Ukens nyheter | Kardinaler og synoden
Av sr Anne Bente Hadland, 11. oktober, 2024, 05:30
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Kardinaler og synoden er hovedsakene denne uken. Ikke til å komme forbi, det er mye å si om begge deler. I tillegg til egne tekster, legger jeg også ved mange lenker til forskjellige kilder. Fritt frem å fordype seg i det som måtte interessere! Det skjer også ganske mye annet. Det er åpen strid i Vatikanet mellom disiplinæravdelingen i Dikasteriet for troslæren Statssekretariatet, der sistnevnte instans ville gjeninnsette en overgrepsdømt prest i Argentina. Det blir det bråk av. Paven og Ukraina har vært tema tidligere, nå er bildet ytterligere komplisert ved en kardinalutnevning, Kirken i Estland er i vekst, og en nonne fra Brasil får Nansenprisen.
Ukens nyheter kommer hver fredag på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.
Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”
Kardinaler
Sist søndag utnevnte pave Frans som kjent 21 nye kardinaler. Dette er pavens 10. konsistorium i løpet av 11 år. Med konsistoriet 8. desember har han dermed utnevnt 80 % av kardinalene som skal velge neste pave.
Pavens utnevnelser omfattet for det meste ledere utenfor kirkens tradisjonelle maktsentra, med flere bispedømmer og erkebispedømmer som fikk sine første kardinaler – og med relativt unge ansatte i Vatikanet som ble lagt til listen over pavelige valgmenn.
Paven sa selv at sammensetningen av kardinalkollegiet «uttrykker kirkens universalitet, som fortsetter å forkynne Guds barmhjertige kjærlighet til alle mennesker på jorden». Pavens forkjærlighet for Kirkens periferier er tydelig nok: Peru, Ecuador, Iran, Japan, Elfenbenkysten, Algerie, Serbia – Bare to av de nyutnevnte kardinalene kommer fra Vesten, Timothy Radcliffe, engelskmann og tidligere ordensmagister i Dominikanerordenen, og erkebiskopen av Toronto, Francis Leo. En av de nyutnevnte er 99 år, alle de andre under 80, og følgelig stemmeberettigede ved et konklave, men Radcliffe er 79 og passerer aldersgrensen i august neste år.
Foto: Vatican Media
Elise-Ann Allen som kommenterte utnevnelsene i Crux, påpeker at paven også benytter anledningen til å vise anerkjennelse til noen av sine nærmeste allierte, foruten Radcliffe, også p. Fabio Baggio, undersekretær i Dikasteriet for integrert menneskelig utvikling og p. Koovakad fra India som organiserer pavens reiser. Av kuriositeter kan nevnes at når p. Baggio blir kardinal, så står han over sjefen sin på rangstigen i dikasteriet. Sjefen er erkebiskop.
Med Radcliffe får England fire kardinaler – et land med fire millioner katolikker – mens Irland har én, 85 år gamle Seán Bradey. England får da like mange kardinaler som Nigeria, med 30 millioner katolikker, og hele Oceania. Colombia med 38 mill katolikker, har tre kardinaler.
Paven har gjort det til en vane å komme med overraskelser når han forbigår store erkebispedømmer som tradisjonelt har hatt en kardinal, til å utnevne folk fra periferien, ofte fra fattige områder. Australia har for eksempel ikke noen egen kardinal etter kardinal Pells borgang, og det var forventet at erkebiskopen av Sydney eller Melbourne skulle utnevnes. Det skjedde ikke. Derimot ble biskop Mykola Bychok, som har ansvaret for de ukrainske katolikkene i Australia utnevnt. Bychok er den desidert yngste med sine 44 år, og han skal nå representere ikke bare ukrainerne, men også Australia for øvrig. Denne utnevnelsen ses på som en forbigåelse av storerkebiskopen av Kiev som har vært ansett for å være et selvsagt valg. Men det er ingenting som er selvsagt ved pave Frans’ utnevnelser.
Riktignok fikk Algerie en kardinal, et interessant valg, med biskop Jean Paul Vesco, dominikaner med fransk opprinnelse, som før han ble erkebiskop i Alger, ble utnevnt til biskop av Oran, der en av hans forgjengere, Pierre Claverie OP, ble drept av militante islamister i 1996.
Afrika, som er det kontinent hvor Kirken vokser raskest, er for øvrig sterkt underrepresentert i kardinalkollegiet og også i kurien i Roma. Noe som får en kommentator til å undres over om det er en reaksjon på den sterke kritikken av dokumentet Fiducia Supplicans om velsignelse av likekjønnede, som afrikanske biskoper tok tydelig til orde mot.
