Nyheter · Magnifica Humanitas
«Magnifica Humanitas»: Pave Leo argumenterer for autentisk humanisme
I sin første encyklika har Den hellige far konkludert med at den utbredte forståelsen av mennesket i en teknologisk kultur er blitt så svekket at det først trengs filosofisk reparasjonsarbeid.
Kommentar: Pave Leo XIVs første encyklika tar opp et spørsmål som ikke utelukkende, og kanskje ikke engang primært, er teologisk.
Magnifica Humanitas legger frem en visjon om menneskeheten inspirert av guddommelig åpenbaring. Men selv om det foreslås en kristen humanisme, ligger vekten mer på humanisme enn på kristen åpenbaring. Pave Leo har tydeligvis konkludert med at den utbredte forståelsen av mennesket i en teknologisk kultur er blitt så svekket at det først trengs et filosofisk reparasjonsarbeid. Nåden bygger på naturen, og derfor kan det fra tid til annen påhvile en hyrde å vie oppmerksomhet først til naturen (filosofien) og deretter til nåden (teologien).
Det første tegnet på Leos hensikt kommer i det første sitatet, nemlig at det er «bare i mysteriet om Ordet som ble kjød at menneskehetens mysterium virkelig blir klart».
Dette kommer fra Gaudium et Spes, Det andre Vatikankonsils pastorale konstitusjon om Kirken i den moderne verden. Avsnitt 22 er den store grunnleggende teksten om kristen humanisme og Kirkens svar på «vendingen mot subjektet» som preget opplysningstiden.
Filosofien vendte seg bort fra å se utover – og oppover! – og begynte å se på mennesket selv. Under Det andre Vatikankonsil svarte Kirken at dersom mennesket virkelig skal forstås, må det forstås i lys av Jesus Kristus. Dermed fører opplysningstidens vending mot subjektet til slutt tilbake til Gud.
Alle økumeniske konsiler har grunnleggende spørsmål som skal besvares. Konsilet i Nikea – som markerte sitt 1700-årsjubileum og var foranledningen til pave Leos første utenlandsreise – og de påfølgende tidlige konsilene tok opp det mest grunnleggende religiøse spørsmålet: Hvem er Gud? Og det mest grunnleggende kristne spørsmålet: Hvem er Jesus Kristus?
Etter splittelsene tidlig på 1500-tallet tok Trientkonsilet opp datidens presserende spørsmål: Hva er Kirken?
Det andre Vatikankonsil – århundrer etter vendingen mot subjektet i filosofien, etter fremveksten av moderne vitenskap og demokrati i mellomtiden, og etter de nylige nedverdigelsene gjennom to verdenskriger – tok opp det presserende spørsmålet i menneskerettighetenes nye tidsalder: Hvem er mennesket?
Den hellige pave Johannes Paul IIs livslange prosjekt var kristen humanisme i møte med totalitarismen, som nådde sitt bunnpunkt i Auschwitz, kort vei fra hans hjemby Wadowice. Ti år før han ble valgt til pave, skrev Johannes Paul til jesuitt-teologen Henri de Lubac om sitt filosofiske prosjekt:
«Jeg vier mine svært sjeldne fristunder til et arbeid som ligger mitt hjerte nær, og som er viet personens metafysiske mening og mysterium. Det forekommer meg at dagens strid står på dette planet. Vår tids onde består først og fremst i en slags fornedrelse, ja, i en pulverisering av den grunnleggende egenarten ved hvert menneske. Dette onde er enda mer av metafysisk orden enn av moralsk orden. Overfor denne oppløsningen, som til tider planlegges av ateistiske ideologier, må vi, snarere enn steril polemikk, stille en form for rekapitulering av personens ukrenkelige mysterium.»
Det Johannes Paul identifiserte som «pulveriseringen» av mennesket, ser Leo analogt som «digitaliseringen» av mennesket. Ateistiske ideologier kan «pulverisere» mennesket med grusomhet, men en digital verden kan fornedre, ja, avmenneskeliggjøre mennesket, samtidig som den fremstår som informasjon, underholdning og kontakt. Leos fokus er ikke bare mennesket undertrykt av staten, men mennesket redusert av teknologien, kanskje for å kunne manipuleres av andre og, enda verre, for å miste en rett forståelse av sin egen «storhet» (slik «magnifica» er gjengitt på engelsk i encyklikaen).
I 1979 var Johannes Paul trygg på at han skrev til en kultur som fortsatt hadde en tilstrekkelig forbindelse med sine kristne røtter til at han kunne innlede sin første encyklika med denne klangfulle bekreftelsen:
«Menneskets frelser, Jesus Kristus, er universets og historiens sentrum. … Gud trådte inn i menneskehetens historie og ble som menneske en aktør i den historien, én blant tusener av millioner mennesker, men samtidig enestående! Ved inkarnasjonen gav Gud menneskelivet den dimensjonen han fra begynnelsen hadde tiltenkt mennesket» (1).
