Skip to content

Fra ateist til biskop: Fredrik Hansens reise til toppen av Den katolske kirke i Norge

Msgr. Fredrik Hansen, ny koadjutorbiskop i Oslo katolske bispedømme, deler sin reise fra ateisme til tro og sine tanker om Kirkens fremtid i Norge.
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Foto: Katolsk.no

Fra ateist til biskop: Fredrik Hansens reise til toppen av Den katolske kirke i Norge

Av sr. Anne Bente Hadland, 17. januar 2025 kl 08.00
Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”

Msgr. Fredrik Hansen (f. 1979) er oppvokst i Drammen og Larvik og konverterte til Den katolske kirke i Larvik i år 2000. I dette intervjuet ber vi ham fortelle mer om sin troshistorie og vei til og i Kirken.

P. Fredrik, jeg har lest i et par intervjuer med deg at du ikke lot deg konfirmere og oppfattet deg selv som ateist en periode i unge år – Likevel ble du katolikk fremdeles i unge år, i en alder av 20. Hvor lenge hadde du da tenkt på å konvertere, og kan du si litt om din religiøse bakgrunn?

Jeg hadde tenkt på konversjon i to til tre år og gått i undervisning da jeg ble opptatt i Kirken. Jeg er oppvokst som medlem av Den norske Kirke (DNK) hvor jeg ble døpt og gikk i søndagsskolen. Den kristne påvirkningen hjemmefra var ikke veldig sterk, men jeg opplevde en sterk kristentro på barneskolen. Jeg hadde lærere som var tydelig personlige kristne, de kom fra det lutherske folkedypet.

Mens det ennå var lov å forkynne i skolen?

Ja, vi hadde salmesang på skolen hver dag, og det første vi lærte i engelskundervisningen var Fader vår. I ungdomsskolen gikk jeg litt mine egne veier. Da leste jeg historie. Jeg var veldig opptatt av Sovjetunionen og av sosialisme, og den trospraksisen som barneskolen bidro med, forsvant, og jeg fikk andre interesser. Det var ikke noe uttalt oppgjør med Gud, jeg bare gled i en annen retning. Som eneste i klassen lot jeg være å konfirmere meg; jeg kunne ikke stå der og bekjenne noe jeg ikke sto inne for.

Men i videregående kom troen litt tilbake. Da ble jeg interessert i KrF, jeg hadde venner som gikk i kirken, og litt ut av intet begynte jeg å gå i kirken selv også hver søndag, da i den lokale menigheten. Jeg leste regelmessig i Bibelen, var med i KFUM aktiviteter, noe som nok også hang sammen med at jeg var del av en vennegjeng som hadde interesse for slikt. Det meste av mitt kristne liv var i KrF. Jeg var med på oppturen der da Bondevik ble statsminister første gang.

Foto: Katolsk.no

Var det en spesiell sak eller hendelse som satte deg på sporet av Den katolske kirke?

Det var jo stormer i DNK på 90-tallet som satte ting i bevegelse hos meg. Striden om endret syn rundt ekteskapet, med biskopen av Tunsberg Sigurd Osberg, og prosten i Larvik Asle Dingstad, i hovedrollene, kunne vi si. Dingstad var min prost i Larvik, Osberg hadde vært sogneprest i Drammen da jeg var barn, og min mor var veldig glad i sogneprest Osberg, så det ble nært kan du si.

Da begynte jeg å stille meg spørsmål rundt læreembetet, rundt biskopene og deres rolle, rundt myndighet, trosspørsmål, samtidig kjente jeg på et økende savn rundt det sakramentale. Jeg var veldig glad i nattverdgudstjenester, men det ble bare feiret en gang i måneden i min menighet. På ny kom spørsmålet om statens rolle i kirken. Stålsett ble biskop av Oslo uten kirkens votum, og det ble enda et spørsmål for meg: hva er kirken, hvordan skal den fungere, leve og stå tro mot det den har mottatt?

Mange ville vel i en sånn situasjon ha gått til frikirkene eller pinsebevegelsen, eller trosbevegelsen, men du gikk til Den katolske kirke i Larvik.

