Herre, vis oss din miskunn – Også i vår svakhet

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 14. januar

Herre, til hvem skulle vi gå? Du alene har det evige livs ord.
Vi står fremfor deg med tomme hender og urolige hjerter,
bevisste på vår skrøpelighet, men også på din uendelige trofasthet.

Vi mennesker strever så ofte med å være det vi er skapt og kalt til å være.
Veien mot hellighet er ikke rett og ryddig, men smal, kronglete og ofte skjult for våre øyne.
Vi faller, reiser oss, faller igjen, men vi reiser oss på ny.
Slik lærer vi langsomt at hellighet ikke er feilfrihet, men utholdenhet i kjærligheten,
en stadig tilbakevending til deg, Herre, selv når skrittene våre er både tunge og motløse.

Kirkens liv minner oss om denne sannheten. Gjennom tidebønnens rytme, sakramentenes nåde og helgenenes vitnesbyrd lærer vi at det er i det små, i troskapen mot det daglige, at du former oss etter ditt hjerte.
Din nåde virker stille, Herre, den virker som gjær i deigen, skjult men virksom, forvandlende innenfra, ofte uten at vi selv merker det. Din miskunn er grunnvollen i vårt fromhetsliv. Den bærer oss når vår egen styrke svikter.

Vis oss din miskunn i dag, Herre, og alle dager.
La oss leve av den, vende tilbake til den, og la oss formes av den, for hos deg alene finner vi sann hvile. Hos deg er kilden som aldri tørker ut, kjærligheten som ikke gir opp, armen som bærer oss hjem.

Herre, til hvem skulle vi gå?
Dette spørsmålet stilte disiplene ved Genesaretsjøen, og det stiger også opp fra våre hjerter i dag. Det er et rop som springer frem av Kirkens dype stillhet, båret av generasjoner som har lært å vende seg mot deg når egne ord ikke lenger strekker til.
Det er et rop født av tillit mer enn av forståelse, av overgivelse mer enn av svar.

Når alt annet svikter, når menneskelige veier viser seg utilstrekkelige,
da står du igjen, du den levende Gud, trofast og nær, den samme i går, i dag og til evig tid.

Herre, til deg går vi med vår lidelse.
I verdens sår og i våre egne ser vi Kristi kors som i et speil.
Du frelser oss ikke på avstand, men ved å gå helt inn i vår smerte, inn i det mørkeste rommet i vårt indre. Derfor er ingen tårer fremmede for deg. Vi forenes med ditt offer og våre lidelser får mening, ikke som noe vi søker, men noe som kan bæres i håp.

Vis oss din miskunn i Kirkens fellesskap.
Lær oss å se hverandre med dine øyne. Vi er ikke samlet fordi vi er sterke, men fordi vi er kalt. Her øver vi oss i tålmodighet, tilgivelse og kjærlighet. Vi formes langsomt til Kristi legeme, hvor hvert lem er avhengig av de andre, hvor ingen er overflødig eller unyttig i din plan.

Herre, til hvem skulle vi gå i stillheten?
Når bønnen blir ordløs, når vi bare sitter i ditt nærvær, da lærer vi at også taushet kan være bønn. Maria, Kirkens mor, lærer oss denne veien: å bevare og grunne i hjertet,
å stole uten å forstå fullt ut. Hun peker alltid videre, bort fra seg selv, og leder oss stille og trofast mot deg, du som er vår Herre og vår Gud.