Nyheter · Magnifica Humanitas
Eivor Oftestad om KI: – Utfordringen er antropologisk
Kunstig intelligens handler ikke først og fremst om teknologi, men om menneskesynet bak den teknologiske utviklingen. Professor Eivor Andersen Oftestad mener pave Leo XIV treffer kjernen i KI-debatten når han advarer mot en kultur der mennesket forstås som et prosjekt som skal optimaliseres, forbedres og til slutt overskrides.
Professor i kristendomshistorie Eivor Andersen Oftestad mener pave Leo XIVs analyse av transhumanisme og posthumanisme treffer KI-debatten på et avgjørende punkt: Spørsmålet handler ikke først og fremst om teknologi, men om mennesket.
Kunstig intelligens tvinger frem et gammelt spørsmål i ny form: Hva er mennesket?
I en tidligere samtale på EWTN Norge beskrev professor Clemens Cavallin kunstig intelligens som en menneskelig skapelse – «kanskje menneskehetens største og mest fantastiske kunstverk». Perspektivet er viktig. KI kommer ikke utenfra. Den er formet av menneskelig språk, menneskelig vilje, menneskelige mål og menneskelige begrensninger.
Men nettopp derfor blir spørsmålet dypere enn teknologi. Når mennesket skaper noe som etterligner menneskelig språk, analyse og dømmekraft, må vi spørre hva vi egentlig etterligner – og hva vi risikerer å glemme.
I pave Leo XIVs encyklika Magnifica Humanitas står dette spørsmålet sentralt. Paven advarer ikke mot kunstig intelligens i seg selv, men mot et samfunn der teknologien får definere mennesket etter maskinens, markedets og maktens logikk. Teknologien må tjene mennesket, ikke omvendt.
Eivor Andersen Oftestad, professor i kristendomshistorie ved Høgskolen i Innlandet, mener pavens analyse treffer i møte med transhumanisme og posthumanisme. Hun leser encyklikaen som et forsvar for menneskets verdighet, tross sin skrøpelighet,– mot en kultur der mennesket stadig lettere forstås som noe som skal optimaliseres, forbedres og til slutt overskrides.
Vi spurte henne hvordan hun vurderer pavens analyse.
Paven skriver om transhumanisme og posthumanisme – hvordan synes du analysene hans treffer den aktuelle debatten?
Jeg tenker at han treffer og tilfører noe vesentlig til denne debatten i den delen der han skriver om nettopp transhumanisme og posthumanisme, særlig kapittel 3. Hovedbudskapet hans bygger på det han også har sagt tidligere, nemlig at utfordringen vi står overfor når det gjelder den digitale revolusjonen ikke først og fremst er teknologisk, men antropologisk. Det handler ikke først og fremst om misbruk av en teknologi, men det handler om en normalisering av en anti-human visjon. I et litt større perspektiv fører det til at menneskene ser seg mer som et prosjekt som skal optimaliseres enn som personer kalt til relasjoner og fellesskap.
Pave Leo utfordrer oss til å gå inn i vår tid. I dag famler vi i debatter om ny teknologi, både AI og bioteknologi. Vi forsøker å regulere og sette kloke lover, men på hvilket grunnlag – hva er kriteriene? Stort sett observerer vi og lar utviklingen skje. Det pave Leo sier, er at vi må engasjere oss i vår egen historiske tid. Og så tilbyr han et utgangspunkt for å skjelne hva som kan være utvikling mot en mer human eller mot en mindre human virkelighet. Han gir altså både en analyse av situasjonen vi står i, et fundament for å vurdere og skjelne hva som er riktig vei, og viser konkret, med kirkens sosiallære som hjelp, hvordan dette kan appliseres slik at vi sammen kan beskytte det menneskelige i vår tid. Jeg håper dette kan bli lyttet til fordi han bygger på og viser frem en tenkning om menneskets verdighet og skrøpelighet som har vært drøvtygd gjennom to tusen år. Det er en enorm ressurs for det vi står midt i som samfunn på terskelen av en ny tid.
