Av sr Anne Bente Hadland, 3. oktober 2025

Det blir alltid en del pavestoff i Notert, men vi gjør det vi kan for å utvide bildet av det som rører seg i og omkring Kirken. Denne uken har vi også litt om Svithun-relikvien, om helligkåringer i den polske ortodokse kirke, og om rosenkransmåneden – Det er to år siden pave Leo, den gang Robert Prevost, ble kardinal, og det er fem år siden biskop Erik ble viet til biskop. Men først til pave Leo:

Første utnevnelse

Pave Leo kom den 26. september med sin første viktige utnevnelse siden han ble pave. Han har utnevnt sin egen etterfølger i Dikasteriet for biskoper. Det er den italienske erkebiskopen Filippo Iannone som blir ny prefekt. Om Iannone sies det at han er en respektert italiensk kirkerettsjurist og har til nå vært Vatikanets øverste lovgiver. Erkebiskop Iannone, 67, vil offisielt tiltre sin nye stilling 15. oktober. Som prefekt for Dikasteriet for biskoper vil han spille en nøkkelrolle i utvelgelsesprosessen for bispedømmebiskoper og i vurderingen av overgrepsanklager mot biskoper.

Pave Leo og fredsplanen

Pave Leo har uttalt seg positivt om Trumps fredsplan for Gaza. «Et realistisk forslag», sier han, men legger til at det nå avhenger av om Hamas aksepterer den.

Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu kunngjorde 29. september at de har blitt enige om en plan for å avslutte krigen. Denne 20-punktsplanen søker å stanse krigen mellom Israel og Hamas gjennom et midlertidig styringsorgan i Gaza, ledet av Trump og med tidligere britiske statsminister Tony Blair som medlem.

«Det er viktig at det blir våpenhvile og at gislene blir løslatt. Men det er elementer der som jeg synes er veldig interessante, og jeg håper Hamas vil akseptere det innenfor den fastsatte tidsrammen,» sa pave Leo.

Pave Leo og kardinal Cupich

Det ble litt komplisert da kardinal Blaise Cupich i Chicago ønsket å hedre en katolsk politiker, Dirk Durbin, med en høy kirkelig utmerkelse. Senator Durbin har nemlig utmerket seg med en alt annet enn katolsk holdning til abort og livsvern. Durbin er nektet adgang til å ta imot kommunion av sin lokale biskop på grunn av abortsynet, men Cupich mente han fortjente prisen pga sitt engasjement for migranter. Utmerkelsen førte til mange reaksjoner. Ti av USAs katolske biskoper kritiserte tildelingen offentlig.

Også pave Leo ble konfrontert med saken da han møtte journalister i Castel Gandolfo hvor han gjerne tilbringer en dag i uken. I sitt svar fremholdt han at man måtte se en politikers virke under ett, og paven holdt frem dødsstraff og behandlingen av migranter som eksempler på pro-life temaer, ikke kun abort, selv om Kirkens lære om abort står fast.

Imidlertid er prisen til Durbin blitt kansellert. Det var Durbin som selv sa den fra seg. Mange amerikanske biskoper hadde allerede protestert offentlig, og det er ting som tyder på at den amerikanske bispekonferansen, støttet av pavens nuntius i USA, også ville gå ut mot tildelingen av prisen.

Pavens «runde» svar blir også kritisert, men kan også tolkes dit at paven ikke ville kaste Cupich under bussen, og derfor uttalte seg som han gjorde. 

En av dem som kritiserte pristildelingen, erkebiskop Cordileone, sier i en kommentar: «Komplimenter til senator Dick Durbin for hans storsinnethet ved å takke nei til Lifetime Achievement Award. I en så omstridt sak som truer med å skape enda større splittelse, valgte senator Durbin å ta et moralsk høyverdig valg. En slik handling krevde enorm ydmykhet fra hans side. Vi trenger mer ydmykhet i vårt land.»

