Langfredag: Kristi korsfestelse og troens dypeste mysterium

Langfredag er en av kristendommens mest gripende og dyptgående dager. Gjennom liturgi, faste og korshylling forenes de troende med Kristus og hans lidelse på Golgata – et mysterium som åpner veien til frelse og håp.

Av Pål Johannes Nes, 18.april 2025

Langfredag er en av de mest betydningsfulle dagene i den kristne kalenderen. Kirken retter sitt blikk mot Golgata og fordyper seg i Jesu lidelse og død. Gjennom gripende liturgi, symbolsk korshylling og stillhet, forenes de troende med Kristus og hans offer for menneskeheten. Dagen preges av sorg, ettertanke og håp om frelse.

På langfredag retter hele Kirken blikket mot Kristi korsfestelse på Golgata. Denne dagen forsøker hver enkelt troende å forstå og fordype seg i hvilken pris Kristus betalte for menneskehetens frelse. Gjennom særegne og høytidelige seremonier – korshyllingen, sangen av «bebreidelsene», lesningen av Jesu lidelseshistorie (pasjonen) og mottakelsen av kommunion med tidligere konsekrerte gaver fra skjærtorsdag – forenes vi med vår lidende Frelser. Slik betrakter vi også vår egen frigjøring fra synden gjennom Herrens død.

Se video:
Pater Arne har ordet | Langfredag

Kirken fremstår på langfredag kledd i sorg, ribbet for all utsmykning. Alteret står nakent, og tabernakelets åpne dør understreker tomheten etter Kristi død. Allerede på 300-tallet beskrev De apostoliske konstitusjoner langfredag som «en sorgens dag, ikke en dag for festlig glede», og kalte dagen «korsfestelsens påske». I Jerusalem oppstod det allerede fra kirkens tidligste århundrer en omfattende liturgisk praksis, der de troende fulgte Kristi lidelsesvei gjennom byen og samlet seg fredag på Golgata for å ære korset.

I Roma utviklet langfredagsliturgien seg gradvis, og rundt 600-tallet begynte man å inkludere korshylling sammen med lesninger og bønn. Senere, særlig fra middelalderen, ble det vanlig at bare presten mottok kommunion, og liturgien fant sted om morgenen, en praksis som ble formalisert i Missale Romanum fra 1570. Denne praksisen varte frem til pave Pius XII reformerte liturgien i 1955, og igjen gjorde kommunionen tilgjengelig for alle troende. Liturgiens tidspunkt ble også flyttet tilbake til ettermiddagen, nærmere bestemt kl. 15, tidspunktet for Kristi død ifølge evangeliene.

Les også:
Novenen til Den guddommelig barmhjertighet begynner langfredag

Liturgien begynner i dyp stillhet. Presten, kledd i rødt som symboliserer Kristi lidelse, legger seg med ansiktet mot gulvet eller kneler i stille bønn, mens hele menigheten kneler med ham. Denne handlingen uttrykker dyp sorg og bot. Langfredagens liturgi består tradisjonelt av fire deler:

1. Ordets liturgi, med høytidelig lesning av Jesu lidelseshistorie (pasjonen). Jesajas ord brukes ofte her, og minner oss tydelig om Kristi offer: «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53,5)
   
2. Høytidelige forbønner for Kirken og hele verden, inkludert pave, biskoper, kristne, mennesker som ikke tror, myndigheter og alle mennesker i nød. Disse bønnene understreker Kristi offer som en handling rettet mot hele menneskeheten, og spres ut som ringer i vannet og inkluderer absolutt alle mennesker, som et uttrykk for korsets universelle betydning.
   
3. Tilbedelse av korset (venerasjonen av korset). Her løfter presten opp korset og synger: «Se korsets tre, på det hang verdens frelser,» mens menigheten svarer: «Kom, la oss tilbe ham.» Mange steder kysser de troende korset som en konkret gest av kjærlighet og takknemlighet til Kristus. Korset, som historisk sett var et tegn på ydmykelse og latterliggjøring, blir nå løftet frem som seierens tegn. Biskop Erik Varden utdyper dette paradokset: «Ved korset er gleden kommet til verden! En forvandling finner sted; vi ser korset på én og samme tid som noe objektivt ondt og som tegnet på Guds seier over ondskap.»
   
4. Kommunion med tidligere konsekrerte gaver, der nattverdsbrødet allerede ble konsekrert på skjærtorsdag.
   

Historisk sett ble korsfestelsen sett på som den mest ydmykende henrettelsesmetoden brukt av Romerriket, anvendt for å spre frykt og avskrekke andre. Allerede tidlig i kristendommens historie ble Kristi kors sett på med forakt, som vist i det tidlige graffitibildet fra Palatinhøyden i Roma, der Kristus fremstilles som et menneske med eselhode, korsfestet til spott og spe. Likevel ble dette samme kors etter hvert tegnet på Guds seier over ondskap, og Kirken lærer oss i dag å se på korset med tro og håp.

Når vi kneler foran korset og kysser det, er det ikke selve gjenstanden vi ærer, men det den symboliserer – Kristi kors, vårt frelsesinstrument. Biskop Erik Varden uttrykker det slik: «Korset er nøkkelen til tilværelsens og dødens gåte,» og det gir oss kraft til å se livet med klarsynt, men realistisk håp. Derfor sier vi: «Vi tilber deg, Kristus, og lovpriser deg – fordi du ved ditt hellige kors har forløst verden.»

Langfredag er også en dag rik på folkelige og åndelige praksiser, som korsveiandakten, hvor de troende mediterer over Jesu lidelsesvei. I middelalderens England vokste en særskilt praksis frem på 900-tallet, hvor man symbolsk markerte Jesu gravlegging ved enten å legge et kors eller en konsekrert hostie i en vakkert dekorert grav. Fra denne praksisen utviklet 40-timers-bønnen seg. Mange steder praktiseres skriftemål spesielt på langfredag, som forberedelse til påskefeiringen.

Endelig fremstår langfredag også som en av Kirkens strengeste bots- og fastedager, sammen med askeonsdag. Faste innebærer redusert matinntak, vanligvis ett fullt måltid og to mindre måltider som til sammen ikke overstiger ett fullt måltid. Abstinens betyr å avstå fra kjøtt. Denne praksisen gjelder for alle  katolikker mellom 18 og 59 år, mens abstinensen gjelder alle katolikker over 14 år. Unntak fra fasten er gravide, ammende og syke.  Fasten minner de troende om behovet for bot, omvendelse og ydmykhet i lys av Kristi offer.