«Velg livet!» var tema for årets Misjon2030, et årlig arrangement med sikte på å styrke troen og vekke misjonsiveren foran det store jubileet i 2030. 

Søstre fra den amerikanske kongregasjonen, Sisters of Life, var kommet for anledningen for å gi vitnesbyrd om sitt arbeid blant gravide og unge mødre, men helgen inneholdt også innlegg om livet fra en annen vinkel. 

«Hvordan valgte Olav livet?» var tittelen på biskop Eriks innledningsforedrag. Misjon2030 oppsto i kjølvannet av nasjonaljubileet, og tanken er å se på feiringen ikke bare som en feiring av det som har vært, men som en oppgave og et ansvar.

«Velg livet», et grunnleggende bibelsk bud (jfr 5 Mos 30,19) og et veivalg. Vår tid viser at det ikke er selvsagt å velge livet bestandig. 

Biskopen refererte så til nyhetssaken fra Spania nylig, om den unge kvinnen Noelia Castillo som fikk innvilget dødshjelp 25 år gammel på grunn av depresjon etter en traumatisk historie. 

Spania tilbyr dødshjelp for alvorlige kroniske og hemmende tilstander forårsaket av fysisk eller mental smerte som ikke lar seg hindre. 

Veldig mange mennesker er mottagelig for dette; det å finne fred for en som lider ved en smerte som ikke lar seg lindre. Det er et minefelt hvor det er ekstremt vanskelig å sette grenser, sa biskopen, for hvis et menneske har rett til å be staten om hjelp til å dø pga en alvorlig tilstand, hvem setter grensene?

Biskopen viste så til en tysk film fra 2020, «Gott», som tar opp spørsmålet om eutanasi. Det er et rettsdrama med et etisk råd som skal gi staten råd i selvmords/dødshjelpsproblematikken, og problematiserer bl.a. hva som skjer når et liv blir erklært ulevelig. Hvem definerer det? Hvilken byrde legges da på lidende, «uproduktive» personer – er de bare til last, til byrde, til belastning?

Det mest fremtredende argumentet for dødshjelp i dag er autonomi; ingen kan vel tvinges til å leve mot sin vilje? Og ingen andre enn en selv kan bestemme over sin egen død – eller? Til de sier biskopen at frihet er frihet til å leve med det som er oss gitt, med det som er reelt; min byrde, min begavelse, mitt ansvar. En livsforståelse hvor begrepet om livet som en gave har betydning. Er livet en gave, må det finnes en giver.

Her kommer korset inn, troen på en Gud som har tatt menneskets lidelse på seg for å gi lidelsen en betydning. I korsets lys er ikke lidelse en straff, men en lutring som kan hjelpe til å gå dypere inn i en selv. Et smertefullt liv kan være meningsfullt og meningsbærende.
Legalisering av dødshjelp et faktum i Tyskland. Det holder ikke vann å redusere samtalen til autonomi; å være et menneske er ikke en privatsak, det har konsekvenser for andre menneskers liv og død.  

Kristendommen er lidelsens religion. Det er forså vidt sant, sier biskopen, men korsfestelsen er ikke uforenlig med at vi er skapt for et liv i fylde, skapt for salighet. Det må være grunntonen i vårt kristne bidrag. Det vesentlige elementet i vår mostand er et resolutt og begeistret ja til livet.

Ekstremt viktig at vi posisjonerer oss i offentlig diskurs, men det er også vår hovedoppgave å legge grunnlaget for en kulturendring , vi må sørge for å gi livets kultur næring. 

Kultur og kultus er stikkord for resten, vi må arbeide langsomt, møysommelig, utrettelig før det kan bære frukt, men også åpne oss og bøye oss for det guddommelige, lære oss hva bønn og tilbedelse er. Vi må lære oss å leve og lære å vise andre hva det vil å virkelig leve – Til det trenger vi forbilder – 

Her kommer Olavsarven inn – berører vårt samtidige dilemma
Olav lovfestet retten til liv – kristenretten – fratok jordisk myndighet retten til å erklære andre liv ulevelige – livet en gave og et ansvar vi stilles til regnskap for – kristenretten utøves og forfektes i treenighetens navn – innenfor en kultisk ramme.  