En annen biskop, biskop Burbidge, kom med en egen uttalelse der han bl.a. sier: «Kirken må fortsette å forkynne livets evangelium i sin helhet. Vårt offentlige vitnesbyrd om evangeliet, for å overbevise hjerter og sinn til omvendelse, vil alltid kreve at Kirken viser hierarkiet og enheten i alle sannheter. En konsekvent livsetikk krever trofast forkynnelse av utfordrende læresetninger, akkurat som den også krever at man unngår skandaler som følge av handlinger som kan formidle tvetydighet eller likegyldighet overfor moralloven.»

Les mer:
Bishop Michael F. Burbidge’s Statement on the Gospel of Life and the Church’s Relationship with Civil Authorities
John Paul II and the Cupich-Durbin Affair

Pavens program

Pavens program for årets siste måneder er lagt frem, og der leser vi blant annet at paven gjenopptar å feire høymessen 1. juledag. Tidspunktet for midnattsmessen den 24. vil bli forskjøvet fra 19.30 til 22.00 slik det var under Johannes Paul II. Hele programmet her.

Fem år siden fr. Erik ble biskop

Fredag 3. oktober er det fem år siden Erik Varden ble bispeviet i Nidarosdomen og innsatt som biskop i Trondheim stift. Siden har biskopen vært høyt og lavt, og har også markert seg sterkt og godt internasjonalt med bokutgivelser, konferanser, intervjuer. Han er som vi vet aktuell med Ørkenfedrene på ett år, og sist med et intervju hos Larry Chapp, en amerikansk teolog som blant annet driver nettstedet Gaudium et Spes 22 og en podkast for tidsskriftet Communio hvor biskop Erik var gjest sist gang.

Når kjønnsidentitet trumfer biologisk kjønn

Eivor Oftestad, kommentator i Vårt land, skriver at Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) har sendt ut et høringsutkast om «faglige råd for offentlig ansatte om møter med kjønnsmangfold. I kommentaren; «Når Bufdir skaper virkelighet», sier hun at dokumentet kommer med «ti konkrete råd for hvordan offentlige ansatte skal møte transpersoner og andre som bryter med kjønnsnormer. Rådene er rettet mot lærere, NAV-ansatte, helsepersonell». 

«Rådene er laget for å bidra til at en sårbar minoritetsgruppe skal møtes på en fordomsfri og god måte i det offentlige rom. Det er ikke vanskelig å være enige i denne intensjonen. Og mange av rådene er gode, som «Stol på din egen kompetanse», «Øk kunnskapen din», «Vis hensyn når du spør om kjønnsidentitet», «Still åpne spørsmål» og «Ta bare opp relevante temaer», skriver hun, men mener det allikevel er på sin plass å se på dokumentet med et kritisk blikk.

Hun påpeker at «kjønnsidentitet (i dette dokumentet) trumfer biologisk kjønn på alle arenaer», og at høringsprosessen ikke inviterer inn andre faglige vurderinger enn sitt eget utgangspunkt.

«Hovedsporet handler om å bekrefte personers opplevde kjønnsidentitet», skriver Oftestad: «Teksten lanserer ti konkrete råd. I tillegg til de som er nevnt innledningsvis, er overskriftene: «Vær bevisst at transpersoner opplever mer diskriminering», «Bruk nøytralt språk», «Bruk riktig navn og pronomen», «Vær åpen for å tilpasse språket ditt» og «Skap et trygt miljø». Hovedsporet handler om å bekrefte personers opplevde kjønnsidentitet. Det betyr blant annet å bruke et inkluderende og kjønnsnøytralt språk når man snakker til grupper, om å respektere og bruke navnet og pronomenet som en person bruker om seg selv, tilby kjønnsnøytrale garderober og toaletter der det er mulig, men ellers la transpersoner bruke kjønnsdelte rom, det vil si garderober og toaletter, i tråd med egne ønsker og identitet.»

Videre skriver hun: «Rådene bryter med manges, også min, oppfatning av språkets forhold til virkeligheten. … Men de vil også ha konkrete konsekvenser i klasserommet og i garderoben.»

