EWTN Norge forklarer: Hva betyr egentlig sede vacante, camerlengo og konklave?

Når en pave dør eller fratrer, trer Den katolske kirke inn i en avgjørende periode kjent som sede vacante. Dette markerer starten på prosessen for pavevalg og konklave, der kardinalene samles for å velge Kirkens nye overhode. Mange begreper og tradisjoner preger denne høytidelige tiden – fra camerlengoens rolle til hvit røyk i Det sixtinske kapell. Denne guiden gir deg en grundig forståelse av hva pavevalg og konklave innebærer, og hvilke nøkkelbegreper du bør kjenne.

Av Matthew Bunson, 23. april 2025

Begynnelsen av et pavelig interregnum bringer med seg mange begreper som kan være ukjente for mange, inkludert mange katolikker. Her er noen av de viktigste ordene og uttrykkene som brukes under interregnum, særlig i forbindelse med konklavet som skal velge en ny pave.

Apostolisk sete eller Den hellige stol: 

Kirkens jordiske sentrum omtales ofte som det apostoliske sete eller Den hellige stol. Et sete er en “autoritetsstol”, fra det latinske ordet «sede» som betyr «stol». Jesus sa at fariseerne satt på Mose stol. Dommere sitter på en benk som representerer statens myndighet. Professorer innehar akademiske lærestoler. I Kirken har biskoper åndelige autoritetsseter, og det er delvis derfor deres bispedømmer kalles seter. Romas bispedømme har fra gammel tid blitt kalt Den apostoliske stol, eller Den hellige stol, ettersom det er sete for autoriteten til apostelfyrsten Peter, som av Kristus har fått myndighet over det hellige. Uttrykket gjelder ikke bare paven, men også de i Roma som bistår ham med å styre den universelle Kirken.

Camerlengo: 

Camerlengo, eller kammerherre, i den hellige romerske kirke har en nøkkelrolle i å organisere prosessen under vakansen av den apostoliske stol, interregnum. Det er camerlengoen, assistert av seremonimesteren for pavens liturgiske feiringer og andre embetsmenn, som bekrefter pavens død. Under sede vacante-perioden samler camerlengoen, med hjelp av visecamerlengoen, inn rapporter fra kuriens departementer slik at kardinalkollegiet kan administrere Den hellige stols ordinære anliggender til en ny pave er valgt. Dette er nødvendig siden nesten alle departementsledere mister sine stillinger når paven dør, med unntak av camerlengo, den apostoliske storpønitentiar og den pavelige almisseutdeler.

Kardinal: 

Som roten av navnet tilsier – det latinske ordet «cardo», som betyr «hengsel» – er kardinalene blant pavens nærmeste rådgivere og har det store ansvaret for å velge biskopen av Roma, paven, under et konklave. Den kirkelige rangen kardinal har vært kjent siden omtrent år 315 og pave Sylvester Is tid. I dag anses disse titlene, med henvisning til deres opprinnelige ansvar som en del av Romas geistlighet, som titulære, ikke faktiske embeter. Kardinalers faktiske embeter i dag finnes i stedet innenfor den romerske kurie eller som erkebiskoper i bispedømmer rundt om i verden. Kardinaler er vanligvis biskoper, men paven kan gi unntak, slik det har skjedd ved flere anledninger i nyere tid. Tradisjonelt kalles kardinalene Kirkens prinser, med tittelen eminense, noe som gir dem spesielle privilegier som å bære rødt, og minner om at de også forventes å være troens vitner «usque ad sanguinis effusionem» («helt til utgytelsen av sitt blod»).

Kardinalelektorer: 

Kardinalelektorer er de kardinalene som har stemmerett ved et pavevalg. Alle kardinaler under 80 år den dagen det romerske sete blir ledig, har stemmerett i konklavet. Unntak gjelder kardinaler som av gyldige grunner, som sykdom eller andre omstendigheter, er forhindret, de som er avsatt av paven, og de hvis fratredelse fra kardinalverdigheten paven har akseptert. Gjennom mesteparten av pavevalgenes historie var det ingen aldersgrense for deltakelse i konklavet, men i 1970 innførte pave Paul VI en aldersgrense på 80 år. Han bestemte at kardinaler som fyller 80 år, skal fratre som medlemmer av Den romerske kuries departementer og andre institusjoner, og miste retten til å velge paven. Dersom en kardinal fyller 80 år etter at Den apostoliske stol blir ledig, forblir han likevel stemmeberettiget under konklavet. Elektorer som har blitt forsinket av gyldige grunner, eller som har forlatt konklavet av juridisk gyldige grunner, kan komme inn igjen, selv om konklavet allerede er i gang. Siden 1378 har hver pave blitt valgt blant kardinalelektorene.

