Vatikanets nye dokument om åpenbaringer
Fr. Raymond J. de Souza

De nye normene nevner ikke Medjugorje, men det er nærliggende å tro at de er utformet for å gjøre det lettere å konkludere når det gjelder hendelsene i Medjugorje.

Åpenbaringer og andre overnaturlige fenomener er ikke nødvendige for frelsen, men de kan være fruktbare åndelig sett. Et nytt dokument fra Dikasteriet for troslæren (DDF) gir biskopene adgang til å vurdere de åndelige virkningene positivt, uten at de trenger å ta stilling til fenomenenes autentisitet.

Dokumentet, som har tittelen “Normer for fremgangsmåten ved bedømmelse av påståtte overnaturlige fenomener”, erstatter prosedyrene som ble innført av pave Paul VI i 1978. De nye normene og deres introduksjon av kardinal Víctor Manuel Fernández, prefekt for DDF, nevner ikke Medjugorje. Men det virker sannsynlig at de påståtte åpenbaringene der, som begynte i 1981, har påvirket utformingen av 2024-dokumentet. Medjugorje ble tatt opp på pressekonferansen der dokumentet ble presentert.

Ikke lenger aktuelt å fastslå autentisitet

De nye normene ser ekstraordinære åndelige fenomener som er et tegn på at Den hellige ånd er virksom. De fleste åpenbaringer i historien har vært til mennesker som står lavt på den sosiale rangstigen, og som ofte befinner seg i periferien geografisk sett. Slike fenomener viser at Den hellige ånd fortsatt er aktiv og blåser hvor han vil.

Den lokale biskopen må utvise skjønn for å avgjøre om fenomenet er troverdig, eller om det er et resultat av forvirring, sykdom eller svindel. De nye normene regulerer hvordan de lokale biskopene skal gå frem for å gjøre dette, i samråd med sin nasjonale bispekonferanse og med Roma.

Den viktigste endringen i de nye normene er at den lokale biskopen ikke skal ta stilling til fenomenets autentisitet.

Ifølge normene fra 1978 skulle biskopen ta stilling til det påståtte miraklet eller åpenbaringen. Han kunne felle tre forskjellige dommer: å bekrefte at hendelsen var av overnaturlig opprinnelse, å la være å ta stilling til dette, eller slå fast at det ikke dreide seg om et autentisk overnaturlig fenomen.

Fokuset var på selve mirakelet eller åpenbaringen. Var det virkelig? Ulike faktorer ble tatt i betraktning, særlig innholdet i eventuelle budskap og vitnenes karakter og oppførsel. Men fokuset forble: Var dette ekte, autentisk, sant?

De nye normene setter dette spørsmålet til side og gir seks alternative vurderinger. På det høyeste nivået av godkjenning kan den lokale biskopen utstede en “nihil obstat” (ingen innvending), som tillater, og til og med oppmuntrer, de åpenbare gode fruktene han observerer. Det avgjørende er at han ikke trenger å uttale seg om hendelsens overnaturlige autentisitet.

Å ta lærdom av erfaringene fra Medjugorje

Her er det som har skjedd i Medjugorje relevant. Kirken har i stor grad støttet de gode åndelige fruktene der, uten å godkjenne at Den hellige mor har åpenbart seg der fra 1981 og frem til i dag. De eldre normene krevde en avgjørelse om overnaturlig autentisitet; de nye normene gjør det altså ikke.

Som svar på spørsmål om Medjugorje sa kardinal Fernández at det vil være lettere å komme frem til en konklusjon med de nye normene, som åpner for et bredere spekter av vurderinger. Dermed er det en rimelig spekulasjon å tro at de nye normene ble utformet nettopp for å gjøre det lettere å komme frem til en konklusjon om Medjugorje.

De seks alternativene i de nye normene er som følger. Vi kan se hvordan Medjugorje i løpet av de siste tiårene ville ha falt inn i hver enkelt av de nye kategoriene:

Nihil Obstat: Uten å uttrykke noen visshet om fenomenets overnaturlige autentisitet, anerkjennes mange tegn på Den Hellige Ånds handling. Biskopen oppfordres til å verdsette den pastorale verdien og fremme formidlingen av fenomenet, inkludert pilegrimsvandringer.

Prae oculis habeatur: Selv om viktige positive tegn erkjennes, er det også noen aspekter av forvirring eller mulige risikoer som krever at bispedømmets biskop engasjerer seg i en nøye vurdering og dialog med mottakerne av en gitt åndelig erfaring. Hvis det finnes skrifter eller budskap, kan det være nødvendig med en læremessig avklaring.

Curatur: Ulike eller vesentlige kritiske elementer er notert, men fenomenet er allerede vidt utbredt, og verifiserbare åndelige frukter er knyttet til det. Derfor anbefales ikke et forbud som kan opprøre de troende, men den lokale biskopen rådes til ikke å oppmuntre fenomenet.

Sub mandato: De kritiske spørsmålene er ikke knyttet til fenomenet i seg selv, men til feilaktig bruk av det fra personer eller grupper, som for eksempel utilbørlig økonomisk vinning eller umoralske handlinger. Den hellige stol overlater den pastorale ledelsen av det spesifikke stedet til bispedømmebiskopen eller en delegat; 

Prohibetur et obstruatur (“forbudt og stoppet”): Til tross for en rekke positive elementer, synes de kritiske spørsmålene og risikoene forbundet med dette fenomenet å være svært alvorlige. Dikasteriet ber den lokale biskopen om å tilby en katekese som kan hjelpe de troende til å forstå årsakene til avgjørelsen og reorientere deres legitime åndelige bekymringer.

