Guds kjærleik er den reine kjelda  som all di gjerd må renna frå,
um ho som god for Gud skal gjelda og for hans åsyn ynde få.

Slik lyder første vers i Elias Blix[1] betagende salme, en salme hvor Blix som gjennom sju vers parafraserer over 1 Korintierbrev kapitel 13, som  ofte kalles «Kjærlighetens høysang.»

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.  Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.[2]

Skal vi leve denne kjærligheten slik, den kjærligheten som er tålmodig, som ikke krever sitt eget, som ikke krenker – ja, det et helt livsprosjekt og vel så det.

I vers 4 synger vi:

Han søkjer det som nesten batar, um eigen bate ikkje bed. 

Blix` arkaiske nynorsk dekker kanskje over det radikale budskapet hos Blix, men dette skriver han; I kjærlighet gir den som lever ut kjærligheten sin neste det som gagner nesten, det han har nytte av, men ber vi ikke om det samme for seg selv.

Hvem av oss kan si at vi ikke søker det som er til gagn for oss selv først?

Det er da, når vi innser at vi selv svikter, at våre helgener kommer oss til hjelp, de blir våre modeller og veivisere.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

En helgens prosjekt er og vil alltid være å ville forandre noe radikalt, og i så måte er en helgen en form for ”kjerringa (eller karen) mot strømmen”.

Helgenlik er den som ser utfordringene med et troens blikk, som gjenkjenner Kristus i den elendige og lar denne få sin egentlige verdighet tilbake.

Sett med mystikernes blikk blir den fattige og elendige transparent, lasene han bærer blir til en konges kledebon og det forkomne og slitne ansiktet et Gudsikon.

La oss, som Maria Magdalena påskemorgen utbryter, si ; ”Rabbuni”- Herre – når vi i den fattige ser den oppstandne Kristus. La oss se at det som med sett menneskelige øyne er ugjennomførlig og uoverkommelig er gjørlig, om man lar Gud ta roret og gir slipp på grepet i egen selviskhet.

Guds kjærleik er den reine kjelda  som all di gjerd må renna frå

[1] 1836-1902

[2] 1 Kor 13, 4 …

Av sr Ragnhild Marie op

Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid