Skip to content
Notert: Konsistoriet, liturgien og Claire de Castelbajac
Etter to intense dager med kardinalkollegiet legger pave Leo XIV opp til et tydelig «back to basics»: å hjelpe mennesker til å forstå Kristus og gjøre evangeliet til liv. Samtidig varsles årlige konsistorier – og flere store spørsmål melder seg, ikke minst om liturgi, synodalitet og veien videre etter jubelåret.
Av sr Anne Bente Hadland, 9. januar 2025
Riktig godt nytt år til alle og “back to basics”!
Vi begrenset databruken både på Haramsøy og Katarinahjemmet i julen, nå er vi imidlertid i gang igjen med et nytt år og et nytt Notert. Denne gang bare i skriftlig versjon –
Og i det dette skrives, torsdag 8. januar, har pave Leo og kardinalene avsluttet sin andre og siste dag av det ekstraordinære konsistoriet som paven innkalte til i desember. Det blir mye om det denne gang med henvisninger til flere gode kommentarer. Da punktum fra min side nettopp var satt, kom de første kommentarene fra konsistoriet. Resultat? “Back to basics”, det helt grunnleggende forklart av en av kardinalene: “Det handler egentlig bare om å få folk til å forstå hvem Jesus var, forklare hva evangeliet sier om ham og hvordan vi også kan gjøre evangeliet til vårt liv. Altså, gå tilbake til Kirkens opprinnelige oppdrag.”
Konsistoriet begynte straks den siste av de hellige dørene ble lukket nemlig i Peterskirken på epifani, tirsdag 6. januar.
Hellig år
De som gjerne vil ha mer hellige år, kan se frem til 2033. Da feires et ekstraordinært jubelår som markerer at det er 2000 år siden Jesu død og oppstandelse.
Pave Leo trakk dette frem under den økumenisk samlingen i Tyrkia i forbindelse med feiringen av konsilet i Nikea. Her oppfordret han de kristne lederne der til sammen å reise til Det hellige land for å markere jubileet. Og det kan jo godt gjelde oss andre også. Så det er bare å se fremover!
Konsistoriet
I og med avslutningen av jubelåret for håp, 6. januar i år, kan også pave Leo se fremover. Da han ble valgt til pave, gikk han rett inn i et fastlagt opplegg for jubelåret. Programmet var spikret fra dag 1. Så på mange måter har det vært to pontifikater som har overlappet hverandre.
Noen kommentatorer bemerker at det er først nå pave Leos pontifikat virkelig kan begynne. Og Andrea Gagliarducci skriver i sin ukentlige Vatikan-kommentar at nå kan pave Leo befeste sin retning, lytte til andre og hevde sitt lederskap utover arven etter pave Frans.
Det er ikke helt feil. Bortsett fra mindre inngrep i kurien, noen biskoputnevnelser og noen få nødvendige personalbeslutninger, har Leo XIV konsentrert seg fullt og helt om det hellige året og gjennomført et omfattende program med jubileumsfeiringer og audienser. Han har også gjort sitt første utenlandsbesøk, men han har ennå ikke lagt noen fast reiseplan.
Og i sin første og hittil eneste apostoliske formaning, «Dilexi te» om kjærligheten til de fattige, har han selv konstatert at den fortsatt er et verk av hans forgjenger. Nå skal Leo XIV komme i gang, men sammen med alle kardinalene. Det er et uttrykk for den enhet som paven forestiller seg og som han hittil har hatt som et mål for sin tjeneste som Peters etterfølger.
Konsistoriet er avsluttet. Tre sesjoner over to dager, hvor de 170 kardinalene har deltatt i diskusjoner hvor alle skulle ha mulighet til å tale, moderert av Vatikanets statssekretær kardinal Pietro Parolin.
I invitasjonen til konsistoriet ba paven kardinalene forberede seg ved å lese to av pave Frans brev, Evangelii Gaudium og forkynnelse og Praedicate evangelium om kuriereformen. Også synodalitet og liturgiske spørsmål sto på dagsorden. Tidsbegrensninger gjorde at de måtte velge to: Det ble Kirkens misjon og evangelisering og synodalitet.
