Så sene til å tro …?
Av sr Ragnhild Marie Bjelland OP
Påsketiden er en fantastisk tid for oss, våren er her og alt er lysere, alt våkner til liv, naturen fødes på ny.
Naturen er i seg selv et mirakel, – «nytt liv av daude gror». Det som syntes dødt, oppstår til nytt liv.
Men, hvor vanskelig er det ikke likevel å virkelig tro?
Så sene dere er til å tro, sier Jesus gang på gang til sine disipler, og sannelig gjelder det også oss.
I hymnen «Den blomstertid nå kommer»[1] er det nettopp dette vi synger :
1 Den blomstertid nu kommer med lyse og glede stor, den kjære lyse sommer, da gress og grøde gror. Nu varmer sol i lide alt som har været dødt; med hver den dag mon skride, blir all ting som gjenfødt.
2 De fagre blomsterenger og akrer rad på rad, de grønne urtesenger og skog som skyter blad, de skal oss høyt påminne hvor Gud er stor og god, som år for år lar rinne sin nådes rike flod.
3 Vi hører fugler sjunge med mangehånde lyd, skal ikke da vår tunge lovsynge Gud med fryd? Min sjel, opphøy Guds ære med lov og gledesang, han vil oss nådig være nu som så mangen gang!
Naturens under om våren viser oss Guds kraft og uendelige makt.
Vi ser oppstandelsen, vi ser hvordan inntørkede knopper åpner seg, hvordan det grå og tilsynelatende døde på ny blir grønt og friskt.
Likevel er vi, som disiplene, så utrolig sene til å tro.
Vi voksne har mistet barnets naturlige undring, vi er blitt trege og sene.
Måtte disse naturens under lære oss til å se Gud, til å se Gud i naturen, til å se Gud i de mennesker vi måtte møte.
Vi hører fugler sjunge med mangehånde lyd, skal ikke da vår tunge lovsynge Gud med fryd?
Måtte naturen og naturens under vise oss Guds under. Måtte naturen lære oss å ikke være sene til å tro, men raske til å tro, slik at vi med fuglene kan lovsynge Gud.
[1] Tekst Israel Kolmodin 1694
