Nyheter · Magnifica Humanitas
Tolkien, Beethoven, Martin Luther King jr. og Hannah Arendt: Stemmene som gir gjenklang i «Magnifica Humanitas»
I sin første encyklika henter pave Leo XIV inspirasjon fra et bredt spekter av kulturelle og filosofiske skikkelser.
Som den første encyklikaen i hans pontifikat kan «Magnifica Humanitas», publisert mandag, betraktes som en indikasjon på pave Leo XIVs læremessige tilnærming.
Et av de mest betydningsfulle aspektene ved dokumenter fra læreembetet, som encyklikaer, er hvilke inspirasjonskilder paven trekker på utenfor den strengt kirkelige sfæren. Det dreier seg ikke bare om sitater fra store teologer, kirkefedre eller paver, men også om referanser fra tradisjoner og fagområder utenfor Kirken.
Leo XIV siterer for eksempel Viktor Frankl, legen som overlevde fire nazistiske konsentrasjonsleirer, blant dem Auschwitz, mellom 1942 og 1945. Fra denne ekstreme erfaringen – preget av den totale ødeleggelsen av hans omgivelser og utryddelsen av hans kjære – sprang hans allmenngyldige verk Man’s Search for Meaning frem. Der hevder Frankl at livet, til tross for lidelsen, fortsatt er verdt å leve.
Paven peker også på den «nærmest profetiske betydningen» av ulike kulturelle uttrykk: Beethovens niende symfoni, som han beskriver som en «lengsel etter enhet»; Pablo Picassos «Guernica», «som en fordømmelse av dehumanisering»; og Steven Spielbergs film Schindler’s List, «som en oppfordring til ikke å overlate fortiden til glemselen».
I encyklikaen advarer paven mot farene som truer det demokratiske livet i en sammenheng der «spørsmålet om hva som er sant, mister sin interesse», og gir plass for en pragmatisme som nøyer seg med «det som synes nyttig eller effektivt».
For å illustrere konsekvensene av denne likegyldigheten overfor sannheten – som ifølge paven «langsomt, men ubønnhørlig fører mot totalitarisme» – vender han seg til den tysk-amerikanske filosofen og politiske teoretikeren Hannah Arendt.
I The Origins of Totalitarianism, utgitt i 1951, hevder Arendt at de ideelle undersåttene i slike regimer ikke nødvendigvis er de ideologisk overbeviste, men snarere «mennesker der skillet mellom fakta og fiksjon (det vil si erfaringens virkelighet) og skillet mellom sant og usant (det vil si tenkningens standarder) ikke lenger eksisterer», slik hun siteres i Magnifica Humanitas.
Paven siterer også den katolske 1900-tallsforfatteren J.R.R. Tolkien, nærmere bestemt Ringenes herre: Atter en konge, den episke avslutningen på hans berømte trilogi. Gjennom trollmannen Gandalf minner paven om hver generasjons moralske ansvar: «Det er ikke vår oppgave å råde over alle verdens tidevann, men å gjøre det som står i vår makt til beste for de år vi er satt til å leve i, ved å rykke det onde opp fra de marker vi kjenner, slik at de som kommer etter oss, kan ha ren jord å dyrke.»
Ved siden av disse referansene trekker paven frem borgerrettighetsbevegelsen i USA, knyttet til Martin Luther King jr.s lederskap, samt slutten på apartheid i Sør-Afrika etter Nelson Mandelas løslatelse og hans beslutning om ikke å «overgi fremtiden til hat».
Teksten fra læreembetet anerkjenner også vitnesbyrdet til «modige og sjenerøse» kvinner som den hellige Laura Montoya, den hellige Teresa av Calcutta, Dorothy Day og Elisabeth Elliot (1926–2015), en innflytelsesrik amerikansk kristen misjonær, forfatter og foredragsholder.
Ved siden av dem nevner Leo fremtredende skikkelser fra ulike kunnskapsfelt og sosialt engasjement, som ikke nødvendigvis er katolske. Blant dem er Marie Curie (1867–1934), en pioner innen studiet av radioaktivitet og den første personen som mottok to nobelpriser på ulike fagfelt, fysikk og kjemi; Maria Montessori, den italienske legen, pedagogen og filosofen som revolusjonerte utdanningen ved å sette barnet i sentrum for læringen; og Wangari Maathai (1940–2011), den kenyanske aktivisten, grunnleggeren av Green Belt Movement og den første afrikanske kvinnen som mottok Nobels fredspris, i 2004, for sitt bidrag til bærekraftig utvikling, demokrati og fred.
Han viser også til Benazir Bhutto (1953–2007), en fremtredende pakistansk politisk leder og den første kvinnen som ble valgt til å styre et land med muslimsk flertall. Hun var statsminister i to perioder, fra 1988 til 1990 og fra 1993 til 1996.
Alle disse, sammen med mange andre kvinner fra ulike kontinenter, har ifølge Leo XIV gjennom sin innsats bidratt til å «gjøre historien mer menneskelig».
I avsnittet om utdanning siterer paven også Platon – nærmere bestemt hans syvende brev, datert til 353 f.Kr. Der legger den greske filosofen frem deler av sin politiske og etiske lære, mens han forteller om sitt opphold i Syrakus under tyrannene Dionysios den eldre og Dionysios den yngre.
Encyklikaen fremhever også religiøse fellesskap som velger å leve på fattige og farlige steder. Paven kaller dem «martyrer for brorskap og rettferdighet», som den hellige Maximilian Maria Kolbe, den hellige Óscar Romero og den salige Enrique Angelelli. Han nevner også andre vitner som under harde og ofte umenneskelige forhold har legemliggjort evangeliets håp og menneskets verdighet, som den ærverdige François-Xavier Nguyễn Văn Thuận.
Av Victoria Cardiel · EWTN News · Oversatt til norsk av EWTN Norge