Det knyttet seg store forventninger til dette konsistoriet. Under konklavet var det flere kardinaler som klaget over at pave Frans sjeldent eller aldri innkalte dem for å høre deres meninger – i stedet valgte han ut et lite antall kardinaler – 9 i tallet – som bisto ham når han ønsket det. En av dem som skal ha uttrykt et ønske om en mer samarbeidsorientert ledelse, var den gang kardinal Robert Prevost.
Forut for møtene intervjuet The Pillar flere av kardinalene om deres forventninger. Flere av kardinalene uttrykte forbauselse over arbeidsmetodene som var valgt. I smågrupper og bare en relativt korte sesjoner i plenum. Flere hadde håpet på åpne sesjoner hvor de kunne legge frem aktuelle spørsmål fra deres egne lokalkirker. Venezuela som ett eksempel.
Noen forventet at liturgien skulle være et sentralt tema etter restriksjonene på den tradisjonelle formen for den romerske ritusen. Dette spørsmålet er brennbart i USA og enkelte steder i Europa, men ikke-eksisterende i andre deler av verden. Men selv om kardinalene valgte å la liturgien og kuriereformen ligge, har pave Leo understreket at disse temaene ikke skal bli glemt. «Det er veldig konkrete og spesifikke temaer som vi vil ta opp.»
Og så, helt på tampen kommer nyheten om at pave Leo vil ha årlige konsistorier hvor alle kardinaler innkalles. De skal strekke seg over lengre tid og gi rom for åpne utvekslinger. Første gang blir i juni i år.
Årets ekstraordinære konsistorium var det første som ble avholdt på flere år, etter at pave Frans i stor grad unngikk slike samlinger under sitt pontifikat, og foretrakk å møte kardinalene individuelt eller i små grupper.
“Back to basics”, ble det sagt. Tilbake til grunnleggende evangelisering: Poenget er å gi Kristus til verden og hjelpe Kirken til å bli en misjonerende kirke.
Som en kardinal uttrykte det:
“Det handler egentlig bare om å få folk til å forstå hvem Jesus var, forklare hva evangeliet sier om ham og hvordan vi også kan gjøre evangeliet til vårt liv. Altså, gå tilbake til Kirkens opprinnelige oppdrag.”
Mer:
HOMILY OF POPE LEO XIV
Pope Leo: ‘Cardinals, I am counting on you’
Pope Leo to hold annual consistories
As consistory opens, cardinals say liturgy, Venezuela could feature in discussion
Pope Leo’s first consistory to be both a landmark and a challenge
Liturgy Sidestepped at Pope Leo XIV’s First Consistory?
The Sat Report: How does Pope Leo XIV intend to govern the Church?
Leo XIV: Between Jubilee, Consistory, and Diplomatic Corps
Men hva med liturgien?
Før kardinalene samlet seg til det ekstraordinære konsistoriet, sendte en fransk tradisjonalistisk prest et memorandum til kardinalkollegiet. Han foreslår å opprette en egen kirkelig jurisdiksjon for feiringen av den tradisjonelle latinske messen, i et forsøk på å bidra til en løsning på den liturgiske krisen som har preget Kirken i senere år.
I praksis foreslår p. de Blignières å opprette en ny kirkelig struktur — for eksempel en personlig apostolisk administrasjon eller et ordinariat — som ligner et bispedømme, men uten å være knyttet til et bestemt territorium. I stedet for å være organisert geografisk, skal den samle prester og troende som er knyttet til den tradisjonelle latinske liturgien, under én myndighet uansett hvor de befinner seg.
Da kardinalene møttes, ble det som nevnt over klart at liturgien ikke får den grundige behandlingen som noen ønsket eller forventet. Det var et tidsspørsmål, samtidig som spørsmålet om feiringen av den tridentinske messen ikke er like aktuelt overalt. Enkelte kardinaler intervjuet av the Pillar uttrykte likegyldighet overfor emnet – det er ikke aktuelt i deres del av verden, mens andre påpekte at emnet er stort og mye mer omfattende enn “bare” den tridentinske messen; som liturgiske avvik og misbruk, forflating og tap av mysteriet i messefeiringen, spørsmålet om inkulturasjon i liturgien. En kardinal refererte til forslaget om en egen liturgi for Amazonas, men som han sa; det er omkring 50 ulike etniske grupper der og like mange språk – skal vi lage 50 missaler med ulike tilpasninger bare for Amazonas-regionen?, spurte han.
