Pave Leo XIV: Troen kan ikke skilles fra kjærligheten til de fattige

I tråd med pave Frans’ ønske om at alle kristne forstår den nære forbindelsen mellom Kristi kjærlighet og hans kall til omsorgen for de fattige, utgir pave Leo XIV sin første apostoliske formaning, «Dilexi te». Dokumentet kaller Kristi disipler til å gjenkjenne ham i de fattige og de lidende.

Av Salvatore Cernuzio, oversatt og tilpasset av EWTN Norge

Pave Leo XIVs første apostoliske formaning viser Kristi kjærlighet legemliggjort som kjærlighet til de fattige: i omsorg for de syke, i motstand mot slaveri, i forsvar av kvinner som utsettes for utestenging og vold, i å gjøre utdanning tilgjengelig for alle, i ledsagelse av migranter, i nestekjærlighetens gjerninger, i arbeid for likhet og mer.

«Dilexi te» («Jeg har elsket deg», fra Åp 3,9) består av 121 nummererte avsnitt fordelt på fem kapitler, og springer direkte ut av Evangeliet om Guds Sønn, som ved inkarnasjonen ble fattig for vår skyld. Samtidig trekker dokumentet frem Kirkens sosiallære, som «en veritabel skattkiste av viktige læresetninger» om de fattige.

I fotsporene til forgjengerne
Med dette dokumentet, undertegnet 4. oktober, minnedagen for den hellige Frans av Assisi, plasserer pave Leo seg tydelig i sporet av sine forgjengere: den hellige Johannes XXIII, som i Mater et Magistra oppfordret rikere land til ikke å være likegyldige overfor nasjoner preget av sult og ekstrem fattigdom (83); den hellige Paul VI med Populorum progressio og sin opptreden i FN som «de fattiges talsmann»; og den hellige Johannes Paul II, som konsoliderte det doktrinære grunnlaget for Kirkens «preferanse for de fattige». Enda nyligere gav Benedikt XVI i Caritas in veritate en tydelig politisk lesning av det tredje årtusenets kriser, mens Frans gjorde omsorg og solidaritet med de fattige til et kjernepunkt i sitt pontifikat.

Påbegynt av Frans, fullført av pave Leo
I likhet med Frans, som fullførte Benedikt XVIs arbeid med encyklikaen Lumen fidei, tok pave Leo XIV opp teksten fra sin umiddelbare forgjenger i sitt første store magisterielle dokument. Dilexi te bygger videre på Frans’ siste encyklika – Dilexit nos, om Jesu hellige hjerte – og fremhever den «nære forbindelsen» mellom kjærligheten til Gud og kjærligheten til de fattige. «I de fattige», skriver pave Leo, «fortsetter Gud å tale til oss» (5). Den hellige far minner også om Kirkens «preferanse for de fattige», et uttrykk som oppstod i latinamerikansk sammenheng (16). Denne «preferansen» innebærer ikke eksklusivitet eller diskriminering av andre grupper, men understreker «Guds handlinger, som er drevet av medfølelse med hele menneskehetens fattigdom og svakhet» (16).
«I de fattiges sårede ansikter ser vi de uskyldiges lidelse, og dermed Kristi egen lidelse» (9).

Fattigdommens «ansikter»
Formaningen gir mange punkter til refleksjon og konkrete kall til handling i sin analyse av de mange «ansiktene til de fattige og fattigdommen», blant annet «fattigdommen hos dem som mangler materielle midler til livsopphold», eller «som er sosialt marginalisert og mangler midler til å gi uttrykk for sin verdighet og sine evner» (9). Paven peker også på moralsk, åndelig og kulturell fattigdom; fattigdommen hos «dem som ikke har rettigheter, ikke har plass, ikke har frihet» (9).

Ulikhet og nye former for fattigdom
Overfor denne virkeligheten konstaterer pave Leo at selv om «engasjementet for de fattige og for å fjerne de sosiale og strukturelle årsakene til fattigdom har fått større betydning de siste tiårene … er det fortsatt utilstrekkelig» (10). Han advarer mot fremveksten av nye, til tider «mer subtile og farlige» former for fattigdom, og fordømmer økonomiske «regler» som øker rikdommen for noen få, men også øker ulikheten (10, 13).
 «Jeg kan bare slå fast på nytt at ulikhet ‘er roten til sosiale problemer’» (94).

«Diktaturet til en økonomi som dreper»
«Påstanden om at den moderne verden har redusert fattigdommen, bygger på å måle fattigdom etter kriterier fra fortiden som ikke svarer til dagens virkelighet», skriver paven. I dette lyset ønsker han velkommen at «De forente nasjoner har gjort utryddelse av fattigdom til ett av sine Tusenårsmål» (13, 10). Likevel gjenstår en lang vei, særlig i en tid da «diktaturet til en økonomi som dreper» består; de fås rikdom vokser «eksponentielt» mens gapet mellom rik og fattig øker; og «ideologier som forsvarer markedets absolutte autonomi og finansspekulasjon» fortsatt er utbredt (92).

