Åndelig føde · Impuls
Det er sommer, det er sol og det er søndag
Sommer, sol og søndag kan virke som lette og lyse ord fra en barnesang. I denne meditasjonen viser sr. Ragnhild Marie Bjelland hvordan sommerens skjønnhet, solens lys og søndagens hellighet kan åpne hjertet for Gud, takknemlighet og håpet om den evige hvile.
En liten meditasjon
«Det er sommer, det er sol og det er søndag.», det har mange av osssunget i vår barndom, sunget slik barn synger med barnlig og enkel glede. Ordene, de er lette og lyse, de er som et pust av frisk luft, de peker mot ferie og solfylte dager. Nettopp derfor kan de også åpne en dør til en dypere betraktning, i disse tre virkelighetene – sommeren, solen og søndagen – aner vi spor av Gud selv.
Det er sommer. Skaperverket står i all sin prakt. Trærne er grønne, markene er fulle av blomster, fuglene synger, lyset fyller hele døgnet. Det er nesten som å se at Gud skaper verden og ser at den er god.
Verden ikke er et tilfeldig resultat, den er et verk som er båret frem av Skaperens kjærlighet.
Når vi ser utover landskapet, når vi kjenner den varme vinden mot ansiktet, da kan vi øve oss i takknemlighet.
Den hellige Frans av Assisi kalte solen sin bror og jorden sin søster. Frans så hele skaperverket som en lovsang til Gud. Sommeren inviterer oss til å gjøre det samme. Ikke bare å bruke naturen, men å motta den som en gave.
Det er sol. Solen gir lys og varme til alt levende. Uten solen ville jorden være mørk, kald og helt ulevelig. Derfor har kristne gjennom århundrene sett solen som et bilde på Kristus. Som solen stiger opp over verden, slik kommer Kristus til menneskene med sannhetens og kjærlighetens lys.
Solen, den skinner over både gode og onde, den minner oss om Guds nåde, en nåde som tilbys alle mennesker.
Gud elsker oss alle han lar lyset falle over alle sine barn. Hver solstråle kan derfor bli en liten påminnelse om barmhjertigheten som strømmer fra Kristi hjerte.
Solen kan også lære oss ydmykhet; Vi kan ikke skape lyset, vi kan bare motta det. Slik er det også med nåden. Vi frelses ikke ved egen styrke, men ved å åpne oss for det Gud ønsker å gi.
Som blomstene alltid vender seg mot solen, er vi kalt til å vende oss mot Kristus.
Og det er søndag. Kanskje det viktigste? Søndagen er ikke bare slutten på en uke eller en fridag mellom arbeidsdagene. For oss kristne er søndagen Herrens dag, det er dagen da Kristus stod opp fra de døde. Hver søndag er et lite påskemysterium. Hver søndag er en feiring av seieren over synden og døden.
Søndagen selve hjertet i det kristne livet.
Søndag samles Kirken omkring alteret. Vi kommer ikke for å oppfylle en plikt, vi kommer for å møte den oppstandne, Herren.
I den hellige messen gir Kristus seg selv til oss i sitt Ord og i Eukaristien. Han nærer våre sjeler slik solen nærer jorden. Barnesangen setter disse tre tingene sammen: sommer, sol og søndag.
Når et barn løper gjennom gresset på en lys sommerdag, når familien samles etter messen, når latteren høres gjennom åpne vinduer, da får vi et glimt av den gleden Gud skapte oss for. Jordisk glede er ikke himmelen, men et forvarsel om himmelen.
En dag skal sommeren ta slutt. Solen skal gå ned. Søndagen skal bli til mandag. Alt jordisk er forgjengelig. Men nettopp derfor peker disse gavene utover seg selv.
De minner oss om den evige sommeren i Guds rike, hvor intet mørke finnes.
De minner oss om Kristus, den sanne sol som aldri går ned.
De minner oss om den evige søndag, den himmelske hvile hvor vi skal lovprise Gud uten ende.
Herre, takk for sommerens skjønnhet. Takk for solens lys. Takk for søndagen, dagen da du stod opp fra de døde.
Av sr Ragnhild Marie Bjelland · EWTN Norge
