Carlo Acutis og Pier Giorgio Frassati: Hellighet i det vanlige

Antonia Acutis, mor til den snart helligkårede Carlo Acutis – den første helgenen fra millenniumsgenerasjonen – forteller om sønnens hellighet og kall, og om hans åndelige slektskap med den salige Pier Giorgio Frassati. Hun forklarer hvorfor «hellighet finnes i det vanlige».

Av Sabrina Ferrisi, 23. august 2025

Antonia Acutis, mor til den snart helligkårede Carlo Acutis, den første helgenen fra millenniumsgenerasjonen, talte til Register 20. august om sin sønns hellighet og fremtidsdrømmer, samt andre temaer, som hans felles vitnesbyrd (blant annet bønneliv, tjeneste for de fattige og felles kjærlighet til matematikk) med den salige Pier Giorgio Frassati, som vil bli helligkåret sammen med Carlo 7. september. «De to var fylt med Kristus», sa Antonia.

Hva er betydningen av den doble helligkåringen av din sønn Carlo og Pier Giorgio Frassati?
Jeg tror ikke at noe i livet er tilfeldig, i den forstand at Gud selv styrer tingene.
Pier Giorgio Frassati var en ung mann som levde mange år før Carlo og døde i en alder av 24. Han døde fordi han hjalp de fattige og fikk polio. Carlo døde av leukemi. Han besøkte også fattige og syke i løpet av sitt liv, særlig mennesker som levde på gaten. Derfor var kjærligheten til de fattige helt sikkert en likhet mellom Carlo og Pier Giorgio. De kom begge fra velstående familier, men de var opptatt av de fattige.
Carlo hadde, i likhet med Pier Giorgio, en stor kjærlighet til eukaristien. Pier Giorgio hadde ikke en særlig from familie. Moren var religiøs, men ikke som Pier Giorgio. Han gikk i messe og til eukaristisk tilbedelse hver dag. Om sommeren pleide Pier Giorgio å gå til daglig messe ved å snike seg ut av vinduet. Det var bare én messe tidlig om morgenen, og han firte seg ned fra vinduet med et laken for ikke å vekke foreldrene.
Både Carlo og Pier Giorgio delte en kjærlighet til eukaristien, en kjærlighet til de fattige og en kjærlighet til Jomfru Maria. Jeg tror disse to er forbilder som vi trenger i denne tiden for dagens unge.

Hvordan levde de som kristne vitner?
Pier Giorgio pleide å si: «Dobbiamo vivere, non vivacchiare», som betyr: «Vi må leve, ikke bare overleve.» Det er et vakkert uttrykk.
Carlo og Pier Giorgio er like: De satte messen i sentrum, eukaristisk tilbedelse, barmhjertighet mot andre – og, fremfor alt, forkynnelsen av evangeliet.
Pier Giorgio hadde et apostolat overfor andre: overfor vennene på universitetet og de fattige. Carlos apostolat var gjennom internett, med sin utstilling om eukaristiske mirakler som har turnert verden over. Denne utstillingen fører mange til omvendelse og hjelper mange sjeler.
De svarte på Kristi kall om å gå ut og forkynne det gode budskap til alle: først ved å vitne med sine liv, og ved å evangelisere der de bodde.

Både Carlo og Pier Giorgio hadde mange venner og spredte glede rundt seg. Utvider helligheten vår evne til vennskap?
Sikkert. Jo mer vi er forenet med Kristus og jo mer nestekjærlighet vi har, desto mer tiltrekkende blir vi. De to fylte seg med Kristus. De var begge morsomme, briljante og fulle av liv. Pier Giorgio elsket fjellturer og klatret på fjelltopper.
Selvsagt hadde også Pier Giorgio noen feil, som oss alle. Carlo hadde også noen. Han elsket Coca‑Cola og Nutella! Hver av dem hadde sine begrensninger, for å være helgen er ikke å være overmenneskelig. Det som gjorde dem annerledes, var at de kjempet mot sine egne feil. De levde heroiske dyder.

Er lykke og hellighet i motsetning til hverandre – eller henger de sammen?
Tidligere fantes kanskje en overdrivelse i helgenikonografien. Når man så bilder av helgener, virket de melankolske og triste. Det kunne se ut som om man ikke kunne være lykkelig og hellig samtidig.
Men jeg vet at Padre Pio fortalte vitser og kunne være svært morsom. Den hellige Filip Neri spøkte alltid. Helgener er ikke roboter.

Noen helgener opplever overnaturlige fenomener som åpenbaringer. Hvordan henger slike ting sammen med hellighet?
Ofte virker hellighet i folks forestilling knyttet til åpenbaringer, syner eller stigmata. Dette er feil, for dette er nådegaver Gud gir gratis, uavhengig av noens fortjeneste. Det er Gud som gir dem.
Ekstraordinære gaver kan til tider være en begrensning. Den hellige Ignatius av Loyola sa på slutten av sitt liv at han heller skulle ønske å ikke ha hatt disse mystiske gavene, fordi de tok bort fra hans fortjenester. Derfor bør vi ikke feste oss ved dette.
Hellighet finnes i det vanlige – å bringe det ekstraordinære inn i det vanlige. Dette gjorde Carlo og Pier Giorgio.