Kardinalkollegiet: 

Det kollektive navnet på gruppen av kardinaler er formelt Det hellige kardinalkollegium. Denne gruppen består av biskoper og, i unntakstilfeller, prester som en pave har valgt som sine nærmeste rådgivere og medarbeidere – og som han har gitt oppgaven med å velge sin etterfølger. Navnet stammer fra det latinske «cardo», som betyr «hengsel», og ble tatt i bruk på 300-tallet. Kardinalkollegiet, slik vi kjenner det i dag, ble formelt etablert i år 1150, men kardinalene har vært de eneste velgerne av paven siden 1059. Medlemmene tilhører én av tre rangklasser: kardinaldiakoner, kardinalprester og kardinalbiskoper.

Konsistorium eller kongregasjon: 

Konsistorium er et møte mellom kardinalene for å gi råd til paven eller hjelpe ham med hans plikter. Under vakansen av Den apostoliske stol finnes det tre typer samlinger blant kardinalene. Generalkongregasjoner hvor alle kardinaler deltar som ikke er legitimt forhindret, for eksempel på grunn av sykdom. Spesielle kongregasjoner består av kardinalkammerherren (camerlengo) og tre andre kardinaler. Disse spesielle kongregasjonene håndterer Kirkens ordinære saker under interregnum og videresender viktige saker til generalkongregasjonen. Når kardinalelektorene til slutt samles for å velge en pave, kalles deres forsamling et konklave.

Konklave: 

Når kardinalelektorene samles for å velge en pave, kalles deres forsamling et konklave. Navnet stammer fra det latinske «cum clavis» («med nøkkel»), og viser til den symbolske, men historiske praksisen hvor kardinalene låses inn i valglokalet inntil de har fullført oppgaven med å velge en ny pave. Konklavesystemet ble formalisert i 1274 av pave Gregor X i bullen Ubi Periculum, som forsøkte å forhindre lange interregnum-perioder, slik som den tre år lange perioden før hans eget valg i 1271. Prosedyrene er i dag detaljert regulert av den apostoliske konstitusjonen Universi Dominici Gregis av pave Johannes Paul II, med endringer gjort av pave Benedikt XVI og pave Frans, og tillater ingen endringer eller avvik fra kardinalenes side. I henhold til tradisjon og lov avholdes konklavet i Det sixtinske kapell, hvor avstemninger skjer én eller to ganger under morgenøkten og én eller to ganger under ettermiddagsøkten. Dersom økten avsluttes uten at en pave er valgt, brennes stemmesedlene slik at svart røyk stiger opp fra kapellets skorstein. Dersom en pave blir valgt, brennes stemmesedlene sammen med en kjemisk blanding som produserer den karakteristiske hvite røyken som signaliserer at en ny pave er valgt.

Dekan for kardinalkollegiet: 

Dekan for kardinalkollegiet, er valgt blant kardinalbiskopene og godkjent av paven. Dekanen bistås av visedekanen med å innkalle kardinalene når paven dør, samt med å lede deres kongregasjoner og konklavet. Det er dekanen som spør den valgte om å akseptere valget som pave. Dekanen har alltid det titulære embetet som biskop av Ostia, bispedømmet ved munningen av elven Tiber, der Roma ligger. Kardinaldekanen beholder også tittelen han hadde da han ble utnevnt til dekan. Dersom dekanen er over 80 år og dermed ikke kan delta i konklavet, utføres hans oppgaver av visedekanen. Hvis også han er over 80, går oppgaven med å lede konklavet til den eldste kardinalbiskopen som ennå ikke har fylt 80 år. I det nåværende konklavet er både dekanen (kardinal Giovanni Battista Re, 91 år) og visedekanen (kardinal Leonardo Sandri, 81 år) ute av stand til å delta, og derfor vil konklavet ledes av kardinal Pietro Parolin, den neste kvalifiserte eldste kardinalbiskopen.

