter de ikke indifferentisme. I stedet bekrefter de at selv om det kan finnes elementer av sannhet og helliggjørelse i andre religioner, finnes sannhetens fylde i Den katolske kirke.

Den katolske kirkes motstand mot indifferentisme er forankret i flere viktige teologiske prinsipper:

Kristi unikhet: Katolisismen hevder at Jesus Kristus er den eneste mellommannen mellom Gud og menneskeheten. Denne eksklusivitetspåstanden står i motsetning til tanken om at alle religiøse veier er like frelsende.

Kirkens rolle: Kirken lærer at den er redskapet for frelse for hele menneskeheten, noe som kommer til uttrykk i maksimen «extra Ecclesiam nulla salus» («utenfor kirken finnes det ingen frelse»). «Extra ecclesiam nulla salus» understreker Kirkens rolle som det nødvendige middel til frelse, samtidig som den anerkjenner kompleksiteten i individuelle omstendigheter når det gjelder tro og kunnskap. Kirkens lære gjenspeiler både eksklusiviteten i dens frelsende rolle og inklusiviteten i Guds barmhjertighet. (Se Katekismen, pkt. 846)

Doktrinær integritet: Kirken hevder at indifferentisme undergraver den religiøse lærens integritet. Hvis alle religioner er like sanne, blir de spesifikke læresetningene, sakramentene og den historiske åpenbaringen gjennom Kristus mindre betydningsfulle eller til og med unødvendige.

Den katolske kirkens lære om religiøs indifferentisme er klar: Selv om Den katolske kirke tar til orde for respekt, dialog og forståelse mellom alle trosretninger, holder den fast på at ikke alle religioner er like når det gjelder å føre mennesker til frelse. Kirken står fast på sitt standpunkt i en stadig mer relativistisk verden.»