Grunnpremisset synes å være å anerkjenne transidentitet som en del av den menneskelige variasjon, og at «rådene, med sitt ideologiske utgangspunkt, tråkker rett inn i diskusjonen om hvordan vi som samfunn møter en økende gruppe barn og unge med kjønnsatypisk væremåte. I det perspektivet kan høringsteksten leses som innspill i en pågående debatt.»

Høringsdokumentet er her.

St. Svithun-relikvien

Sogneprest Pål Bratbak og mange med ham lever fortsatt i håpet om en 1. klasses-relikvie av den hellige Svithun, men må i denne omgang godta en 3. klasses, det vil si en gjenstand som har vært i berøring med en førsteklasses relikvie; som i dette tilfellet er hodeskallen til den hellige Svithun. Historien kort fortalt:

Alt var klart for at p. Pål og biskop Fredrik skulle hente en del av helgenens hodeskalle fra Evreux i Frankrike til Stavanger, da kontrabeskjeden kom: Franske kulturmyndigheter hadde oppdaget at levninger av avdøde personer er den franske stats eiendom og regnes som kulturminner, og kan ikke føres ut av landet. Til nød lånes ut, men det er et voldsomt byråkrati.

Kjempesurt, selvfølgelig, men feiring blir det likefullt helgen 10.-12. oktober! Det hviskes i krokene om planlagte pilegrimsreiser til Evreux. Menigheten i Stavanger må bare rett og slett vise at Svithun-kulten er levende, og be om at det likevel på sikt blir mulig å få den hellige dit han hører hjemme, i den by og den menighet som er viet til ham. Det er en særlig oppfordring til St. Svithun menighet i Stavanger og alle som har både menigheten og byen kjær!

Gladnyhet?

Nå skal det både bli kjappere og lettere å ta abort. Fremført som en skikkelig gladnyhet på nrk.no forleden. «Det skal ikke være vanskeligere å få abort enn å få time hos fatstlegen», sier lederen for klinikken Sex og Samfunn i Oslo. 

«I august ble klinikken historisk», leser i, «for der kan kvinner for første gang igangsette en 
hjemmeabort et annet sted enn på sykehus. Målet er at kvinner skal få raskere og enklere tilgang til abort.»  Det anses for et fremskritt. 

Gladnyhet!

Og her en virkelig én: Det gjelder Vår Frue av Gudbrandsdalen og det katolske kapellet ved pilegrimsleden til Nidaros, og om p. Mathias. Og denne gang har både biskop Fredrik og kirkehistoriker Eivor Oftestad uttalt seg.

4. oktober som nasjonal helligdag

Sist uke noterte vi at det italienske parlamentet skulle votere over om Frans av Assisis festdag, 4. oktober, igjen skulle bli nasjonal fridag. Nå har de votert, og 4. oktober er på ny etter nær 50 år nasjonal helligdag. Statsminister Meloni skal selv feire dagen i Assisi.

Dato for Newmans proklamasjon

Pave Leo XIV har tidligere uttalt at han ville utnevne St. John Henry Newman til kirkelærer, og han har nå kunngjort at proklamasjonen vil finne sted 1. november under Jubileet for utdanning. Under audiensen sist søndag sa han at Newman ga avgjørende bidrag til fornyelsen av teologien og forståelsen av læren. 

Ortodokse helligkåringer i Polen

Den polske ortodokse kirke har helligkåret geistlige fra Katyn-massakren i en seremoni i Hagia Sophia-kirken i Warszawa den 16. september.

Katyn-massakren i 1940 var et massedrap på mer enn 22.000 personer, foretatt av de sovjetiske sikkerhetsstyrkene.

Metropolit Sawa, kirkens overhode, sa at kanoniseringene vil omfatte ortodokse geistlige og lekfolk «hvis navn vi kjenner og ikke kjenner», inkludert de som døde i sovjetiske gulager, konsentrasjonsleirer, Warszawa-opprøret i 1944 og under fordrivelser og deportasjoner.