Dikasterium: 

Et dikasterium er en avdeling i den romerske kurie med oppgave å bistå paven i styringen av Kirken. Blant disse finner man Statssekretariatet, ulike dikasterier tidligere kjent som kongregasjoner, som Troskongregasjonen; tribunalene, som Den apostoliske signatura; rådene, slik som Rådet for kristen enhet; og embetene, slik som Camerlengo (som administrerer Den hellige stols eiendommer under vakansen). De største dikasteriene ledes tradisjonelt av en kardinal, men pave Frans har også utnevnt en kvinnelig ordenssøster til prefekt. Dikasteriene består av en gruppe kardinaler og biskoper som møtes jevnlig for å behandle viktige saker, støttet av andre tjenestemenn, konsulenter og ansatte, både geistlige og lekfolk.

Domus Sancta Marthae: 

På italiensk kalt Casa Santa Marta, eller Sankta Martas hus, er Vatikanets offisielle gjestehus som benyttes til å ta imot besøkende med ærender i Vatikanet, og særlig til å huse kardinalene under konklavet. Før konklavet som valgte pave Benedikt XVI i 2005, bodde kardinalelektorene i provisoriske og trange rom i det apostoliske palass nær Det sixtinske kapell. Med økningen i antall elektorer de siste tiårene ble denne ordningen utilstrekkelig. Pave Johannes Paul II beordret derfor byggingen av Domus Sancta Marthae, oppkalt etter den hellige Marta fra Betania, kjent for sin gjestfrihet overfor Herren. I 2005 og 2013 huset Domus både kardinaler uten stemmerett før valget og kardinalene med stemmerett (under 80 år) da valget startet. Bygget har også fungert som pave Frans’ residens siden hans valg i 2013.

Å velge en pave: 

Fremgangsmåten for pavevalg er ikke av guddommelig opprinnelse. Den pavelige autoritet er øverste myndighet i Kirken, derfor er enhver prosedyre som en pave etablerer for valget av sin etterfølger lovlig, gyldig og bindende inntil en annen pave endrer den. Kristus valgte personlig Peter, og det antas at Peter selv utpekte sin etterfølger Linus. Hvordan andre tidlige paver ble valgt – enten ved valg eller utnevnelse – er ikke med sikkerhet kjent. Fra det fjerde århundre ser vi imidlertid en utvikling av prosedyrer, som kulminerte i det nåværende systemet med kardinalelektorer på 1000- og 1100-tallet. Dagens konklavesystem for pavevalg ble innført i 1274 av pave Gregor X. Dette systemet har blitt reformert av flere paver, inkludert Johannes Paul II, samt på enkelte punkter av pave Benedikt XVI og pave Frans.

Interregnum: 

Perioden mellom to pavers regjeringstid, formelt kalt vakansen av Den apostoliske stol eller «sede vacante». En slik vakans oppstår enten ved den sittende pavens død eller ved hans fratredelse. Hvis paven har dødd, samles kardinalene i Roma for å sørge, og for å planlegge og gjennomføre begravelsen. I begge tilfeller møtes kardinalene deretter i konklave for å velge hans etterfølger. Under vakansen mister alle avdelingsledere i Den romerske kurie sin myndighet, bortsett fra visse embeter nødvendige for daglige gjøremål. Kardinalenes myndighet er begrenset til spørsmål knyttet til å bevare autoriteten og eiendommene til Den hellige stol for neste pave.

Storpønitentiar: 

Storpønitentiaren er en av kurieembetsmennene som ikke mister sin stilling når Den apostoliske stol blir ledig. De andre er camerlengo eller kammerherre av den hellige romerske kirke og pavens almisseutdeler. Storpønitentiaren har ansvar for avlater, sørger for skriftefedrene ved de patriarkale basilikaene i Roma, og avgjør samvittighetsspørsmål (det såkalte indre forum) som sendes til Den hellige stol for vurdering. Dette inkluderer dispensasjoner og absolusjon fra sanksjoner, som ekskommunikasjon, reservert etter kirkeretten til Den hellige stol. Storpønitentiars autoritet fortsetter derfor under interregnum.