For meg var det bare ett valg, og det var den katolske kirke med det sakramentale, det historiske, det læremessige, tydelighet og med en myndighet som kan ta avgjørelser. 

Og så møtte jeg da Den katolske kirke St. Frans i Larvik i det gamle el-verkshuset øst i byen. Og jeg fant messen, som svarte til min sakramentale søken, jeg fant en verdenskirke som hadde tydelige forbindelser til en biskop i Oslo og en pave i Roma og som hang sammen. Og klarissene som for meg ble et uttrykk for kirkens historiske kontinuitet.

Hvordan var det å komme fra den norske folkekirken inn i en liten, men sikkert veldig internasjonal menighet?

Jeg vil ikke si at menigheten var veldig internasjonal, men den var veldig vietnamesisk!  Men det klaffet umiddelbart. Det var enkelt, primært, man brukte det man hadde, vi satt veldig trangt i et kirkerom som hadde vært et møterom – ikke en katedral! Jeg kom altså fra en luthersk menighet som hadde alle sine gudstjenester i en gammel Olavskirke fra 1300-tallet, men det jeg savnet fra middelalderens kirke, det fant jeg i elverks-huset blant vietnameserne!

Konklusjonen er: Guds forsyn har beveget og pekt ut retningen!

Hvem underviste deg?

Jeg fikk undervisning av p. Rolf Rollefsen. Jeg hadde også mye kontakt med klarissene, men ingen av dem kan komme til bispevielsen, dessverre. Jeg skal forsøke å komme meg ned til Larvik en tur i neste uke.

Du meldte veldig tidlig din interesse som prestestudent. Jeg satt i prestestudentkomiteen da, jeg tror det var tre dager etter at du var tatt opp i kirken?

Det var 25 dager etter opptagelsen –

og du fikk beskjed om du måtte vente i tre år! Hadde du tenkt lenge på å bli prest?

Da jeg gikk på barneskolen, var jeg overbevist om at jeg skulle bli prest. Jeg fikk et sånn inntrykk av presten som han som bodde i kirken, og dette, sammen med det presten gjorde i kirken, det trakk veldig i meg. På barneskolen var det planen, men den forsvant. Da jeg begynte å gå aktivt i kirken, meldte spørsmålet seg igjen, men det andre ting jeg ville gjøre først: Verneplikt, jeg var grensevakt i Øst-Finmark. Da jeg kom sørpå igjen og begynte på universitetet i Oslo, tok jeg ex-phil og ex.fac. Planen var da å studere historie og statsvitenskap med tanke på utenrikstjeneste eller politikk. Da jeg konverterte, kom dette med å bli prest opp igjen. Inni meg sa jeg ja med en gang – Det som tiltrakk meg med den katolske prestetjenesten var det absolutte, hele livet, sølibat, lydighet – det var alt eller ingenting. Det gjorde inntrykk.

Men etter møtet i prestestudentkomiteen, tok jeg språk. Så jeg tok engelsk og begynte på tysk. På det tidspunkt studerte alle prestestudentene fra Oslo i Allen hall i England, i tillegg var Kirken nært bundet til Tyskland. Men det ble ikke mye av tyskstudiene, for jeg maste meg inn på presteseminaret etter halvgått tid, et og et halvt år.

Opplevde du noen gang å være i tvil om ditt kall?

Ikke veldig langvarig tvil. Men det er alltid utfordrende å være prestestudent, man må gå inn i seg selv, møter seg selv litt i døren, vi har kontinuerlig oppfølging og veiledning, det er et krevende program. Det er ingen som bare glir igjennom. Jeg stilte meg spørsmålet noen ganger: er virkelig dette det jeg skal gjøre? Skulle jeg ikke heller prøve noe annet? Men ingenting førte til noe, prestekallet ble bare tydeligere og kirken bekreftet det.

Hvordan har prestetjenesten din artet seg i praksis?

De første fire årene var i henhold til planen. Som student jobbet jeg i tribunalet, og det var tidlig klart at jeg skulle studere kirkerett. Ett år etter prestevielsen, i Roma 2008, begynte jeg på studiene i kirkerett.

De første tre årene av studietiden var jeg også aktiv både administrativt i Oslo og litt i Roma, jeg var engasjert i presteseminaret i Oslo og i det svenske seminaret i Roma.

