Pave Leo XIVs homilie ved Jubileet for familier, barn, besteforeldre og eldre

Familien i Guds plan står sentralt i pave Leo XIVs homilie under Jubileet for familier, barn, besteforeldre og eldre. Han fremhever kjærlighetens enhet som selve svaret på samtidens utfordringer, og minner oss om at tro og liv går hånd i hånd – fra generasjon til generasjon.

Av Pave Leo XIV, oversatt av EWTN Norge

Pave Leo XIV holdt følgende homilie søndag 1. juni 2025 under Jubileet for familier, barn, besteforeldre og eldre på Petersplassen i Vatikanet.

Evangeliet vi nettopp har hørt, viser oss Jesus ved det siste måltid, der han ber for oss (jf. Joh 17,20). Guds Ord, som ble menneske, tenker ved slutten av sitt jordiske liv på oss, sine brødre og søstre, og blir selv i kraft av Den Hellige Ånd en velsignelse, en bønn av forbønn og lovprisning til Faderen. Når vi, fylt av undring og tillit, trer inn i Jesu bønn, blir vi ved hans kjærlighet en del av den store planen som omfatter hele menneskeheten.

Kristus ber om at vi «alle skal være ett» (v. 21). Dette er det største gode vi kan ønske oss, for denne universelle enheten skaper et evig fellesskap i kjærlighet, som er Gud selv: Faderen som gir liv, Sønnen som mottar det, og Ånden som formidler det.

Herren ønsker ikke at vi i denne enheten skal være en anonym masse uten navn og ansikter. Han ønsker at vi skal være ett: «Slik du, Far, er i meg og jeg i deg, la også dem være i oss» (v. 21). Enheten som Jesus ber om, er dermed et fellesskap grunnfestet i den samme kjærligheten som Gud elsker med – en kjærlighet som gir liv og frelse til verden. Denne enheten er først og fremst en gave fra Jesus selv. Fra sitt menneskelige hjerte ber Guds Sønn til Faderen: «Jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan bli ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg og at du har elsket dem slik du har elsket meg» (v. 23).

La oss lytte med undring til disse ordene. Jesus forteller oss at Gud elsker oss slik han elsker seg selv. Faderen elsker oss ikke mindre enn han elsker sin enbårne Sønn, altså med en uendelig kjærlighet. Gud elsker aldri mindre, fordi han elsker først, helt fra begynnelsen! Kristus selv bekrefter dette når han sier til Faderen: «Du har elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt» (v. 24). Slik er det også for oss: I sin barmhjertighet har Gud alltid ønsket å dra alle mennesker til seg. Det er hans liv, gitt oss i Kristus, som gjør oss til ett og forener oss med hverandre.

Å lytte til dagens evangelium under Jubileet for familier, barn, besteforeldre og eldre fyller oss med glede.

Kjære venner, vi mottok livet før vi selv ønsket det. Som pave Frans sa: «Vi er alle sønner og døtre, men ingen av oss valgte å bli født» (Angelus, 1. januar 2025). Og ikke nok med det: Så snart vi ble født, trengte vi andre mennesker for å overleve; overlatt til oss selv hadde vi ikke klart oss. Noen andre reddet oss ved å ta vare på oss både kroppslig og åndelig. Alle vi som lever i dag, lever på grunn av en relasjon preget av menneskelig godhet og gjensidig omsorg – en relasjon som både er fri og frigjørende.

Denne menneskelige godheten blir noen ganger sveket. For eksempel når friheten brukes ikke til å gi liv, men til å ta det; ikke til å hjelpe, men til å skade. Men selv i møte med det onde som motsetter seg og ødelegger livet, fortsetter Jesus å be til Faderen for oss. Hans bønn er en balsam for våre sår, en bønn som taler til oss om tilgivelse og forsoning. Jesu bønn gir vår kjærlighetserfaring som foreldre, besteforeldre, sønner og døtre en dypere mening. Det er nettopp dette vi ønsker å forkynne til verden: Vi er her for å være «ett», slik Herren ønsker at vi skal være «ett» – i familiene våre og på alle steder der vi bor, arbeider og studerer. Vi er forskjellige, men ett; mange, men ett; alltid, i enhver situasjon og gjennom alle livets faser.

Kjære venner, hvis vi elsker hverandre på denne måten, grunnfestet i Kristus, han som er «Alfa og Omega», «begynnelsen og enden» (jf. Åp 22,13), vil vi være et fredens tegn for alle mennesker, både i samfunnet og verden. La oss aldri glemme: Familien er vuggen til menneskehetens fremtid.

Jeg oppfordrer dere derfor til å være forbilder på integritet for deres barn: Handle slik dere ønsker at de skal handle, oppdra dem i frihet gjennom lydighet, se alltid det gode i dem og finn måter å styrke dette på. Og dere, kjære barn, vær takknemlige overfor foreldrene deres. Å si «takk» hver dag for livets gave og alt som følger med, er den første og viktigste måten å hedre sin far og sin mor på (jf. 2 Mos 20,12). Til slutt, kjære besteforeldre og eldre, anbefaler jeg dere å våke over deres kjære med visdom, medfølelse, og med den ydmykhet og tålmodighet som følger med alderen.

I familien gis troen videre sammen med livet, fra generasjon til generasjon. Den deles som maten rundt familiebordet, og som kjærligheten i våre hjerter. Slik blir familiene privilegerte steder der vi møter Jesus, han som alltid elsker oss og ønsker vårt beste.

La meg til slutt legge til én ting til. Bønnen fra Guds Sønn, som gir oss håp på vår vandring, minner oss også om at vi en dag alle skal være uno unum («ett i den Ene»), som den hellige Augustin sier (jf. Sermo super Ps. 127). Vi skal være ett i den ene Frelseren, omsluttet av Guds evige kjærlighet. Ikke bare vi selv, men også våre fedre og mødre, besteforeldre, søsken og barn som allerede har gått foran oss inn i lyset fra hans evige påske, og hvis nærvær vi kjenner her sammen med oss i denne feiringen.