Pave Leo XIV til ordensfolk: Vær «fredens surdeig» og et «tegn på håp»

Pave Leo XIV oppfordret mandag gudviede menn og kvinner til å være «fredens surdeig» og et «tegn på håp» i en tid der tro og hverdagsliv ofte glir fra hverandre. Han feiret messen for festen for Herrens fremstilling i Peterskirken og markerte den 30. verdensdagen for det gudviede liv.

Av Antonio Tarallo, 4. februar 2026

Liturgien begynte med en prosesjon med tente lys, som minnet om Simeons ord om at Kristus er «et lys til åpenbaring for hedningene», mens paven gikk fra inngangen til basilikaen mot høyalteret i en svakt opplyst kirke som «ventet» på Kristi lys.

I sin preken reflekterte paven over evangelieteksten fra Lukas (2,22–40), der Simeon og Anna gjenkjenner og forkynner Jesus som Messias. Han beskrev scenen som «møtet mellom to kjærlighetsbevegelser; Guds, som kommer for å frelse mennesket, og menneskets, som med våken tro venter på hans komme».

Pave Leo viste til at Jesus trer fram som sønn av en «fattig» familie, en detalj han sa viser både Guds respekt for menneskets frihet og hans solidaritet med menneskelig nød; Kristus tilbyr seg «i full respekt for vår frihet og i full deltakelse i vår fattigdom», sa paven. Han la til at det ikke er «noe tvangsmessig» i Herrens handling, «men bare den avvæpnende kraften i hans ubevæpnede, uegennyttige gave».

Henvendt til dem som lever det gudviede liv, sa paven at Kirken ber dem om å «være profeter; budbærere som forkynner Herrens nærvær og bereder hans vei». Han oppfordret dem til å «tømme» seg selv for Herren, og viste til profeten Malakis bilde av å være «smeltedigler for smelterens ild og kar for vaskerens lut».

Leo understreket at ordensfellesskapenes oppdrag er særlig viktig i samfunn der tro og dagligliv «i økende grad synes å gli fra hverandre». Han oppfordret gudviede menn og kvinner til å vitne om at Gud «er til stede i historien som frelse for alle folk». Samtidig løftet han fram verdigheten til dem som er sårbare – unge og gamle, fattige, syke og fanger – og sa at de har «sin hellige plass» på Guds alter og i hans hjerte, og at hvert menneske er «en ukrenkelig helligdom» for Guds nærvær.

Paven pekte også på ordenskongregasjoner som blir værende midt i konflikter i stedet for å flykte. Deres standhaftige tilstedeværelse kan, sa han, tale «mer veltalende enn tusen ord» om «livets ukrenkelige hellighet», selv der våpen tordner og «arroganse, egeninteresse og vold» synes å råde. Han minnet om Jesu advarsel mot å forakte «en av disse små», og la til at «deres engler i himmelen alltid ser Faderens ansikt».

Pave Leo dvelte videre ved Simeons bønn: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred» og sa at den lærer oss at ekte omsorg for jordiske realiteter ikke kan skilles fra et kjærlig håp om de evige goder. «Simeon», sa han, «så frelsen i Jesus og ble fri i møte med både livet og døden.»

«Slik bør også mennesker i det gudviede liv leve med føttene «fast plantet på jorden»,» sa paven ,»samtidig som de stadig er vendt mot de evige goder som kaster lys over alt annet.»

Denne saken ble først publisert av ACI Stampa, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.