Flere kardinaler som snakket med pressen virket motvillige til å spekulere i hvordan konsistoriet ville diskutere den pågående kontroversen i Kirken om bruken av prekonsiliære liturgiske tekster, noe som ble betydelig begrenset av pave Frans i 2021.
En som var overraskende positiv, var kardinal Jean-Claude Hollerich fra Luxembourg, som siteres slik: «Jeg kan absolutt forestille meg en fremtid med større fleksibilitet for den tridentinske messen.»
«Jeg er bare her for å lytte», sa en latinamerikansk kardinal, mens kardinalen fra Dili, Øst-Timor, var likeglad med hele spørsmålet.
Mer:
Ahead of consistory, priest urges new canonical structure to resolve Latin Mass standoff
As consistory opens, cardinals say liturgy, Venezuela could feature in discussion
Det annet vatikankonsil – tema for onsdagsaudiensene
Ved onsdagsaudiensen 7. januar, startet pave Leo en nye serie med katekeser, nå om Det annet vatikankonsil. Er det noe mer å si om det, kunne man spørre, det har vært skrevet – og skrives fortsatt – hyllemeter om konsilet og betydningen av de enkelte dokumentene. St. Olav forlag intet unntak – de var ute med George Weigels bok om Det annet vatikankonsil i fjor, der forfatteren tar et oppgjør med dem som menet at konsilet var overflødig. Og biskop Fredrik Hansen har tidligere både skrevet om konsildokumentene og redigert en ny versjon av dem. I tillegg holdt han et instruktivt og grundig foredrag like før jul (Katolsk Grovbrød) der han trakk linjene fra Det første vatikankonsil og pekte på kontinuiteten til Det andre.
I pave Leos tale denne onsdagen understreket han nødvendigheten av å lese dokumentene fra Det annet vatikankonsil på ny – med nye øyne – om mulig løsrevet fra debattene og polariseringen som har skjedd i ettertid:
“Etter jubileumsåret, hvor vi fokuserte på mysteriene i Jesu liv, vil vi begynne en ny katekese-syklus som vil være viet til Det andre Vatikankonsil og en ny lesning av dets dokumenter. Det er en verdifull mulighet til å gjenoppdage skjønnheten og betydningen av denne kirkelige begivenheten. Den hellige Johannes Paul II uttalte ved slutten av jubileumsåret 2000: «Jeg føler meg mer enn noensinne forpliktet til å peke på konsilet som den store nåde som ble gitt Kirken i det tjuende århundre» (Apostolisk brev Novo millennio ineunte, 57). Og han fortsatte:
“Sammen med årsdagen for konsilet i Nikea minnet vi i 2025 om syttiårsdagen for Det andre Vatikankonsil. Selv om tiden som skiller oss fra denne begivenheten ikke er så lang, er det likevel sant at generasjonen av biskoper, teologer og troende fra Det andre Vatikankonsil ikke lenger er blant oss. Derfor, mens vi hører oppfordringen om ikke å la profetien forsvinne og om å fortsette å søke måter og midler for å gjennomføre dens innsikter, vil det være viktig å bli kjent med den på nytt, og å gjøre det, ikke gjennom «rykter» eller allerede eksisterende tolkninger, men ved å lese dokumentene på nytt og reflektere over innholdet.”
I talen siterte han samtlige paver fra Johannes XXIII og fremover til pave Frans. Avslutningsvis sa han: “Når vi nærmer oss dokumentene fra Det andre Vatikankonsil og gjenoppdager deres profetiske og samtidige relevans, tar vi imot den rike tradisjonen i Kirkens liv, og samtidig stiller vi oss spørsmål om nåtiden og fornyer vår glede over å løpe mot verden for å bringe den evangeliet om Guds rike, et rike av kjærlighet, rettferdighet og fred.”
Ny encyklika?