Den polsk-ortodokse kirke er den største religiøse minoriteten i Polen, og utgjør rundt 1,3 prosent av befolkningen (2022). Medlemstallet anslås til å være mellom 600 000 og 800 000, og den består av den belarusiske og ukrainske minoriteten, samt mange etniske polakker. Liturgiske språk er kirkeslavisk og polsk.  

Rosenkransmåneden

Oktober måned er viet til rosenkransen. Som Johannes Paul II uttrykte det, inneholder rosenkransen minner om Maria, og når vi ber den, får vi del i hennes kontemplasjon av sin guddommelige Sønn (Rosarium Virginis Mariae 11). Rosenkransen hjelper oss å forstå hvem Kristus er og hva han gjorde i løpet av sitt liv på jorden, slik at vi kan la ham handle i våre liv i dag. 

Rosenkransen hjelper oss å kjenne Jesus Kristus. Den gjør det ved å legge Kristi livs mysterier frem foran oss – de hendelsene han åpenbarte seg gjennom og fullførte vår frelse. Perlene som glir mellom fingrene hjelper oss å bevare oppmerksomheten, og gjentagelsene å trenge dypere inn i mysteriene.

Mer om rosenkransbønnen:
Stillheten og rosenkransen
Ny studie: Rosenkransen har like positive effekter på mental helse som moderne meditasjon

Kanskje helgen?

En ny forbeder hos Gud av ukrainsk jord

Den salige Petro Pavlo Oros ble saligkåret i Bilky i Ukraina den 27. september i år. 

Han var en prest og martyr som ble drept av det kommunistiske regimet i 1953, da han bare var 36 år gammel. Denne gresk-katolske presten hadde fortsatt sitt arbeid i hemmelighet til tross for forbudet fra det sovjetiske regimet som ville innlemme den gresk-katolske kirken i den russisk-ortodokse. I 1953 ble han skutt og drept av en politimann mens han var på vei til en syk med sakramentene.

Saligkåringen har vært en lenge ventet begivenhet, siden pave Frans i august 2022 godkjente dekretet som anerkjente martyrdøden til pater Oros, men dette hadde ikke kunnet gjennomføres før nå på grunn av krigen og pave Frans» død.

«I dag åpner himmelen seg over landsbyen Bilky og hele Transkarpatia. Det er ikke bare den varme høstsolen som varmer ansiktene våre, men vi opplever et spesielt øyeblikk fra Gud, fylt av Den hellige ånds nåde. I dag løfter hele den universelle kirke opp en annen sønn av det ukrainske land til Herrens herlighets trone: den salige martyrprest Petro Pavlo Oros», sa Hans hellighet Sviatoslav, lederen av den ukrainske gresk-katolske kirken.

Hans hellighet Sviatoslav understreket hvordan Petro Pavlo forener ukrainerne gjennom generasjonene: «I dag føler vi at pater Petro Pavlo reiser seg og taler til oss. Hans ord er i dag, mer enn noensinne, avgjørende for oss, spesielt i så vanskelige tider, også i religiøs sammenheng. Som i Stalins tid, viser han oss også i dag, med sitt navn og sin person, hvor den sanne Kristi kirke befinner seg. Der Petro Pavlo er, der er Kristi kirke i sin fulle form».

«I dag gleder hele den ukrainske gresk-katolske kirken seg sammen med dere. Ikke bare i Ukraina, men også i diasporaen.» Hans hellighet Sviatoslav løftet også frem den store deltakelsen av biskoper fra den ukrainske gresk-katolske kirken fra hele Ukraina og diasporaen. «I dag ønsker vi å dele denne opplevelsen av enhet blant alle ukrainske gresk-katolikker med dere. Som våre salige martyrprester gjorde under den sovjetiske kommunistiske forfølgelsen, så også i dag. Vi ser at vi ikke bare har en felles historie fra fortiden, men også en felles nåtid og fremtid», understreket han.

