Skip to content
Et katolsk blikk på Charlie Kirks minnemarkering
KOMMENTAR: Charlie Kirks minnemarkering samlet titusenvis i Phoenix og ble en blanding av politisk rally og religiøs vekkelse. Men sett med katolske øyne fremstod seansen både fascinerende og fremmed – en markering der tro og politikk smeltet sammen.
Av Håkon Bleken, 25. september 2025
I sin tale til de mer enn 100 000 som møtte frem til Charlie Kirks minnemarkering innledet krigsminister Pete Hegseth – ja riktig, han med norske aner – med at han av en tysker nettopp hadde lært at Kirk betyr kirke på tysk. Videre sa han at «vi nå befinner oss i Charlies kirke». Altså den seansen som, overraskende, men likevel godt begrunnet, ble vist direkte på NRK 1 og NRK TV i hele tre og en halv time i beste sendetid søndag kveld. Så lenge varte det at NRK ikke fikk med seg de tre viktigste talerne: visepresident JD Vance, enken Erika Kirk og president Donald J. Trump. To av disse er katolikker. For interesserte ligger hele minnemarkeringen (nærmere 8 timer) ute på youtube: LIVE NOW: Building A Legacy, Remembering Charlie Kirk.
Som offisiell deltager i minnemarkeringen var den katolske kirke totalt fraværende. Markeringen fant sted i Phoenix, hovedstaden i delstaten Arizona, hvor Kirk bodde og hvor hans organisasjon Turning Point har sitt hovedsete. Phoenix er ett av Arizonas tre bispedømmer og omfatter nærmere 2 millioner katolikker i en delstat med et innbyggertall på ca. 7,5 millioner. Den katolske kirke er uten sammenligning det største trossamfunnet i Arizona. Likevel var biskopen av Phoenix John Dolan ikke til stede så vidt undertegnede kunne registrere. Om det skyldes etter eget ønske eller fordi han ikke var invitert, eller begge deler er ukjent. Heller ikke Arizonas guvernør (en slags delstatsstatsminister) Kathleen Marie Hobbs var til stede, også hun katolikk, men demokrat. Hobbs opplyser at hun ikke var invitert.
Dette er kanskje ikke overraskende siden minneseremonien var lagt opp som en blanding av et politisk rally for Trumps Magabevegelse og et evangelikalt vekkelsesmøte. Hvilken som til enhver tid dominerte av disse hovedstrømningene var personavhengig. Politikerne snakket mest politikk og en stor del av Trumps administrasjon (tilsvarende omtrent USAs regjering) var til stede. Religiøse ledere og andre var mer opptatt av Kirk-mordets religiøse dimensjon. Pastor Rob McCoy har vært sentral i Kirks stadig sterkere religiøse orientering. Han oppfordret mot slutten alle kristne om å bli sittende, mens de som ville ta imot Jesus og bli frelst skulle reise seg. Og det var faktisk en del sjeler som gjorde det. Det ble lest vesentlige deler av innledningen til Johannesevangeliets kapittel 1 som var særlig kjært for Kirk. Musikken var gjennomgående kristen gospel. Det manglet ikke på Halleluja og Amen.
Hvordan fremstod da de katolikkene som talte i rekken av talere, stigende i viktighet mot klimaks: president Trump? I tillegg til de to som allerede er nevnt, må helseminister Robert F Kennedy jr. tas med og også aktivisten Jack Posobiec av polsk avstamning som arbeidet sammen med Kirk. Sistnevntes budskap var av den krigerske typen. Med løftet krusifiks og en rosenkrans manet han mengden til å angripe venstresiden, media og demokratene. Han så Charlie som en moderne Moses som hadde nådd fjellets topp og sett inn i det lovede land, men som ikke selv skulle få komme dit. Det var det samme bildet Martin Luther King brukte i en av sine siste prekener før han ble skutt, men Posobiec så nok for seg israelittene som erobrer det lovede land med makt. Ta på Guds rustning og bekjemp den syke ondskapen, var hans budskap. Store ord satt løst: Ved Charlie Kirks offer for Gud, land og folk ville den vestlige sivilisasjon overleve. Mye tydet på at den vestlige sivilisasjon i dette tilfellet er det samme som Amerika (dvs. USA).
Kennedy på sin side lignet Charlie Kirk med den Hellige Frans av Assisi. Som Frans» liv var Charlies liv et liv i Guds-tilbedelse. Også her var det store ord: Kirk ville som Kristus endre historiens gang. Kennedy fremhevet som mange andre Kirks forsvar for ytringsfriheten og nødvendigheten av dialog og samtale dersom motsetningene i dagens USA skal overvinnes. Derfor var hans metode dialogen med studenter på colleger og universiteter over hele USA. Kennedy kjente Kirk personlig og hadde alt godt og si om hans personlighet og omsorg for andre. Som han sa det: Den som fikk treffe Charlie Kirk visste at Gud elsker oss.