En interessant utnevnelse er erkebiskopen av Teheran, Dominique Joseph Mathieu. Opprinnelig belgisk og fransiskaner konventual. Selv om de kristne i Iran er en minoritet, er deres tilstedeværelse «viktig for å kunne si: ‘Vi er her’», og at «vi lever på en åpen måte, uten å skjule noe», sier den nye kardinalen. «Det jeg prøver å kommunisere til våre troende», sier han, ‘er å være den typen mennesker som vitner om Guds kjærlighet på denne måten’. Kristne i Iran må «være der og vitne».
Iran er et av de minst katolske land i hele verden, med mindre enn én prosent katolikker. Det er en liten kirke med tre riter, latinsk, armensk og kaldeisk. Iran er hjemsted for noen få tusen katolikker (og drøyt 100 000 kristne) av en samlet befolkning på nesten 82 millioner, for det meste muslimer (90 prosent shia, 5 prosent sunni).
En annen overraskende utnevnelse er pavens «reiseleder», inderen George Koovakad (51 år), som tilhører den syro-malabarske kirke. Også her var det visse forventninger om at den nye storerkebiskopen av Thattil skulle kreeres, men så ble det den relativt unge presten som går paven til hånde som skal representere denne kirken av østlig ritus, en kirke som har vært dypt splittet over liturgiske spørsmål de senere år.
Konklavet som valgte Frans i 2013 var 52 prosent europeisk, med 24 prosent fra Italia. Nå er majoriteten av kardinalene fra land utenfor Europa. Hvis et nytt konklave skulle finne sted umiddelbart etter konsistoriet i desember, ville det bare bestå av 40 prosent europeere, og andelen italienere ville bli mer enn halvert til 11 prosent. Øst-Europas andel av kollegiet har også gått noe ned, mens Vest-Europa har økt fra 19 prosent til 22 prosent.
Les mer:
Pave Frans utnevner 21 nye kardinaler
Pope gives nods to peripheries and pals in naming 21 new cardinals
Pope Francis prepares college of cardinals for next conclave
England
Why is Pope Francis making so many English cardinals?
Afrika
New cardinals: Africa punished, Fiducia supplicans’ takes revenge
Canada
Pope Francis Elevates Archbishop Francis Leo to the College of Cardinals
Iran
What is the Catholic Church like in Iran?
‘Offer the light of the Gospel’: Tehran’s new Catholic archbishop is ordained
India
The new cardinal from Kerala and the rift among Syro-Malabar
Japan
Newly appointed cardinal from Japan said Pope highlighting ‘challenging mission areas in Asia’
New cardinals say Europe is becoming the Catholic Church’s new ‘peripheries’
Synoden
Denne uken er vi halvveis i siste del av synoden om synodalitet, og det som står på agendaen inneværende uke er nettopp: Hva er synodalitet? Neste uke skal det være snakk om relasjoner i en synodal kirke.
Diskusjonene foregår i 36 smågrupper, inndelt etter språk – de fleste er engelskspråklige – men ulikt fjorårets synode, er det i år kun rapporter fra språkgruppene, så i stedet for 36 fremleggelser, blir det fem språkgrupper som legger frem sine innspill i plenum. Det tar vesentlig mindre tid, men sjansene for en for stor forenkling er til stede. Det endelige dokumentet skrives underveis og sendes frem og tilbake mellom plenum og redaksjonskomiteen. Redaksjonskomiteen består av 14 personer fra ulike kontinenter i tillegg til tre som pave Frans utnevner.
Synodedeltagerne har også bedt om å få mer tid med de som arbeider med studiegruppene, altså de ti temaene som ble tatt ut av synoden for å arbeide grundigere med. Det knytter seg stor interesse til alt som har med kvinners plass og LGBT+ å gjøre, og studiegruppen om kvinners tjeneste ledes av kardinal Fernandez, prefekten for Dikasteriet for troslæren (DFT). Så 18 oktober er satt av til en mer inngående presentasjon av disse gruppenes arbeid.
Selv om offentligheten er mest opptatt av disse to spørsmålene, er det andre innspill som får større applaus i synodehallen: Det var en mor blant deltagerne som etterlyste mye større fokus på hvordan oppdra barna i troen.