Novendiales: 

Etter pavens død holdes det ni dagers offisiell sørgetid kalt Novendiales, som betyr «ni dager». Disse ni sørgedagene starter med dagen for den høytidelige rekviemmessen, som utgjør den første dagen av Novendiales. Rekviemmessen og dag én av Novendiales må finne sted mellom den fjerde og sjette dagen etter pavens død, altså på den femte, sjette eller syvende dagen av interregnum, som bestemt av kardinalkollegiet. Sørgeperioden fortsetter deretter inntil de ni dagene er gjennomført. Messer feires vanligvis av kardinaler, og deltagere er vanligvis ansatte og tjenestemenn fra ulike kontorer i Vatikanet, inkludert Vatikanstaten, Den romerske kurie, medlemmer av ordenslivet og de orientalske kirkene.

Pavelig primat: 

Pavelig primat viser til pavens øverste, umiddelbare og ordinære myndighet over hele Kirken. Dette jurisdiksjonsprimatet ble først endelig og presist formulert under Det første Vatikankonsil i 1870, men har vært utøvd av St. Peter og biskopene av Roma siden Kirkens begynnelse. Eksempler på dette ser vi blant annet i de retningslinjene apostelen Peter ga ved konsilet i Jerusalem i Apostlenes gjerninger kapittel 15, i brevet fra Peters etterfølger, Klemens, til Korint omkring år 85, og i flere andre tilfeller hos Kirkefedrene, der biskopen av Roma anerkjennes som siste instans og enhetspunkt for alle de lokale kirkene i den universelle Kirke.

Pavelige titler: 

Et pavevalg er først og fremst valget av St. Peters etterfølger som biskop av Roma. Fra dette embetet utledes alle andre embeter og titler han innehar. For eksempel er den romerske biskopen erkebiskop og metropolitt for den romerske provinsen, primas eller fremste biskop av Italia, Jesu Kristi vikar, øverste pontiff og pastor for den universelle Kirken. Han er «Guds tjeneres tjener», en tittel skapt omkring år 600 av pave Gregor I den store. Som åndelig far for alle kristne kalles han «pave» («papa»), «hellige far» og «Deres hellighet» – ikke fordi han selv nødvendigvis er hellig, men fordi de tingene han forvalter på vegne av Kristus, er hellige. Alle disse embetene tilhører mannen som velges til biskop av Roma.

Pave: 

Tittelen «pave» betyr «far». På gammelgresk var det en kjærlig betegnelse brukt av barn (papa), men ble overtatt til latin som en ærestittel. Både gresktalende østlige kristne og latintalende vestlige kristne brukte opprinnelig tittelen bredt om prester, biskoper og patriarker i den tidlige Kirken. Selv i dag kan troende i de ortodokse kirkene kalle sin sogneprest pave. Gradvis ble imidlertid bruken i Vesten mer restriktiv. På begynnelsen av det tredje århundre var «papa» en ærestittel for høytstående kirkemenn; fra det femte århundre ble tittelen særlig brukt om biskopen av Roma, og siden det åttende århundre har tittelen i Vesten eksklusivt vært knyttet til paven i Roma.

Protodiakon: 

Navnet på den eldste kardinaldiakonen, som annonserer for verden at pavevalget har funnet sted, og proklamerer navnet på den nye paven med utropet «Habemus papam!» («Vi har en pave!»). Protodiakonen er den kardinaldiakonen med lengst ansiennitet i kardinalkollegiet (de andre rangklassene er kardinalprester og kardinalbiskoper), basert på datoen for utnevnelsen til kollegiet og rekkefølgen for annonseringen på «biglietto» eller pavelig dekret. Den nåværende protodiakonen er kardinal Dominique Mamberti.