Hva er pavens svar på transhumanismen?
I svaret til transhumanismen viser paven hvordan den kristne teologien favner dybder om mennesket som er helt nødvendige i vår tid, hvis vi vil bevare en menneskelighet. Først viser han til hvordan de underliggende fortellingene om mennesket som nå følger den digitale revolusjonen, har en annen visjon om mennesket enn den klassisk kristne visjonen. Han trekker frem transhumanisme, altså det han forklarer som forbedring av mennesket gjennom teknologi, og posthumanisme, som i mer radikal form forespeiler at mennesket transcenderer sine egne grenser inn i en ny utviklingsform og utvisker skillet mellom menneske, maskin og omgivelser. Det handler ikke om at man ikke skal lindre lidelse og helbrede sykdommer. Men hvis mennesket behandles som noe som skal perfeksjoneres og et stadium som skal overgås, trer det frem en visjon hvor det blir enklere å akseptere noen liv som mindre brukbare, mindre ønskelige og mindre verdifulle. Dette er ikke en fremtidig visjon, men noe som er her allerede. Vårt forhold til livet selv er i krise, sier han. Alt som fremstår som «begrensning» – uførhet, sykdom, alderdom, lidelse, sårbarhet – blir ofte sett på som en mangel som må korrigeres.
Den kristne visjonen viser en radikalt annerledes mulighet for menneskets utvikling enn den transhumanistiske visjonen. Både det at Gud ble menneske i Jesus og trådte inn i menneskets lidelse, og det vi selv erfarer når vi møter lidelse og begrensning, viser oss dypest sett at mennesket forvandles gjennom begrensning.
De menneskelige begrensningene – som sykdom, lidelse og død – er en realitet der vår menneskelighet kan modnes og åpne seg for relasjoner. Det er et kall til oss som fellesskap. Det er ingen romantisering, og betyr ikke at vi ikke skal avhjelpe lidelse – det har kirken oppfordret til i 2000 år – men at vi må anerkjenne våre fundamentale begrensninger. Dette er et svar som taler til mange aspekter av vår kultur – det handler altså ikke bare om AI. Men det fundamentale er at det nettopp er gjennom våre grenser, sår og utilstrekkelighet at medlidelse, omsorg for andre, og åndelig erfaring, vokser frem.
Pave Leo får også frem det teologiske aspektet her – for hva er det som skal fullkommengjøre naturen og forvandle mennesket? Det er ikke teknologien, men Guds nåde. Dette er en annen type forvandling, men et sant svar til den utviklingen som er i ferd med å ta styring i vår verden.
Jeg liker særlig disse delene hvor han greier å trekke inn dybdene i teologien rett inn i vår virkelighet. Han bruker også et litterært grep som fungerer godt, nemlig hvordan vi, når vi skal bygge det menneskelige samfunn i dag, står overfor et valg mellom to ulike byggeprosjekter, nemlig Babels tårn og gjenoppbyggingen av Jerusalems murer, byen der Gud og menneskene lever sammen. Den første fortellingen er mest kjent. Den handler om et dehumaniserende samfunn bygd på menneskets hybris. Den andre er kanskje verdt å friske opp, fra Nehemia 1-3. Den handler om hvordan alle israelittene i Jerusalem samarbeidet om å bygge opp sten for sten på Jerusalems murer som var falt i ruiner. Dette er det menneskelige samfunn som bygges i fellesskap og med en gudsrelasjon som utgangspunkt. Samtidig er det et bilde av samfunnet som speiler visjonen om det himmelske Jerusalem som beskrives i Johannes Åpenbaring. Gjennom dette grepet kommer også pave Leo, augustineren, frem, med lange linjer til kirkefaderen Augustin. Han beskrev menneskets historie som en kamp mellom to kjærligheter som bygger to ulike byer. Kjærligheten til Gud og nesten bygger den himmelske byen, mens kjærlighet til seg selv, og forakt for Gud, bygger den jordiske byen. Dette er en kamp som foregår i hvert hjerte gjennom hele historien, sier paven. Også i vår tid, KI’s tidsalder. Derfor er pavens budskap en utfordring til oss alle: byggingen av Babel eller gjenoppbyggingen av Jerusalem er et valg og det begynner i hver og en av oss.