Declaratio de non supernaturalitate: Dikasteriet for troslæren gir den lokale biskopen fullmakt til å erklære at fenomenet ikke er overnaturlig, basert på konkrete fakta og bevis, for eksempel bekjennelsen til en påstått visjonær eller troverdige vitnesbyrd om at fenomenet er fabrikkert.

Under de tidligere normene var det vanskelig for en biskop å veilede – og enda mindre oppmuntre – den gode frukten han kunne se uten samtidig å godkjenne hele fenomenet som overnaturlig. De nye normene gir biskopen mer fleksible kategorier for å kunne handle raskere, noe som er viktig i en digital tidsalder med umiddelbar kommunikasjon. Tidligere kunne det ta år, til og med tiår, å avgjøre om noe var av overnaturlig opprinnelse.

Reglene fra Roma

Normene fra 1978 – som ble holdt hemmelige frem til 2011 – krevde at den lokale biskopen rådførte seg med Roma, men han trengte ikke alltid romersk godkjenning for å handle. Og selv når Roma bestemte, hadde den lokale biskopen ikke lov til å fortelle hva Roma hadde sagt.

Nå må DDF godkjenne alle avgjørelser som tas av den lokale biskopen, og i noen situasjoner kan DDF gi sin egen vurdering. Avgjørelsene fra Roma skal fra nå av gjøres kjent. Denne sentraliseringen i Roma er et kjennetegn ved pave Frans når det gjelder Den hellige ånds formodede virke. Den hellige far har tidligere for eksempel krevd romersk godkjenning for at lokale biskoper skal kunne starte religiøse ordener på bispedømmenivå.

En interessant bemerkning ble gjort i prefektens introduksjon til de nye normene. Kardinal Fernández sa at flere utkast til de nye normene var blitt produsert og diskutert siden 2019.

“I løpet av de påfølgende fem årene ble det fremmet flere forslag til revisjon, men alle ble ansett som utilstrekkelige”, skrev prefekten. “På Dikasteriets kongress den 16. november 2023 ble det erkjent at det var behov for en omfattende og radikal revisjon av det eksisterende utkastet. Med dette som utgangspunkt utarbeidet Dikasteriet et nytt og fullstendig revurdert utkast som tydeliggjorde bispedømmebiskopens og Dikasteriets roller.”

Etter fem års arbeid kastet DDF alt ut, begynte på nytt og fullførte oppgaven på mindre enn fem måneder, med godkjenning i april 2024. DDF, under sin nye prefekt, beveger seg i et tempo som er høyst uvanlig i Roma.

Fri til å tro?

“Kirken har uttalt at de troende ikke er forpliktet til å tro på private åpenbaringer.”, sa kardinal Fernández da han presenterte de nye normene. “Kirken lar de troende fritt velge om de vil vie oppmerksomhet til disse fenomenene eller ikke. Den ene store Åpenbaringen som allerede har skjedd, er Guds ord. Den inneholder alt vi trenger for vårt kristne liv.”

Fr. Raymond J. de Souza kommenterer:

Dette er sant nok, men står katolikker virkelig fritt til å tro at Den hellige mor ikke viste seg i Guadalupe, Lourdes eller Fatima? Hvordan kan noen i messen på disse dagene – eller presten selv – delta i bønner som markerer noe de tror ikke har skjedd? Lourdes og Fatima er valgfrie minnedager, så en prest som ikke tror på noen av dem, behøver ikke å be disse bønnene. Det er ikke tilfellet for Vår Frue av Guadalupe, for hennes dag har status som høytid.

Det er inkonsekvent av Kirken å lære at det ikke er nødvendig å tro, og likevel ta disse åpenbaringene inn i liturgien. Dette er et gammelt problem som ikke blir behandlet, enn si løst, i det nye dokumentet. De eldre normene – som krevde en konstatering av autentisitet – gjorde det imidlertid lettere å kreve tilslutning. Hvis Kirken nå bare utsteder et nihil obstat angående en fremtidig åpenbaring, virker det svært vanskelig å minnes en slik åpenbaring liturgisk når terskelen er blitt så lav.

Kirken lærer imidlertid at kanoniseringer er ufeilbarlige handlinger. Det betyr at Kirken lærer ufeilbarlig at noen er i himmelen – de hellige Juan Diego, Bernadette Soubirous, Francisco og Jacinta Marta, Faustina Kowalska – men at det ikke er nødvendig å tro på de hendelsene som preget hele deres liv. Det er én ting å tro at Thomas av Aquinas er i himmelen, men man kan samtidig foretrekke en annen tilnærming til teologien enn hans. Bernadette er i himmelen, men at hun tok feil om Vår Frue som viste seg i Lourdes? Dette spørsmålet er fortsatt ubesvart, slik det har vært i århundrer.

Den eldre tilnærmingen viste seg å være i stand til å håndtere Guadalupe, Lourdes og Fatima. De nye normene kan gjøre det lettere å komme frem til en løsning når det gjelder Medjugorje.