Den romerske kurie: «Kurie» er et latinsk begrep som betegner et styrende organ og dets forsamlingssted. I det gamle Roma møttes senatet i kurien, som fortsatt er synlig blant ruinene i Forum Romanum. Innen Kirken brukes begrepet om dem som bistår en biskop med å styre hans bispedømme. Når det gjelder biskopen av Roma, betegner kurien medlemmene av de ulike romerske dikasteriene, slik som Troskongregasjonen (nå kalt Dikasteriet for troslæren), Helgenkongregasjonen, tribunaler, råd, embeter, kommisjoner og komiteer som bistår paven i hans ledelse av Kirken. Kuriens nåværende myndighet, struktur, ansvar og virksomhet ble fastsatt av pave Frans i 2022 med den apostoliske konstitusjonen Praedicate Evangelium.

Det sixtinske kapell: 

Når kardinalelektorene, som er de under 80 år, samles to ganger daglig for å drøfte og stemme frem neste pave, gjør de dette i Det sixtinske kapell i det apostoliske palass. Kapellet ble bygget for pave Sixtus IV (1471–1484), som det også er oppkalt etter. Kapellet ble berømt under pave Julius II (1503–1513), som i 1508 ga Michelangelo oppdraget med å dekorere taket, noe han fullførte i 1512. Senere malte Michelangelo også «Dommedag» på alterveggen for pave Paul III (1534–1549). Foran dette imponerende maleriet avgir kardinalelektorene sine stemmer ved pavevalg. Det første konklavet i Det sixtinske kapell fant sted i 1492 med valget av pave Alexander VI. Det siste som ikke fant sted der, var i 1846, da pave Pius IX ble valgt i Quirinalpalasset i Roma. Ifølge pave Johannes Paul IIs apostoliske konstitusjon Universi Dominici Gregis fra 1996, er kardinalene pålagt å avholde valget i Det sixtinske kapell, «der alt bidrar til en bevissthet om Guds nærvær, for hvis blikk alle mennesker en dag skal stilles til ansvar» (Universi Dominici Gregis, innledning).

Øverste pontiff: 

«Pontiff» er avledet av det latinske «pontifex», som betyr «brobygger». Denne tittelen ble i det gamle Roma gitt til prester som ble ansett som mellommenn mellom gudene og menneskene. Ifølge kristen lære er Kristus den ene sanne mellommannen som forsoner Gud og menneskene. Bare han er nødvendig. Likevel benytter han mennesker i sekundære mellomledd for å gjennomføre sin frelsesplan gjennom sitt mystiske legeme, Kirken. Når betegnelsen brukes om biskopen av Roma, peker «pontiff» derfor mot Jesu Kristi yppersteprestedømme, som paven utøver som biskop. Som pave omtales han som den øverste pontiff, fordi han er hyrde ikke bare for sitt eget bispedømme, men også for den universelle Kirken.

Vatikanstaten: 

Vatikanstaten er verdens minste suverene stat, med sitt eget diplomatiske korps, pass, lover, politi, frimerker og statsoverhode, paven. Laterantraktaten med Italia i 1929 etablerte staten og gjenopprettet den politiske autonomien pavedømmet hadde hatt i århundrer i Kirkestaten. Kirkestaten i sentral-Italia beskyttet Kirken mot underkastelse under konger og fyrster, men ble tapt da styrkene bak den italienske samlingen – «Risorgimento» – inntok Roma i 1870. Laterantraktaten løste spørsmålet om pavens verdslige autoritet, og sikret ham suverenitet over Vatikanet og visse andre eiendommer i Italia. Selv under andre verdenskrig, da Hitler vurderte å invadere Vatikanet og ta paven til fange, ga Vatikanstaten et diplomatisk sikkert sted hvorfra Kirken kunne opptre uavhengig.

Kristi stedfortreder: 

Tittelen «Kristi stedfortreder» er nært knyttet til Herrens titler «Davids sønn» og «Israels konge». Det ble forutsagt for David at en etterkommer ville regjere på Davids trone for alltid. Denne kongen er Jesus Kristus, som regjerer i et evig, åndelig rike, til forskjell fra det jordiske riket mange ventet at Messias skulle opprette. Enhver konge har en førsteminister, en vikar eller stedfortreder, som utfører hans vilje og taler i hans navn. Selv om Guds rike ikke har materielle skatter å vokte og dele ut, har det åndelige skatter: troen, sakramentene og Kirkens enhet. Denne åndelige skatten ble betrodd Peter under symbolet med nøklene og gis videre til dem som etterfølger ham i hans embete som Kristi stedfortreder.