Les mer:
5 moments in the synod’s first week
Live updates: The Synod on Synodality debates the Catholic Church’s future
Sixteenth Ordinary General Assembly of the Synod of Bishops
Synodalitet er pave Frans’ arv til kirken, sies det. Hvordan kom vi dit? Journalisten Jonathan Liedl skriver om dette med utgangspunkt i pave Frans’ tale fra 2015 der paven tar til orde for en mer synodal kirke. Nå har synodalitet gått fra å være et teologisk konsept til å bli det styrende prinsipp for Kirken. Han skriver mer om det i denne artikkelen.
Og i en samtale med jesuitter i Belgia nylig siteres pave Frans på at vestens katolikker har «mistet» synodaliteten, mens østlige katolikker har bevart den. Men hvordan forene en synodal kirke under pavens primat? Det diskuterer Charles Collins i denne artikkelen.
Estland
I forrige uke kunngjorde Vatikanet at den apostoliske administrasjonen i Tallinn – som dekker hele Estland – er opphøyet til bispedømme, med den franske baskeren Phillipe Jourdan som den første biskopen.
Takket være 300 år under svensk herredømme, er Estland tradisjonelt luthersk med en sterk ortodoks minoritet, men er et av de mest sekulære landene på kontinentet – rundt 60 % av esterne oppgir at de ikke bekjenner seg til noen religion i det hele tatt. Likevel har den katolske kirken hatt en jevn vekst siden 80-tallet, da de sovjetiske restriksjonene mot religion langsomt ble lempet på. Så hva er det som skjer? På 1970-tallet var det 5 – fem – katolikker i Estland, nå et sted mellom 6000 og 8000.
Bispedømmets talsperson, Marge-Marie Paas, sier at Kirken i Estland er en av de få kirkene i Europa som vokser: «katedralen er full av mennesker, og nye dåp skjer nesten hver måned!» Paas er også postulator i saligkåringsprosessen for biskop Eduard Profittlich som døde i 1942 i sovjetisk fangenskap.
Les mer:
From 6 to 6,000 – Meet the bishop of the growing diocese of Estonia
Estonian Diocesan Spokesperson Paas: “It is pure Joy! It is historic moment indeed!”
Paven og Ukraina
Onsdag denne uken ble det kjent at pave Frans tar imot Ukrainas president, Volodymir Zelensky, i Vatikanet. De har også tidligere møttes der. Forholdet mellom pave Frans og Ukraina har ikke vært uten friksjoner ettersom paven har hatt enkelte «uheldige» uttalelser. Og møtet kommer bare dager etter den oppsiktsvekkende kardinalutnevnelsen av biskop Mykola Bychok på bekostning av stor-erkebiskopen av Kiev, Sviatoslav Shevchuk, som står over biskop Bychok i rang også etter utnevnelsen. Shevcuk er leder for den ukrainske katolske kirken, hans forgjengere har alle vært utnevnt til patriarker, men ikke han. I de senere år, og i sær etter Russlands invasjon, har mange sett for seg at Shevcuk skulle utnevnes til patriark, men mange mener at pavens økumeniske ambisjoner overfor Russland, har stanset utnevnelsen.
JD Flynn peker på et annet fenomen i denne sammenheng. Utnevnelsen har potensial til å forstyrre synodaliteten – det vil si, den faktiske synodale styringen av østlige katolske kirker – i den ukrainske katolske kirken. Han skriver:
«Mens synodalitet i dag brukes i Vesten for å beskrive en konsultasjon preget av bønn i forkant av beslutningsprosesser, har synodalitet en mer pragmatisk betydning i de østlige katolske kirkene. Den ukrainske katolske kirken styres av sin biskopssynode – av kirkens forsamling av biskoper, under ledelse av stor-erkebiskopen som velges av synoden.» Og videre: «Når det ukrainske episkopatet møtes i synoden – med mindre de tar direkte tak i den skarlagenrøde elefanten i rommet – kan det bli pinlig for biskopene å lure på hvem som representerer pavens synspunkter: hierarken eller kardinalen med pavens godkjenning som leder. Og biskopene vil sannsynligvis vite at når paven har spørsmål om den ukrainske katolske kirken, kan det godt hende at han tar telefonen for å snakke med sin nye kardinal, snarere enn med sin noe omstridte patriark.
Når den ukrainske synoden til slutt skal velge Shevcuks etterfølger, må Bychok dessuten være bevisst på å beskytte forsamlingens valgfrihet, og direkte motarbeide enhver følelse av at hans kardinalstatus er en slags pavelig tommel på vektskålen.»
Les mer:
The ‘red hat challenge’ for Ukrainian synodality
Oppsiktsvekkende innblanding
Dikasteriet for troslæren (DFT) underkjente mandag Statssekretariatets forsøk på å gjeninnsette en prest som var dømt for seksuelt misbruk av mindreårige i Argentina, og la dermed opp til en oppsiktsvekkende kompetansestrid mellom Vatikanets avdelinger, og det i full offentlighet.