Visepresident Vance’s ord var konsentrert om Kristus og det første grunnlovstillegget om ytrings- og trosfrihet. Men også kampen for å gjenreise troen på ekteskapet og familien sto sentralt. Kirks liv bygget på anerkjennelsen av Kristus som kongenes konge, sa Vance, og han var en urokkelig forsvarer av ytringsfriheten. Han gikk aldri trett av å oppfordre unge mennesker til å ta på seg oppgaven med å gifte seg og stifte familie. Vance, selv en nær venn av Kirk-familien, manet Kirks tilhengere som nå sørget, til ikke å la seg rive med av raseri og hevn.
Deretter kom Erika Kirk. Som mange har fremhevet representerte hun det sanne kristne sinnelag når hun tilgir ektefellens drapsmann. Hennes tilgivelse var ikke teater, men hardt tilkjempet. Det kunne man se. Og hun uttrykte at hun kun var i stand til det fordi Kristus på korset hadde tilgitt dem «for de vet ikke hva de gjør» og fordi Charlie Kirk ville ment at tilgivelse er det riktige. Hun siterte også Fadervår: «… forlat oss vår skyld som vi også forlater våre skyldnere». Slik sett var hun Donald Trumps rake motsetning, men samtidig hans nærmeste allierte. Trump sa etter å ha hyllet Kirk fordi han ikke hatet sine motstandere, men ville dem deres beste: «Det er hvor jeg var uenig med Charlie. Jeg hatermine motstandere (latter i salen). Og jeg ønsker dem ikke det beste. Beklager Erika. Men kanskje Erika og alle sammen kan snakke med meg og kanskje de kan overbevise meg om at det der er ikke riktig? Men jeg kan ikke utstå mine motstandere» (latter i salen og etter hvert ler Trump selv og sier): «Charlie ser ned og er sint på meg! Se, han er sint på meg nå». Det er forbløffende og skremmende uttalelser fra en president i USA. Ingen andre ville vel tillatt seg å gå i konfronterende dialog med en avdød martyr i martyrens minneseremoni? Samtidig virker det som om fotfolket ikke tar alt Trump sier på alvor. Og har han litt selvironi på bunnen? Det er å håpe at katolikken Erika Kirk tar ham på alvor og snakker ham til rette slik han tilsynelatende inviterer til.
Erika Kirk identifiserte seg med de tre f’er i sin minnetale: Faith, Family, Freedom. USAs fundament slik mange amerikanerne ser det. Hun talte til oss menn at vi må være kvinnens og familiens leder og beskytter for de trenger det, men vi må også gjøre oss verdige til rollen. Hun talte til kvinnen om hun er mor at hennes høyeste misjon er familien og barna. Samtidig har hun tiltrådt som leder av Turning Point USA, Charlies organisasjon. Det blir krevende, så noen såkalt «tradwife» ser det ikke som hun nødvendigvis går inn for. Men at det er en verdimessig motsetning mellom det katolske synet på familie og ekteskap og den såkalte «arbeidslinja» kan det hende Erika har rett i.
Sett fra mange kristnes og særlig et katolsk ståsted, var Charlie Kirks minneseremoni fascinerende, men samtidig urovekkende og fremmed. Den katolske kristne finner seg sjelden til rette i vekkelsesmøter. Det er liksom ikke vår greie for å si det på norsk. Vi liker ikke massesuggesjon. Vi liker form i Guds-tilbedelsen. Liturgien er saften i Kirkens kropp. En total blanding av gudstjeneste og politikk er fremmed for de fleste av oss. Det er derfor ikke overraskende at den katolske kirke var fraværende. Fortsatt er katolikkene delt sånn omtrent på midten når det gjelder politisk tilhørighet i USA. Kirken kan ikke og skal ikke identifisere seg med en bevegelse som MAGA.
Samtidig bringer den katolske tilstedeværelsen i bevegelsen inn det jeg vil kalle modererende elementer. I tillegg til Erika Kirks gripende og dypt katolske tale over sin mann, må også nevnes visepresident Vance’s ord. Hans fokus på Charlie Kirks ekte tro og vilje til å tjene Gud og Sannheten, om enn i aktivistens polemiske form, men uten krigersk tilsnitt, peker i riktig retning. Vance identifiserte seg med Athen og Jerusalem, Sokrates og Jesus, dialog, frihet og samtale, kontra hat og vold, som pillarer for vår vestlige sivilisasjon. Det var godt å høre. Så gjenstår det å følge med på praksis fremover.