Aller sist må jeg si at jeg skulle ønske encyklikaen var kortere og mer konsentrert. Den er litt altomfattende, noe som gjør den vanskeligere å formidle ut. Paven hadde mye på hjertet.
Hva tror du skjer nå?
Som menneskehet står vi, som paven sier, overfor en veldig alvorlig situasjon. Og det er ikke gitt at dette går bra. Paven forsøker en tilnærming der mennesker av god vilje kan samarbeide mot et felles gode. Men om det virkelig lar seg realisere, er langt fra sikkert. Det er jo derfor han ber oss alle om å gjøre alt vi kan for å kjempe mot kreftene i Babel. Personlig er jeg skremt av hvordan KI på rask tid har endret måten vi forstår virkeligheten og oss selv på. Det griper inn i alle aspekter ved livet og handler om måtene vi tilegner oss kunnskap og hvordan vi samhandler med omgivelsene på. Fra et åndelig perspektiv er redd for at den indre verden, det stedet der mennesket møter Gud, blir gjort utilgjengelig. Jeg tenker pavens tilnærming er en konkret utfordring til alle verdens stater som må regulere AI. Det er kjempeviktig, og jeg håper encyklikaen blir brukt som et utgangspunkt for en internasjonal samtale. Men paven har heller ingen fasit her.
Så langt Eivor Oftestad.
Det hun peker på, er ikke en avvisning av teknologi. Det er en avvisning av et menneskesyn der teknologiens logikk blir målestokken for menneskelivet.
Her står hennes analyse i en fruktbar spenning til Clemens Cavallins beskrivelse av KI som menneskelig skapelse. Ja, KI kan forstås som et imponerende uttrykk for menneskelig kreativitet. Den kan være nyttig, vakker, effektiv og forbløffende. Men nettopp fordi den er menneskeskapt, kan den ikke bli målestokken for mennesket.
KI kan etterligne språk, men ikke eie sannhet. Den kan bearbeide erfaring, men ikke ha erfaring. Den kan simulere omsorg, men ikke elske. Den kan gi svar, men ikke bære ansvar. Den har ingen kropp, ingen samvittighet og ingen død.
Mens jeg holdt på med dette kom Sarah Sunniva på seks år spurte meg:
Sarah: Pappa, hva er AI?
Pappa: AI er tall som snakker sammen.
Sarah: Så det er ikke ekte?
Pappa: Ekte – hva tenker du på?
Sarah: At det ikke er noe som er ekte.
Pappa: Er kjøleskapet ekte?
Sarah: Nei, det er ikke ekte.
Pappa: Er en katt ekte?
Sarah: Ja, for den kan dø.
Pappa: Ok, da er ikke AI ekte.
Barnets svar er ikke en teknisk definisjon av kunstig intelligens. Men det treffer en dypere grense. KI er virkelig som teknologi, men ikke levende. Den kan fungere, men ikke lide. Den kan svare, men ikke dø.
Og nettopp der berører Sarah Sunniva det samme spørsmålet som Eivor Oftestad løfter frem fra encyklikaen: Hva er mennesket og hva er det menneskelige?
Mennesket er ikke et prosjekt som skal optimaliseres frem til perfeksjon. Mennesket er en person – skapt, sårbar, relasjonell og kalt til fellesskap med Gud og med andre mennesker. Derfor handler KI-debatten til slutt ikke bare om kunstig intelligens. Den handler om det menneskelige.
Av sr Anne Bente Hadland og Pål Johannes Nes · EWTN Norge · Oversatt til norsk av EWTN Norge