Erkebiskop John Joseph Kennedy, som er leder for disiplinærseksjonen i Dikasteriet for troslæren – den seksjonen som håndterer alle misbrukssaker mot prester som involverer mindreårige – satte foten resolutt ned for Statssekretariatets sostituto, erkebiskop Edgar Peña Parra, som ville oppheve laiseringen av en prest i Argentina, som i to kirkelige rettsinstanser var blitt felt for misbruk av mindreårige. Erkebiskop Kennedy gikk ut og erklærte Peña Parras ordre som kanonisk ugyldig og at laiseringen av den overgrepsdømte presten sto fast.
Hva som ligger bak Statssekretariatets inngripen, er ikke kjent, men det er høyst oppsiktsvekkende at de tar slike initiativ utenfor deres ansvars- og kompetanseområde. Den eneste som kan oppheve en rettskraftig dom i Den katolske kirke, er paven selv. Statssekretariatet er et overordnet organ i Vatikanet, og erkebiskop Peña Parra fungerer som pavens «stabssjef» og håndterer alle saker på pavens skrivebord. Han har daglige møter med paven. – I noen tidligere overgrepssaker har pave Frans personlig tatt imot anke og enten bekreftet eller mildnet straffer som er ilagt under DFTs myndighet. Hva som har skjedd her, er ikke kjent, men fra disiplinærseksjonens side har det i årevis vært klaget over innblanding og forsøk på lobbyvirksomhet mot dem som jobber med overgrepssaker.
Mer om denne saken og ansvarsfordelingen i DFT:
DDF voids Vatican Secretariat of State’s ‘extraordinary’ interference in abuse case
Og The Pillars Ed Condon sier at denne saken reiser reelle spørsmål om pave Frans’ rolle, og om rettssikkerhet og maktutøvelse i Vatikanet.
Denne saken er mer enn oppsiktsvekkende. Phil Lawler sammenfatter den slik:
Husk først at denne historien handler om sexovergrepsskandalen: en sak der enhver fornuftig katolsk prelat nå innser hvor viktig det er å gjøre ting riktig; en sak der pave Frans gjentatte ganger har lovet åpenhet og ansvarlighet. Og likevel:
- Et mektig organ i Vatikanet opphevet dommen som to kirkelige domstoler hadde idømt en overgrepsanklaget prest.
- Men dette organet (statssekretariatet) hadde ingen myndighet til å omgjøre dommen, og hadde overhodet ingen rolle i Kirkens rettsprosess.
- Likevel aksepterte bispedømmet der presten hadde arbeidet, uttalelsen som autoritativ. Inntil…
- Et annet mektig Vatikan-dikasterium – det som er ansvarlig for den disiplinære håndteringen av overgrepssaker – kunngjorde at Vatikanets tidligere uttalelse var ugyldig, og at dommen fra de kirkelige domstolene, som fjernet den anklagede presten fra geistlig status, stod ved lag.
Har vi hørt slutten på historien Nei, sier han. Vil få den? Sannsynligvis ikke. I mer enn 40 år har jeg dekket katolske nyheter, sier han, og aldri har jeg støtt på noe som er så vilt som denne historien, heller ikke noen som er så avslørende for hvordan Vatikanet faktisk arbeider.
When top Vatican officials clash on sex-abuse discipline…
Nonne fra Brasil får Nansen-prisen
Nansenprisen går i år til kvinnenettverket «Sommerfugler» for deres arbeid for kvinner utsatt for tortur og voldtekt i Colombia. Vinneren får 100 000 dollar til et veldedig formål.
Fra NTB: «Fem banebrytende kvinner – blant dem den brasilianske nonnen, advokaten, sosialarbeideren og aktivisten Rosita Milesi, hedres med årets Nansenpris. Milesi har i nesten 40 år jobbet for rettigheter og verdighet for folk på flukt og får årets globale pris.
I tillegg er det også fire kvinnelige regionale vinnere. Moldovas befolkning mottar også hederlig omtale for å være et fyrtårn for medmenneskelighet etter å ha satt egne problemer til side for å ta imot over en million flyktninger fra krigen i Ukraina.
Prisene deles ut i en seremoni i Genève 14. oktober. Norske og sveitsiske myndigheter støtter prisen, som er oppkalt etter den norske polarforskeren, oppdageren, diplomaten og humanisten Fridtjof Nansen.»