Avslutningsvis bemerket Hans Hellighet Sviatoslav at den nye salige prestemartyren fra Transkarpatia er et tegn på håp for alle ukrainere i krigstid: «Måtte denne feiringen være et lys av håp for oss i krigens mørke… Lyset fra Petro Pavlo Oros skinner i mørket, og mørket vil aldri kunne overvinne det».

Den guddommelige liturgien for saligkåringen ble ledet av pavens utsending, den polske kardinalen Grzegorz Ryś, erkebiskop av Łódź.

«I dag erklærer vi en martyr salig, for hvem korset ikke bare var døden, men hele livet», sa kardinalen, og fremhevet også Oros» «dype tro og åndelighet», hvis knær «var harde som såler av å be så mye».

Den nye salige, sa den polske kardinalen, «underviste ikke med det skrevne ord, men med sitt liv, med sitt eksempel». Han utmerket seg først og fremst i sitt møte med mennesker og sin store barmhjertighet. Han huskes for sin godhet. Han levde veldig fattig – han beholdt ingenting for seg selv, men ga vekk det han fikk til dem som hadde enda mindre. I prestegården hvor han bodde, var det bare et veldig enkelt bord og noen stoler. P. Oros omfavnet menneskeheten «i alle dens behov: fra de dypeste og åndelige til de mest grunnleggende og materielle».

Etter å ha påpekt at mange har dødd og like mange har mistet alt på grunn av krigen i Ukraina, understreket kardinal Ryś at «nettopp i dag, under så dramatiske omstendigheter, når dere har all rett til å tenke først på dere selv, sier den salige P. Petro til dere: Vær barmhjertige!».

Livet til martyren og hans prestebrødre, som ble «arrestert, forfulgt, torturert, myrdet og drept i fengsel», lærer oss «kraftfull og radikal kjærlighet, i livet og i døden», sa kardinal Ryś.

Til slutt fremhevet kardinal Ryś den «rike åndeligheten preget av møter» som den nye salige levde etter, «som pustet med kristendommens to lunger – den østlige og den vestlige». På den måten ble han en «bro» mellom to verdener, selv i vanskelige tider. «Vi trenger alle broer», understreket kardinalen, «men vi vet også at i krigstid er broer alltid de første som blir bombet. Å være en «bro» betyr å være noen som forener, ikke splitter – noen som «gjør sverd om til plogjern», som gjør våpen til redskaper for felles arbeid». «Fader Petro var i stand til å snakke et felles språk med alle: med latinske eller bysantinske katolikker, med ortodokse og også med ateister».

Petro Pavlo Oros ble født 14. juli 1917 i landsbyen Biri (Ungarn) i en gresk-katolsk familie, hvor faren var prest, noe som er tillatt i den østlige ritus av den katolske kirke.

Ifølge en biografi om den salige, publisert av Dikasteriet for helligkåringer, begynte han i 1937 på seminaret i Uzghorod, og 18. juni 1942 ble han ordinert til prest i den gresk-katolske eparchiet Mukachevo (Ukraina), som omfattet dette landet og tre andre: Ungarn, Slovakia og Romania.

I 1944 ble området hvor han arbeidet okkupert av sovjetiske tropper fra Den røde armé og annektert av Ukraina og senere av Sovjetunionen. Dermed begynte forfølgelsen av den gresk-katolske kirken. I 1946 ble han overført til Bilki, i distriktet Irshava, som sogneprest. Fra 1948 ble presset for å konvertere til den russisk-ortodokse kirken intensivert, men han ga ikke etter.

I 1949 ble pastorale aktiviteter forbudt og alle gresk-katolske kirker stengt. Selve den gresk-katolske eparchiet i Mukachevo ble avskaffet. Han fortsatte imidlertid å utøve sitt embete i det skjulte, vel vitende om risikoen, blant annet at han ble overvåket av sikkerhetstjenesten.

28. august 1953 ble han arrestert av politiet på togstasjonen i landsbyen Sil’ze (Sovjetunionen) og skutt og drept.

Blessed Pietro Paolo Oros, a witness to communion in a divided world
Priest martyr of the communist regime beatified in Ukraine: Leo XIV prays for his intercession during the war