Det er ventet at pave Leo i løpet av 2026 vil offentliggjøre sin første encyklika. Til nå har han publisert tekster som i det store og hele har vært forberedt under pave Frans’ pontifikat. Vatikanet har bekreftet at paven har arbeidet med sin tekst siden i sommer, og at teksten vil ta opp menneskets verdighet i en tid preget av kunstig intelligens og samfunnsendringer.
Tittelen, slik italiensk presse gjengir den, er Magnifica Humanitas, «Storslått menneskehet». Med menneskets verdighet som sentralt punkt insisterer den på at mennesket forblir storslått også når det er truet av teknologiske nyvinninger, økonomisk eksklusjon eller kulturell fragmentering.
Tittelen er en referanse til pave Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum fra 1891, som tok for seg ulikheter i den industrielle tidsalder, som utnyttelse av arbeidere og konsentrasjon av rikdom.
Leo XIVs dokument anses som en moderne ekvivalent, som tar for seg spenninger mellom menneskelig handlekraft og maskinell intelligens. Det har som mål å minne verden om at fremgang uten ansvar mislykkes.
Datoen for utgivelsen er ikke fastsatt, men noen spekulerer i om den vil komme på årsdagen for Rerum Novarum, som kom 15. mai 1891.
Les mer:
“Magnifica Humanitas”: Leo XIV’s Rerum Novarum moment
Biskop Barron om synodalitet
Som en kommentar til kardinalkollegiets diskusjon om synodalitet, skrev biskop Barron følgende på sin X-konto:
Jeg forstår at et av temaene som behandles i kardinalskollegiet er synodalitet. Jeg snakker som biskop som var valgt delegat til begge rundene av synoden og synodalitet i Roma, og som nettopp har ledet en lokal synode i mitt eget bispedømme. Synoder er gode og nyttige verktøy for å fastlegge praktiske pastorale strategier, men de bør ikke være fora for debatt om doktrine. Når fastlagt lære blir gjenstand for synodalt vedtak, faller Kirken ned i relativisme og tvil på seg selv – slik det tydelig fremgår av den misforståtte «synodale vei» i Tyskland. Jeg sympatiserer med grunnleggerne av tidsskriftet «Communio» – Joseph Ratzinger, Hans Urs von Balthasar og Henri de Lubac – som brøt med tidsskriftet Concilium, hvis erklærte formål var å videreføre «ånden fra Vatikan II». De store Communio-teologene sa at konsiler noen ganger er nødvendige i Kirkens liv, men at man sukker lettet når et konsil er over, for da kan Kirken gå tilbake til sitt egentlige arbeid. Så lenge den sitter i konsil, er Kirken i en tilstand av usikkerhet, usikker på seg selv, og vrir hendene. Det var nettopp videreføringen av ånden fra Vatikan II som førte til så mye vakling og vingling i årene da jeg vokste opp.
Så hvis vi må fortsette med synodalitet, la den være viet til å vurdere praktiske midler som kirken kan bruke for å utføre sitt arbeid med å tilbe Gud, evangelisere og tjene de fattige på en mer effektiv måte. Og la det ikke være et avgjørende og permanent trekk ved kirkens liv, så vi ikke mister vår entusiasme og vårt fokus.
Kardinal Zen i privataudiens hos pave Leo
Biskop emeritus av Hongkong, kardinal Zen, fikk reise til Roma for konsistoriet etter å ha fått tillatelse fra statlige myndigheter i Hong Kong. Den 93 år gamle kardinalen er for tiden underlagt reisebegrensninger på grunn av strenge juridiske restriksjoner som ble innført etter at han ble arrestert i 2022 i henhold til Hongkongs nasjonale sikkerhetslov.
Politiet siktet ham og flere andre for «samarbeid med utenlandske krefter» på grunn av deres rolle i et humanitært fond for demokratiaktivister. Han ble senere dømt for en mindre forbrytelse og bøtelagt, og er fortsatt på fri fot mot kausjon. Kardinalen har hele tiden erklært seg ikke skyldig i alle anklagene.
Vel fremme i Roma ble han tatt imot i privataudiens hos Leo XIV. Kardinal Zen kjempet i flere år for å få tilsvarende tilgang til pave Frans, for å ta opp situasjonen for kristne i Kina. Han har gjentatte ganger oppfordret til å innta en strengere holdning overfor Beijing og til å revurdere Vatikanets midlertidige avtale med Kina om utnevnelse av biskoper.
