Skip to content
Barnet, troen og vi voksne
Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 12. juli 2025
I Markusevangeliet sier Jesus: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.[1]» Med disse ordene stiller Kristus barnet i sentrum av selve troens mysterium. Med et barns sinn kan vi kanskje lettere fatte det ufattbare? Den svenske preten og salmedikteren Andres Frostenson[2] har kart å fange noe av barnets undring i denne teksten;
«Jakob ser en stige reist til himlen opp. Engler går på stigen helt til stigens topp.
Jakob ser en stige, øverst ser han Gud! Engler går på stigen bringer gledesbud.
Gud velsigner Jakob lyser opp hans vei: «Hvor du går i verden vil jeg følge deg.»
Når vi sover, våker engler rundt vårt hjem, og i drømme ser vi himlens port på klem[3]».
Jesus peker ikke på de lærde, de mektige eller de veldig fromme som eksempler på sann og ekte tro, – han peker på barnet. I dette ligger en dyp og hellig utfordring for oss voksne: Hva betyr det å ta barnet på alvor; ikke bare i oppdragelse, men i troens lys?
Barnet kommer til verden med åpen tillit, avhengighet og et åpent hjerte og det er nettopp disse egenskapene Jesus løfter frem som veivisere til Guds rike. Troen er en gave fra Gud, troen blir gitt i dåpen, troen blir pleiet i fellesskapet av troende; i familien, i menigheten og i Kirken. I hjemmet, det er der de første frøene plantes: et korsets tegn ved leggetid, en bønn ved måltidet, et enkelt spørsmål om Gud som vokser frem i det lille hjertet.
Barnet lærer av oss, men vi voksne lærer også av barnet. Vi bærer ofte med oss bekymringer, mange krav og en tro preget av intellektuelle tankespinn og alskens forklaringer. Kanskje glemmer vi den rene, umiddelbare tilliten som barnet har. «Den som ikke tar imot Guds rike slik som et barn, skal ikke komme inn i det[4].» I dette ligger det ikke en oppfordring til barnslighet, men en oppfordring til barnlig og tillitsfull tro; en tro preget av tillit, en tro som tør å stole, selv når alt ikke er forstått.
I Den katolske kirke ser vi barnet som en fullverdig del av fellesskapet. Dåpens sakrament innlemmer barnet i Kristi kropp, og vi forplikter oss som troens folk til å veilede, støtte og be for dets vandring. Samtidig minner barnet oss om vårt eget kall til hellighet – å vende tilbake til det opprinnelige, til kilden. For tro er ikke først og fremst en prestasjon, men en relasjon. Barnet viser oss veien til en slik tro, der hjertet åpnes for kjærlighet, og Gud får være Far.
I møte med barn må vi derfor stille oss spørsmålet: Hvordan lever vi selv troen? Ser barnet i oss et vitne eller en tilskuer? Det handler ikke om perfekte forklaringer eller store ord, men om et liv som berører, som ber, og som viser kjærlighet – daglig, enkelt og ekte.
Barnet, troen og vi voksne er uløselig knyttet sammen. Vi skal veilede barna i troen, men vi må også la oss veilede av dem – inn i tilliten, undringen og håpet. Må vi be om den nåde det er å tro som barn, elske som Kristus og vokse sammen i Guds familie.