Bruk‑og‑kast‑kultur, markedsfrihet og «pastoral omsorg for elitene»
Alt dette vitner om en vedvarende «bruk‑og‑kast‑kultur», tidvis «godt maskert», som «tillater med likegyldighet at millioner dør av sult eller overlever under forhold uverdige for mennesket» (96, 11). Den hellige far avviser «pseudovitenskapelige data» som brukes til å hevde «at en fri markedsøkonomi automatisk vil løse fattigdomsproblemet», og kritiserer også tanken om at vi bør «satse på pastoral omsorg for den såkalte eliten, siden det er bedre å ta vare på de rike enn å ‘sløse tid’ på de fattige» for slik å få deres hjelp til praktiske løsninger (114).
 «Det blir faktisk ofte klart at menneskerettighetene i praksis ikke er like for alle» (94).

En endring i mentalitet
Paven etterlyser en «endring i mentalitet» som kan frigjøre oss fra «illusjonen om lykke som springer ut av et komfortabelt liv, og som driver mange mot et livssyn sentrert om å samle rikdom og sosial suksess for enhver pris – også på andres bekostning og ved å utnytte urettferdige sosiale idealer og politisk‑økonomiske systemer som favoriserer de sterkeste» (11).
 «Hvert menneskes verdighet må respekteres i dag, ikke i morgen» (92).

«I hver avvist migrant er det Kristus selv som banker»
Pave Leo vier betydelig plass til migrasjon, og peker på bildet av Alan Kurdi, den tre år gamle syriske gutten som i 2015 ble et symbol på den europeiske migrantkrisen. «Dessverre blir slike hendelser stadig mer irrelevante og behandlet som marginale nyheter, bortsett fra noen kortvarige utbrudd av indignasjon» (11). Samtidig minner han om Kirkens århundrelange arbeid for dem som tvinges til å forlate sitt hjemland, synlig i mottakssentre, grensemisjoner og i Caritas Internationalis’ og andre institusjoners innsats (75).
 «Kirken, som en mor, følger dem som er på vandring. Der verden ser trusler, ser hun barn; der det bygges murer, bygger hun broer. Hun vet at hennes forkynnelse av Evangeliet bare er troverdig når den oversettes til gester av nærhet og gjestfrihet. Og hun vet at i hver avvist migrant er det Kristus selv som banker på døren til fellesskapet» (75).
 Med hensyn til migrasjon løfter paven frem Frans’ fire verb: «ta imot, beskytte, fremme og integrere». Og han låner fra sin forgjenger beskrivelsen av de fattige som: «ikke bare gjenstand for vår medfølelse, men lærere i Evangeliet» (79).
 «Å tjene de fattige er ikke en gest ‘ovenfra’, men et møte mellom likeverdige, hvor Kristus åpenbares og tilbes … Når Kirken bøyer seg ned for å ta seg av de fattige, inntar hun derfor sin høyeste holdning» (79).

Kvinner – ofre for vold og utestenging
Den hellige far beskriver også dagens situasjon og minner om de utallige som hver dag dør «på grunn av mangel på mat og vann» (12). Vi må heller ikke glemme kvinner – de «dobbelt fattige … som utsettes for utestenging, mishandling og vold, siden de ofte er mindre i stand til å forsvare sine rettigheter», sier han med henvisning til Frans (12).

«De fattige er ikke der ved en tilfeldighet»
Pave Leo XIV reflekterer grundig over fattigdommens årsaker: «De fattige er ikke der ved en tilfeldighet eller på grunn av blind og grusom skjebne. For de fleste er fattigdommen heller ikke et valg» (14). «Likevel er det noen som fortsatt våger å hevde dette, og avslører slik sin egen blindhet og grusomhet» (14). Han erkjenner at «blant de fattige finnes det også dem som ikke vil arbeide, kanskje fordi deres forfedre, som arbeidet hele livet, døde fattige», men understreker at det finnes «så mange andre – menn og kvinner – som likevel arbeider fra morgen til kveld, kanskje ved å samle skrap eller lignende, selv om de vet at deres harde arbeid bare hjelper dem å holde hodet over vannet, men aldri virkelig forbedrer deres liv» (14).
 Et hovedpunkt i Dilexi te er pavens avvisning av påstanden «om at de fleste fattige er fattige fordi de ikke ‘fortjener’ noe annet», slik det fremmes av en spekulativ meritokratiforståelse som bare anser de vellykkede som «fortjenende» (14).

Ideologier og politiske orienteringer
Noen ganger, observerer pave Leo, lar også kristne seg prege av «sekulære ideologier eller politiske og økonomiske tilnærminger som leder til grove generaliseringer og feilaktige konklusjoner» (15).
 «Noen sier: ‘Vår oppgave er å be og undervise i den sunne lære’. Ved å skille det religiøse aspektet fra en helhetlig utvikling, hevder de til og med at det er statens oppgave å ta seg av de fattige – eller at det er bedre å la dem bli i fattigdom og bare lære dem å arbeide» (114).