I 2020 reiste han til Roma med et personlig brev der han ba om at en «trofast hyrde» skulle utnevnes til biskop av Hongkong, men han fikk ikke et personlig møte, noe som av mange ble tolket som et tegn på spenning mellom den frittalende kardinalen og den forrige paven.
33 millioner pilegrimer til Roma
Vatikanet sier at det kom mer enn 33 millioner pilegrimer til Roma i løpet av jubelåret, nesten to millioner flere enn Vatikanets estimater. Den siste gruppen som fikk gå gjennom den hellige port i Peterskirken før den ble stengt, var forøvrig ansatte fra Dikasteriet for evangelisering, som var hovedarrangørene av det hellige året.
Fra mai – rundt tidspunktet for Leo XIVs valg – opplevde Roma en uventet økning i antall pilegrimer, sa erkebiskop Fisichella under presentasjonen.
Pilegrimer fra 185 land deltok i jubileumsarrangementene. Geografisk sett utgjorde Europa 62,63 % av deltakerne, fulgt av Nord-Amerika (16,54 %), Sør-Amerika (9,44 %) og Asia (7,69 %). De resterende pilegrimene kom fra Oseania (1,14 %), Mellom-Amerika og Karibia (1,04 %), Afrika (0,95 %) og Midtøsten (0,46 %).
Pilegrimer til Santiago de Compostela
Hele 530.987 personer fullførte pilegrimsferden til Santiago de Compostela i fjor. Det er ny rekord. Det er første gang antallet har rundet en halv million. Og det er en tendens som ikke synes å avta.
I Spania registrerer de også kjønn, og det vsier aeg at kvinnene har en knapp ledelse, ca 53 %. Det er flest spanjoler som går, men italienere og nord-amerikanere er også store grupper. De siste pilegrimene – 257 – ankom forøvrig nyttårsaften.
Neste år forventes det enda flere, for da er det et spesielt Jakobs-år. Det er det alltid når festen for den hellige Jakob, 25. juli, faller på en søndag.
Les mer:
Neues Rekordjahr für den Jakobsweg – 500.000er-Marke geknackt
Hele Norge ber!
Våre to biskoper går ut med en oppfordring til oss katolikker om å delta i bønnebevegelsen, “Hele Norge ber”. Avisen Dagen og katolsk.no skriver om den katolske deltagelsen.
Bønneinitiativet «Hele Norge ber» har som mål å dekke hele landet med døgnkontinuerlig bønn gjennom 2026. Og våre biskoper oppfordrer menigheter, klostre og grupper om å påta seg et bønneansvar gjennom året. “Ta et døgn i bønn”, oppfordrer biskop Fredrik.
“At kristne fra ulike tradisjoner og konfesjoner kan stå sammen i organisert bønn gjennom alle årets timer, er i seg selv en flott demonstrasjon av kristen enhet”, sier Andreas Nordli, leder for Ungdom i Oppdrag og medlem i ledergruppen for Hele Norge ber.
– ‘Be uavlatelig’, sier Paulus (1 Thess 5.17). Som enkeltmennesker kan vi føle oss overveldet av en slik fordring; men som fellesskap, kan vi klare å følge den. At et eksplisitt bedende fellesskap dannes i norsk kristenhet over konfesjonelle grenser, er et gode. Det lar oss legge grunnlag for reelt samfunn — og det er nødvendig at vi finner sammen nå, i Jesu navn, nå som så mye trekker oss fra hverandre, sier biskop Erik.
For Den katolske kirke er bønn aldri et privat anliggende alene, men alltid noe som bæres av fellesskapet. At vi går inn i Hele Norge ber på høytiden for Herrens åpenbaring, er betydningsfullt fordi vi sammen søker ham. De vise menn søkte Jesus. Det gjør vise mennesker fortsatt. Å delta i Hele Norge ber er en naturlig forlengelse av Kirkens daglige forbønn for landet, for myndighetene og for menneskene som bor her, sier biskop Fredrik.
Mer info og påmelding.