Kristendommens dogmatiske modning ledsages av en voksende karitativ virksomhet – de forutsetter hverandre – kristningen sammenfalt med fremveksten av sykehus og hospitser.

Der hvor Kristus ikke æres i de sårbare, lidende og små, der har vi en oppgave. Si som
Mor Teresa: Herren Jesus har bare mine hender. Hvordan kan vi bidra til en livets kultur i Norge? 

Kjernen i vår forberedelse av 2030 – og i oppfatningen av misjonen – at det fører til en ny kristen ansvarstagen – et raust og gledefylt kristent uttrykk – budskapet er oss gitt, for å muliggjøre et nytt liv –

Viktige begrepsavklaringer

Dr. med. Torstein Husby var nestemann ut. Han startet med viktige begrepsavklaringer. Av og til støter vi i debatten på aktiv og passiv dødshjelp. Med passiv dødshjelp menes da å avbryte livsforlengende behandling. Men dette er ikke dødshjelp. Behandlingsbegrensning er ikke dødshjelp. 

Dødshjelp er en aktiv handling for å avslutte et liv. Og denne «hjelpen» er i form av eutanasi – at lege eller helsepersonell avslutter et menneskes liv ved å sette en sprøyte eller gi et medikament, eller i form av assistert selvmord – at den som ber om det, får en dødelig dose og tar den selv. 

Dette er viktig å ha med seg i debatten. 

De landene som har legalisert dødshjelp er Sveits, Benelux-landene, staten Oregon i USA, Canada, Colombia, Tyskland og Spania og stadig flere. 

Nederland og Oregon var tidlig ute og representerer to ulike modeller for kriterier for dødshjelp. 
I Nederland er kriteriene: «uutholdelig lidelse uten utsikt til bedring», og de har både eutanasi og legeassistert selvmord. 
I Oregon: «Under seks måneders forventet levetid» og kun legeassistert selvmord. 

Nederland legaliserte dødshjelp i 2002, og i dag er 5-6% av alle dødsfall forårsaket av eutanasi. I Canada, som legaliserte dødshjelp i 2006, er det allerede oppe i 5%. 

Begrunnelsene for innvilgelse utvides stadig, til å begynne med var tilbudet hovedsakelig ment for terminalt syke kreftpasienter med store smerter, men etter hvert har andre grupper kommet til, og i dag er demens, psykiatriske lidelser og en kombinasjon av fysiske og psykiske lidelser grunner til innvilgelse. 

Smerter kommer langt ned på listen over motiver for å søke dødshjelp. Å miste autonomi og personlig frihet ligger øverst, tap av verdighet og av livskvalitet, å bli pleietrengende og en byrde for andre kommer før smerter, 

Men det danner seg også motgrupper; «Care, not killing», og i Danmark: Nei til statsassistert selvmord. Det er mange selvmotsigelser i denne debatten – staten skal hjelpe folk å dø samtidig som man har en nullvisjon mot selvmord. 

Holdninger – hva tenker folk? I Norge er ca 70 % av befolkningen klart for dødshjelp i visse sammenhenger, blant sykepleiere og leger er det vesentlig lavere. Og de av helsepersonell som er mest skeptiske, er de som driver med palliativ medisin og omsorg. Jo nærmere du kommer pasienten, dess mer er du imot dødshjelp. 

Funksjonshemmedes situasjon ble også berørt. Hvordan ser samfunnet på funksjonshemminger? Husby siterte professor Jan Grue som selve r funksjonshemmet og som spør: r det best for funksjonshemmede å dø? 

Som det ble nevnt i paneldebatten som fulgte innleggene, er veien kort fra å kunne be om dødshjelp til å foreslå det. I Canada er det helt vanlig å spørre om pasienten har vurdert MAID (Medical Assistance In Dying). Akkurat samme problemstilling som i abortdebatten: Vil du beholde dette barnet? Til byrde for deg selv og samfunnet. 

Vil legalisering av assistert dødshjelp og el eutanasi virkelig gi deg større frihet og mer kontroll over livet? Eller er det kanskje motsatt? At når du kan kreve eutanasi, da kan andre også foreslå det, og oppleves som en forventning eller et press der hvor ressursene er knappe, og den palliative omsorgen er utilstrekkelig? 

