Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 31. mars 2026
Det er noe dypt gjenkjennelig i tonen fra salmen «No livnar det i lundar». Den bærer i seg både vårens stille oppvåkning og sjelens lengsel etter fornyelse. Når jorden igjen grønnes og lyset vender tilbake, peker det mot en større virkelighet: Guds nåde som stadig virker i det skjulte, og som på nytt vil vekke til liv det som syntes dødt
Naturens rytmer er for oss tegn på Guds frelsesverk. Når det «lauvast i li», er det ikke bare trærne som springer ut, men det er et bilde på oppstandelsen, på Kristi seier over døden, og på håpet som gis til hvert menneske.
Våren taler til oss om omvendelse. Ikke som en byrde, men som en invitasjon. Etter vinterens kulde og stillstand får vi en ny begynnelse. På samme måte kaller Gud oss stadig tilbake til seg, slik at hjertet kan mykne og åpne seg. Når vi lar Guds nåde virke, skjer det en indre vår – en stille, men en virkelig forvandling.
Salmen bærer også et preg av lengsel. Det er ikke bare glede over det som spirer, den er en dypere hunger etter det evige. For selv den vakreste vår er forgjengelig. Blomstene visner, og sommeren går mot høst. Men nettopp derfor peker den mot noe som ikke forgår, den peker mot Guds rike.
Lengselen er dypt forankret i menneskets hjerte. Betrakter vi naturens oppvåkning, kan vi ane et ekko av den hvilen vi er skapt for. Ikke en hvile i passivitet, men i kjærlighet.
Salmen kan vi også lese som en bønn; En bønn om at det som spirer i naturen, også må spire i oss. At det som er hardt, må mykne. At det som er lukket, må åpnes. Jesus bruker selv slike bilder når han sier: Uten ham, uten Guds hjelp kan vi ikke bære frukt. Blir vi i ham, vokser livet frem, stille og umerkelig, slik bladene springer ut på trærne.
Sakramentene får en særlig betydning. De er ikke bare ritualer, de er konkrete steder hvor nåden virker. I skriftemålet får det som er dødt i oss, dø, og det som er nytt, det kan begynne på nytt. I eukaristien mottar vi selve livets kilde, Kristus selv, som nærer oss innenfra. Slik blir vårens ytre tegn forenet med en indre virkelighet.
Salmen rommer også et håp som strekker seg utover dette livet. Når alt omkring oss våkner, minner det oss om løftet om oppstandelsen. Apostelen Paulus skriver: «Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.»[1]. Våren er derfor ikke bare en vakker syklus i naturen, den er en profeti. Våren forkynner at døden ikke har det siste ord. Men fornyelsen ikke skjer uten korsets vei.
Før oppstandelsen kommer langfredag. Før våren kommer vinteren. Slik er det også i det åndelige liv. Perioder med tørke, tvil eller mørke kan være en del av Guds arbeid i oss. Men nettopp i dette ligger håpet: at Gud ikke forlater sitt verk. Han lar det modne i sin tid.
Og slik, alt mens det lauvast i li, kan også sjelen begynne å spire. Ikke av egen kraft, men ved ham som er livets Herre.
[1] Rom 6, 5