Delegat i Tromsø stift
Pater Rafał Ochojski, MSF, for tiden sogneprest i St. Mikael menighet, Hammerfest, er utnevnt til delegat for Tromsø stift. Det vil si at han er biskop Vardens stedlige representant med generalvikarens fullmakter.
På katolsk.no leser vi: Pater Rafałs oppgave går ut på å assistere biskop Erik pastoralt og administrativt for å fremme Kirkens evangeliserende, misjonerende virke i Nord-Norge. Pater Rafał innsettes som delegat den 15. februar 2026 i Vår Frues domkirke i Tromsø, og flytter så inn i bispegården i Tromsø.
Nonneseter kloster i Bergen
Det er nå 900 år siden Nonneseter kloster ble etablert i Bergen. Vi finner spor av det, dvs noen deler av bygningen ved bybanestoppet som heter Nonneseter. Vedlagte film gir en forståelse av hvordan klosteranlegget så ut i middelalderen.
Nytt orgel i St. Olav, Oslo
Det arbeides med å installere et nytt orgel i St. Olav domkirke i Oslo, så nå er kirken stengt igjen til 25. januar. Det nye orgelet skal innvies påskedag, 5. april, i år.
Kanskje en helgen?
Claire de Castelbajac ble født 26. oktober 1953 i Paris og døde 22. januar 1975 i Toulouse. Hun er en ung kvinne som er anerkjent som Guds tjenerinne og på vei mot saligkåring.
Denne unge kvinnen vokste opp i et solid katolsk hjem. Hun var mye syk som barn, lærte tidlig hva lidelse var, og bestemt seg også tidlig for at hun ville bli hellig. Selv om livet hennes var kort, skulle hun ta lange omveier til målet.
Mye av den grunnleggende utdannelsen måtte hun lese seg til hjemmefra på grunn av sykdom, men hun brukte tiden også til andre ting: barnekor, besøk hos eldre, og hun skrev til en eldre søster av seg: “Jeg så at man ikke lever bare for seg selv, men for andre, og at alle er her for å leve for andre og gjøre dem lykkelige. Det er fryktelig vanskelig, men når man lykkes, er det noe vakkert.”
Claire viste tidlig kunstneriske anlegg, og hun utdannet seg til å bli konservator. Studietiden i Roma skulle føre henne langt bort fra Kirken og det inderlige katolske liv hun før hadde levd.
Nå var det ikke sykdom som gjorde det vanskelig å fullføre studiene på normaltid, det var et utesvevende liv som gjorde at hun mistet – ikke bare en enkelt eksamen – men et helt år.
Men en pilegrimstur til Det hellige land skulle vekke troen på og lengselen etter Gud i henne igjen. Hun skriver: “Livet mitt forandret seg radikalt i løpet av disse tre ukene: i tillegg til min nærhet til Den hellige jomfru, oppdaget jeg Guds kjærlighet, som er uendelig, fantastisk og så enkel. (…) Kristen kjærlighet er kjærlighet til sine medmennesker, fordi Gud selv elsker dem. Dette, blant annet, beveger meg med Guds glede.”
Da hun kom tilbake fra Det hellige land, fikk hun muligheten til å være med på restaurering av freskene i Francikusbasilikaen i Assisi. Blant annet av hennes egen navnehelgen, den hellige Klara. Hun bodde i et benediktinerkloster, ba sammen med nonnene, deltok i daglig messe og leste verkene til den hellige Charles de Foucauld. Etter å ha fullført lærlingperioden, vendte Claire hjem full av stille glede.
«Jeg er så lykkelig at hvis jeg skulle dø nå, ville jeg gå rett til himmelen, for himmelen er Guds herlighet, og jeg er der allerede», sa Claire til moren sin noen dager før hun fikk alvorlig hjernehinnebetennelse som hun skulle dø av kort tid senere.
Den offisielle undersøkelsen av hennes saligkåring ble innledet i 1990 og avsluttet på bispedømmeplan 16. februar 2008. Dekretet om gyldigheten av bispedømmets undersøkelse ble undertegnet i Roma 4. juni 2009 av Angelo Amato, prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer.
Les mer:
Servant of God Claire de Castelbajac: A Portrait of the Artist as a Young Woman
Claire de Castelbajac
Claire de Castelbajac: Youth in search of holiness