Husby understreket autonomi som kjernen både i dødshjelp og abort, denne troen på at vi må ha totalkontroll på hele vårt liv, at ingenting annet er verdig.

Der hvor noe bli legalisert, der blir det institusjonalisert og normalisert. 

Vår oppgave å fremme livshjelp og god omsorg. 

Husby viste også til den nederlandske legen Theo Boer som gikk fra selv å gi dødshjelp til å slå helt kontra etter hvert som utglidningene kom. Ikke minst ved at mennesker med psykiske lidelser, demens og for den reumatikere og barn helt ned i 12års alderen fikk dødshjelp. 

Argumentene mot dødshjelp 
– Galt i seg selv – 
– uforenlig med helsepersonells profesjonsetikk – alltid fremme liv
– kan det legaliseres entydig, rettferdig og forsvarlig?
– Er det en reell autonomi eller et press på de svakeste?
– Erfaringen fra land som har legalisert dødshjelp

Det fundamentale spørsmålet er: Hva det er å være et menneske. 

Vi kommer et godt stykke med almen-etiske argumenter, sa Husby også, men vi kommer ikke til bunns uten å begrunne det med vårt kristne menneskesyn; at alle er skapt i Guds bilde med samme verdi, at livet er en gave, er hellig og ukrenkelig. Han trakk også frem beretningen om den barmhjertige samaritan som en grunnfortelling om menneskelighet, og grunnlaget for den vestlige medisin og helsevesen, men sa også at nestekjærlighet brukes av enkelte kristne for å fremme friheten til å velge eutanasi. 

Også synet på lidelse ble trukket frem som et område der kristendommen har noe spesifikt å tilføre. Lidelsen er aldri uten håp, korset er ikke slutten på historien. 

Avslutningsvis sa Husby at vi må føre en kamp både utad og innad – Der trengs hele tiden informasjon og opplysning. 

Sisters of Life

Søstrene la vekten på mennesket skapt i Guds bilde og elsket av Gud. De ble i sin tid – i 1991 – grunnlagt av kardinal John O’Connor i New York som ønsket seg «søstre av Livet» som kunne motvirke den dødens kultur han så bre om seg. Kardinal O’Connor var en viktig bidragsyter da pave Johannes Paul II skrev og utga ensyklikaen Evangelium Vitae (1995), og den er selve manifestet for søstrenes arbeid rettet mot vanskeligstilte gravide og kvinner som har tatt abort. 

Når kvinner ser sin egen verdighet og at de er elsket, så kan de velge å ta imot barnet, motta Guds tilgivelse og helbredelse, definere seg selv ut fra Guds kjærlighet, ikke av synder og feilsteg.  
De er i dag mer enn 140 søstre, og i de 35 år de har eksistert har mange tusen kvinner vært innom, flere av barna som er blitt reddet gjennom søstrenes virksomhet hjelper i dag til som frivillige. 

Bønnen er det som bærer søstrenes virke. All vår styrke kommer fra Jesus i eukaristien, sier de, når vårt hjerte slår i takt med Jesu hjerte, blir verden ny. Vi ser Jesus i alle – 

Vi velger livet fordi det alltid er håp. Det kan være vanskelig – livet er ikke enkelt, men det er aldri uten håp.

Et esel og en geitekilling

I tillegg bød helgen på Misjon2030 for barn. Der var både sr. Karolina og eselet Eli – de hadde katekese for barna om livsvern, der også. Barn forstår at livet er en gave, sier Eli (og sr. Karolina). Voksne har med andre ord noe å lære der også. Og midt i det hele dukket Rosetta opp – Rosetta var bare tre dager gammel da hun kom på besøk – en liten geitekilling som trengte litt ekstra omsorg fordi hun ikke fikk melk av moren sin. På Misjon2030 fikk hun masse omsorg og kjærlighet av både barn og voksne, og litt melk også. 

Godt over hundre deltakere fra alle tre kirkedistrikter, mange barnefamilier, i tillegg stor gjestfrihet og vakker liturgi. Det lover godt for 2030 – og for Misjon2030 i årene fremover!