Carlo talte ofte om den indre åndelige kampen. Kan du forklare?
Menneskets fortjeneste ligger i å elske Gud og nesten. Dette er hellighet. Det er å forsøke å leve et liv i heroiske dyder.
Heroiske dyder er en vedvarende viljesholdning til det gode. Det betyr å ikke begå venielle synder med viten og vilje. Verden er full av middelmådige kristne som ikke utkjemper en god åndelig kamp. Som Carlo pleide å si: «Hva er poenget med å vinne en million slag hvis du ikke klarer å vinne kampen mot deg selv og dine egne korrupte lidenskaper?» …

Jeg må vinne denne kampen. Hvordan? Ved et dydig liv. Med hvilke midler? Gud har gitt meg midler i overflod: først og fremst sakramentene, gjennom dem gir han gir nåde til helliggjøring og å vokse i hellighet – og fremfor alt til å rense meg. Deretter har vi bønn og rosenkransen, gjennom dem gir  Gud oss mange nådegaver. Vår salige Mor har lovet mange nådegaver gjennom rosenkransen i Fatima og Lourdes. Så har vi Guds ord, som er et kompass.
Den hellige Johannes Bosco pleide å lese Salmene under vinduene til prostituerte for å hjelpe dem til å omvende seg. Mange av dem omvendte seg av dette. La oss huske at under eksorsismer er det Guds ord som brukes.
Gud gir oss altså alle disse midlene. Hellighet består i å bruke dem.

En annen likhet mellom Carlo og Pier Giorgio er at begge var gode i matematikk. Pier Giorgio studerte ingeniørfag. Pave Leo XIV tok universitetsgrad i matematikk. Hva er forbindelsen mellom katolsk tro og matematikken og vitenskapen?
Vitenskapen står til vår disposisjon. Gud ga oss mange gaver i form av intelligens for å oppdage skapelsens storhet, som han kjenner godt fordi han skapte den. Matematikk er en av vitenskapene som lar oss nå langt. Den må naturligvis ikke bli en avgud. Pier Giorgio hadde denne evnen. Carlo hadde en gave for dataprogrammering, for han var et datageni. Han brukte C++ og Java i en alder av ni år, da han allerede leste lærebøker i programmering som vi kjøpte fra det polytekniske universitetet i Milano. Han laget statistikkprogrammer for sin far, som arbeidet i forsikring. Det var utrolig. Men han brukte først og fremst programmeringsferdighetene sine til evangelisering.

Hva drømte Carlo om for fremtiden, utover programmering?
Han tenkte på å bli prest. Før han døde, spurte han meg hva jeg mente om dette. Han spurte også bestemoren. Jeg tror det var hans intensjon. Han ønsket også å bli kateket. Dette kom spontant fra ham. Han hadde helt sikkert et kall.

Mange unge har forlatt den katolske tro, selv om de er oppvokst i katolske familier. Hvorfor skjer dette?
Søster Lucia fra Fatima sa at djevelens siste kamp ville stå mot familier og mot prester. Det er bare å se på hvor mange som har forlatt ordenslivet, eller på familier – hvor mange skilsmisser og separasjoner som har funnet sted. Familien er ikke lenger stedet der troen næres og vokser. Flertallet av katolske familier ser ut til å ha gitt opp forsøket på å videreføre troen.

Så er det faren ved pornografi. Den er enorm. Foreldre lar barna sitte foran skjermer – smarttelefoner og datamaskiner. Jenter og gutter går inn på slike sider, og ingen kontrollerer dem. Det finnes ingen bremser … Dette skjer over hele verden. Vi kan forestille oss det onde dette gjør med barnas sinn. Det ødelegger deres følelsesliv. Dette er farlig, og foreldrene beskytter ikke barna. Noen foreldre setter grenser og fører kontroll, men det trengs større årvåkenhet. Man kan ikke være overfladisk i slike spørsmål.

Hva kan eksemplet til Carlo og Pier Giorgio gjøre?
Når unge lærer om noen som Carlo eller Pier Giorgio, får det dem til å reflektere. Carlos utstilling har berørt mennesker over hele verden. Man ser at en eukaristisk hostie blir forvandlet til kjøtt. Dette rører mennesker dypt. Derfor bærer det Carlo gjorde, stor frukt. Det finnes bønnegrupper for Carlo over hele verden. Dette gjelder selvsagt unge som har et åndelig liv. Men også en ikke‑troende kan lese om denne utstillingen, bli nysgjerrig og begynne å tenke. Kanskje plantes et usynlig frø som langsomt baner seg vei gjennom tornekrattet. Kanskje en blomst vil blomstre. Det er mitt håp.

Hvordan vil du leve øyeblikket rundt helligkåringen av din sønn Carlo?
Dette er kronen på en lang reise. At Carlo er en helgen, er vi sikre på. Kirken vil erklære det offisielt. Carlos tilhengere er glade. Etter dette kan kirker oppkalles etter Carlo. Det kan bare gjøres etter helligkåring. Det som teller, er det Carlo allerede har gjort fra himmelen – særlig svar på bønner om omvendelser, som er de viktigste gavene, for det er dette som teller for det evige liv.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.