Almisse – ofte nedvurdert
Et symptom på denne mentaliteten er at utøvelse av nestekjærlighet til tider avskrives eller latterliggjøres, «som om [den] var en besettelse hos noen få, og ikke Kirkens brennende misjonshjerte» (15). Den hellige far stanser ved almisse, eller velgjørenhet, som i vår tid «sjelden praktiseres» og «til og med tidvis nedvurderes» (115).
 «Vi kristne må ikke oppgi almisse. Den kan gis på ulike måter, og selvsagt mer effektivt, men den må fortsatt gis. Det er alltid bedre å gjøre noe enn ingenting. Uansett form vil almisse berøre og mykne våre forherdede hjerter. Den løser ikke verdens fattigdomsproblem, men må likevel praktiseres – med klokskap, flid og sosialt ansvar. For vår del må vi gi almisse som en måte å rekke ut og berøre de fattiges lidende kropp» (119).

Likegyldighet i kristne miljøer
I samme spor erkjenner paven at «det fra tid til annen har oppstått kristne bevegelser eller grupper som viser liten eller ingen interesse for samfunnets felles gode og ganske særlig for beskyttelsen og fremme av dets mest sårbare og utsatte medlemmer» (112). Pave Leo siterer igjen Frans og advarer om at hvis «et kirkesamfunn» ikke arbeider «for å hjelpe de fattige til å leve med verdighet og nå ut til alle», vil det «risikere å bryte sammen, uansett hvor mye det snakker om sosiale spørsmål eller kritiserer regjeringer. Det vil lett drive inn i en åndelig verdslighet kamuflert av religiøs praksis, uproduktive møter og
tomt snakk» (113).
 «Vi må si det uten omsvøp: Det er et uløselig bånd mellom vår tro og de fattige» (36).

Helgener, salige og ordener som vitner
I kontrast til likegyldigheten står en rekke helgener, salige og misjonærer som i århundrer har legemliggjort «en fattig Kirke for de fattige» (110): fra den hellige Frans av Assisi og hans omfavnelse av en spedalsk (7) til Mor Teresa, et «universelt ikon for nestekjærlighet», som viet seg til de mest nødlidende i India og ledsaget de døende «med bønnens ømhet» (77). Paven minner også om helgenene Laurentius, Justinus, Ambrosius og Johannes Krysostomos; samt den hellige Augustin, som sa: «Den som sier at han elsker Gud og ikke har medfølelse med de trengende, lyver» – med henvisning til 1 Joh 4,20 (45).
 Han peker på kamilianernes arbeid for de syke (50) og kvinnelige kongregasjoners tjeneste i sykehus og sykehjem (51). Han nevner hvordan enker, forlatte barn, pilegrimer og tiggere ble tatt imot i benediktinerklostre (55), og minnes fransiskanere, dominikanere, karmelitter og augustinere, som satte i gang «en evangelisk revolusjon» gjennom en «enkel og fattig livsstil» (63); samt trinitarianerne og mercedarianerne som, ved å kjempe for fangers frigjøring, uttrykte kjærligheten til «en Gud som ikke bare frigjør fra åndelig slaveri, men også fra konkret undertrykkelse» (60).
 «Tradisjonen i disse ordenene tok ikke slutt. Tvert imot inspirerte den nye former for handling overfor moderne former for slaveri: menneskehandel, tvangsarbeid, seksuell utnyttelse og ulike former for avhengighet. Kristen nestekjærlighet er frigjørende når den blir legemliggjort» (61).

Retten til utdanning
Med utgangspunkt i den hellige Josef Calasanz, som grunnla Europas første gratis offentlige skole (69), understreker paven at utdanning av de fattige «ikke er en tjeneste, men en plikt» (72).
 «Barn har rett til kunnskap som en grunnleggende forutsetning for anerkjennelsen av menneskelig verdighet» (72).

Folkelige bevegelser
Paven omtaler også kampen mot «de ødeleggende virkningene av pengenes makt» (81) som føres av folkelige bevegelser, ledet av personer som ofte «møtes med mistenksomhet og til og med forfølges» (80). Disse bevegelsene «oppfordrer oss til å overvinne ‘forestillingen om en sosialpolitikk som en politikk for de fattige, men aldri med de fattige og aldri av de fattige – langt mindre del av et prosjekt som kan samle mennesker igjen’» (81).

Plikten til å gjøre sin stemme hørt
Avslutningsvis minner Leo XIV alle døpte om plikten til «å gjøre sine stemmer hørt – om enn på ulike måter – for å påpeke og fordømme slike strukturelle problemer, selv med risiko for å fremstå som naive eller tåpelige» (97).
 «Urettferdige strukturer må erkjennes og utryddes ved hjelp av gode krefter, ved å endre tankesett, men også ved hjelp av vitenskap og teknologi, ved å utvikle effektive strategier for samfunnsendring» (97). 

De fattige i hjertet av Kirken

«Det er åpenbart», sier paven, «at vi alle må ‘la oss evangelisere’ av de fattige» (102). «Ingen kristen kan betrakte de fattige bare som et samfunnsproblem; de er en del av vår ‘familie’. De er ‘en av oss’.» Derfor kan «vårt forhold til de fattige» ikke «reduseres til bare enda en kirkelig aktivitet eller funksjon» (104).
 «De fattige er i Kirkens hjerte» (111).