Da jeg var ferdig med lisensiatgraden i kirkerett, kom det forespørsel fra diplomatakademiet til OKB om jeg kunne fristilles til diplomatiet. Jeg vet ikke hvem som foreslo mitt navn.

Biskop-elekt Fredrik Hansen i Roma (foto: Daniel Ibáñez / EWTN News)

Hvordan reagerte du? Ble du glad eller opprørt?

Det var vel ikke dette vi hadde tenkt eller planlagt, men når pavestolen spør, så bør svaret være at vi prøver, og som konvertitt som så til den trygghet som ligger i pavedømmet, så tenkte jeg det var riktig å prøve.  Så jeg var der i to år mens jeg skrev doktorgrad om bispedømmebiskopen.

Da er du jo godt forberedt, hva var vinklingen?

Jeg skrev om biskopens lovgivende, utøvende og dømmende makt.

I det statlige system et det et skille mellom de tre, mens denne maktfordelingen jo ikke fungerer i Den katolske kirke. Hyrden uttrykker den i disse tre formene, og det er ingen type kontroll mellom utøvelsen av de tre.

Det kan nå vel føre til misbruk?

Styreformen har veldig sterke sider, og den kan føre til svakheter. I Kirken forstår vi makt og myndighet helt annerledes enn det politiske og statlige systemet.

Makten kommer fra Kristus og den skal utøves som han gjorde det; en tjenende, en selvoppofrende tjeneste – han som er satt til hyrde, er han som skal «hyrde». Det annet vatikankonsil sier at biskopen besitter den hellige plikt å utøve sin myndighet for sjelenes frelse, for Guds folk.

Men at det kan misbrukes eller ikke forstås slik det er tenkt, er klart, og et slikt system kan medføre en lite gjennomtenkt lederstil som nærmest kan fortone seg som diktatorisk, en som bestemmer alt uten noen form for konsultasjon eller samtale. Kirken legger jo opp til at det skal være råd og vikarer rundt biskopen, som han på sin side må bruke.

Du var i det pavelige diplomati. Hadde du tenkt at det var der du skulle ende dine dager?

Jeg bar nok hele tiden på et spørsmål om det var dette jeg skulle gjøre resten av livet. Jeg var lykkelig der, hadde det bra, fant meg til rette, hadde interessante og spennende oppgaver og et veldig meningsfylt arbeide. I Honduras var det mest kontakten mellom Roma og Kirken i landet. I Wien var det forhandlinger rundt menneskerettighetsspørsmål, i New York oppsyn over alle forhandlinger Den hellige stol var engasjert i.

Du fikk innfridd ønsket fra ungdomstiden om utenrikstjeneste og politikk!

 Ja, interessen både for politikk og utenrikstjeneste lå der fra ungdommen av, så det passet meg veldig bra å få jobbe med disse tingene.  Men samtidig bar jeg på et annet spørsmål, nemlig spørsmålet om mitt prestelige liv som helhet. I New York traff jeg en tidligere professor i Roma som drev med åndelig veiledning, og jeg bestemte meg for å gå nærmere inn i disse spørsmålene ved hjelp av en jeg kjente og stolte på.

Det endte med at jeg måtte for min egen del prøve kallet hos sulpisianerne, og jeg føler at jeg har fått bekreftet det. Jeg stortrivdes i Baltimore, både med det akademiske arbeidet, med presteformasjonen og det kollegiale liv. Det var veldig gode år, og trist å måtte forlate det. Jeg ble ikke ferdig med min egen formasjon hos dem, så da jeg ble utnevnt til biskop, ble den prosessen avsluttet, men båndene består mellom dem og meg.

Nå som du blir ordinert; hva blir dine viktigste oppgaver fremover?

Jeg må bli skikkelig kjent med OKB. Selv om jeg ble presteviet for OKB og kjenner det forholdsvis godt, for jeg har arbeidet administrativt for bispedømmet nesten hele veien, så har jeg vært lenge i utlandet. Mye har skjedd som jeg ikke har fått med meg. I løpet av de siste 15 år er det for eksempel kommet nye prester til bispedømmet som jeg ikke kjenner og heller ikke har møtt.