Pave Leo innleder Magnifica Humanitas i samme ånd, men med viktige forskjeller:
«Menneskeheten, skapt av Gud i all sin storhet, står i dag overfor et avgjørende valg: enten å reise et nytt Babels tårn eller å bygge byen der Gud og menneskeheten bor sammen. Hver generasjon arver oppgaven med å forme sin egen tid, med å lede historien til å bli et sted der hvert menneskes verdighet vernes, rettferdighet fremmes og brorskap gjøres mulig. Likevel risikerer også hver tidsalder å skape en umenneskelig og mer urettferdig verden» (1).
Grammatisk sett er det nå menneskeheten som er subjektet i den første setningen, ikke Jesus Kristus. Gud er til stede, men i en bisetning. Og når menneskehetens «oppgave med å forme sin egen tid» beskrives, skjer det i begreper som ikke er spesifikt kristne: verdighet, rettferdighet og brorskap.
I Magnifica Humanitas tilbyr Leo slett ikke en rent sekulær humanisme. Den hellige fars skarpe innsikt er at argumentet for kristen humanisme i dag først må begynne med en autentisk naturlig humanisme. Sagt på en annen måte: Johannes Paul begynte med inkarnasjonen, men dersom mennesker i dag har mistet sansen for menneskehetens egen storhet, hvordan skulle det da kunne gi mening for dem at Gud ville bli inkarnert?
I en svært bred encyklika, med mange sentrale punkter, finnes et nøkkelpunkt i avsnittet om «transhumanisme» og «posthumanisme» (115–118). Det er dette som har fanget Leos oppmerksomhet, på samme måte som ateistiske politiske regimer fanget tidligere generasjoners oppmerksomhet.
«Transhumanismen ser for seg forbedring av mennesket gjennom teknologier – som biomedisin, kroppsingeniørkunst, tekniske innretninger og algoritmer – med sikte på å øke yteevne og kapasitet», skriver Leo. «Posthumanismen, særlig i sine mer radikale former, går lenger: Den utfordrer antroposentrismen og ser for seg en hybridisering av mennesker, maskiner og miljø, og forutser til og med en terskel der menneskeheten overskrider seg selv i et nytt evolusjonært stadium.»
Når Leo argumenterer mot disse farene, begynner han ikke med mennesket skapt i Guds bilde, men med at menneskets begrensninger er vesentlige for dets identitet og erfaring. Dette erkjennes av alle kulturer uten hjelp fra guddommelig åpenbaring.
«Vårt forhold til livet synes å være i krise i dag», bemerker Leo. «Alt som fremstår som en ‘begrensning’ – manglende funksjonsevne, sykdom, alderdom, lidelse, sårbarhet – har en tendens til å bli sett først og fremst som en defekt som må korrigeres, snarere enn som en virkelighet der vår menneskelighet modnes og åpner seg for relasjoner. Og likevel må vi huske at menneskeheten blomstrer ikke på tross av begrensninger, men ofte gjennom dem.»
Den hellige far påpeker umiddelbart at «troens lys gir et perspektiv på virkeligheten som hjelper oss å erkjenne det vi kaller denne verdens tings ‘kontingens’». Han avslutter også avsnittet med å antyde at nåden gir den eneste måten å virkelig overskride vår menneskelige natur på. Likevel er ikke kristen tro nødvendig for å forstå hvordan vår endelighet er vesentlig for vår menneskelighet.
Ved presentasjonen av Magnifica Humanitas, som Leo selv stod for – første gang for en encyklika – var nærværet til Chris Olah, grunnlegger av KI-giganten Anthropic, bemerkelsesverdig. Den 33 år gamle kanadiske teknologipioneren, som er ateist, var invitert til å gi sine synspunkter på dokumentet.
Olah uttrykte takknemlighet «til Hans Hellighet og Kirken» for et samarbeid om KI «mellom oss som bygger dette, og dem som kan se det vi ikke kan se innenfra». «Det er enormt viktig at det finnes mennesker utenfor [kommersielle] insentiver, som kan være våre oppriktige, reflekterte kritikere», sa Olah.
Kritikken pave Leo fremfører, er kristen, men før det er den menneskelig – og den blir tatt imot av dem som ikke anerkjenner at Jesus Kristus er menneskets frelser.
Av pater Raymond J. de Souza · EWTN News · Oversatt til norsk av EWTN Norge