Lignende er tilfellet sentralt i bispedømmet også, og i alle menighetene, det er nye messesteder, nye grupper, mye jeg må sette meg inn i, så det blir besøk, samtaler, reiser – kalenderen er full tom august måned.

Foto: Katolsk.no

Vi er inne i et jubelår. Hvordan kan vi bruke det året i evangeliseringsøyemed?

Jeg er glad for den tanken som de nordiske biskopene la frem i hyrdebrevet: å bruke det for å bli bedre kjent med vår tro, for dermed å legge et grunnlag for evangelisering for å gi troen videre. Kjenner man ikke troen, er det vanskelig å gi den videre. Vår tro henger intellektuelt sammen, og det er mye som faller på plass med den. Et viktig prosjekt å bruke de anledninger vi har til å hjelpe ikke minst voksne katolikker til å komme nærmere på troen og forstå den og forklare den. Det er en stor glede å registrere alle troskurs i menighetene, et tydelig oppsving i voksenkatekesen. Jeg er også blitt klar over hvor mange her hjemme som benytter seg av ressurser fra amerikansk trosliv. Det er flott å kunne støtte seg på verdenskirken. Kirken i USA er veldig dynamisk, den har mye ressurser, det skjer mye spennende rundt teologi og filosofi der.

Du er ikke redd for at polariseringen i USA kan importeres ukritisk? Det som er konservativt i USA er uendelig mye mer konservativt enn her og det samme kan sies om liberalere/progressive tendenser.

Jeg håper jo at norske katolikker ser med et visst kritisk blikk på det som kommer andre steder fra. Vi må bruke det gode for det det er verdt og legge til side alt det som ikke fører i riktig retning.

Helt til slutt: Hva tenker du om 2030?

Det tror jeg vil være det største vi er med på som norske katolikker. Det vil ikke være lignende begivenheter i vår levetid. Så det må brukes godt!

Først vil 2030 bære preg av det vi er. Vi er en voksende kirke. Kirken i Norge og Oslo katolske bispedømme bærer preg av mer aktivitet utad, en trygghet på hvem vi er og hva vi har å bidra med i det kristne landskapet. Vi har kompetanse og ressurser og ressurssterke mennesker. Dette må vi styrke, bygge på og ta i bruk i forbindelse med 2030. Jeg tror også det er mye mer som kan gjøres og mange flere som kan aktiviseres i Kirkens liv og virke.

Frem til 2030 bør evangeliseringen og enheten i Kirken i Norge og i våre menigheter stå sentralt. Det begynner med dette jubelåret. At vi katolikker virkelig kjenner vår tro for deretter å gi den videre. Videre at vi ser den enorme berikelsen det er å være verdenskirken i hver menighet, med de mange og aktive nasjonale grupper, de mange språk, de mange ulike og gjensidig støttende uttrykk for katolsk liv og fromhet. Vi vet at dette også byr på utfordringer og spørsmål uten fasitsvar: Alle messer på norsk eller messer på alle språk vi kan dekke? All katekese på norsk eller på ulike språk?

Til sist vil nok tiden frem mot 2030 og selve feiringen av tusen år med hellig Olavs kristningsverk og martyrdød befeste at vi er blitt en mer «voksen» kirke her i Norge. Vi har lenge vært vant med å tenke at vi er små og avhengig av støtte fra andre. Det tror jeg ikke stemmer mer. Oslo katolske bispedømme er og skal være et vanlig bispedømme i verdenskirken og bidra til hele Kirken. 

Våpenskjoldet til msgr Fredrik Hansen bærer ordene Lex Tua Veritas som betyr “Din lov er sannhet”

Meld deg på vårt nyhetsbrev 

Hver fredag sender vi ut vårt nyhetsbrev


Flere nyheter om dette emnet

Hjelp oss å spre evangeliet i Norge!

Med din hjelp kan vi nå enda flere i Norge med evangeliet. Moder Angelica sa at vi skal prøve på det umulige, så Gud kan gjøre det mulig. Hver dag når vi tusenvis av mennesker fra Haramsøya, noe som skulle være umulig. Dette kan vi bare gjøre takket være din gave. Støtt EWTN Norge – St. Rita Radio i dag.