Av sr Anne Bente Hadland, 18. oktober 2024
Meld deg på vårt nyhetsbrev her

Denne uken har Norsk Katolsk Bisperåd vist seg fra en særdeles aktiv side; et felleskristent opprop og et skarpt, nytt svar på forslaget til ny abortlov. I tillegg har samboerskap blant unge katolikker kommet på dagsorden. Synoden fortsetter, det gjør også lobbyvirksomheten, paven har skrevet brev til de nye kardinalene, og vi har også en ny «ukens Fiducia» med synodalt tilsnitt. Caritas’ generalsekretær er i Moldova.

Italia kriminaliserer surrogati også utenfor landets grenser, og søndag får vi 11 nye hellige.

---

Ukens nyheter kommer hver fredag på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.

Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”

---

Felleskristent opprop

Norsk Katolsk Bisperåd ved biskopene Bernt Eidsvig og Erik Varden, har sammen med et trettitalls større og mindre kristne kirkesamfunn og organisasjoner, undertegnet et felleskristent opprop mot kjønns- og seksualitetsmangfold. Oppropet ble lansert tirsdag 15. oktober sammen med et nytt nettsted: felleskristen.no hvor man finner erklæringen og annet bakgrunnsstoff. «Bibel, biologi og barnet» er stikkordene for erklæringen. Bibel – fordi Guds skaperordning tilsier to kjønn, biologi – fordi empirien bekrefter det, og barn fordi barnets interesser ofte kommer i bakgrunnen i denne ideologiske kampen.

Tittelen om «Kjønns- og seksualitetsmangfold» er hentet fra Regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold (2023-2026), som igjen benytter samme begreper som organisasjonen FRI har i navnet sitt: FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Den felleskristne erklæringen deler i utgangspunktet ikke premissene her. Det er ikke et mangfold av kjønn – det finnes to – selv om kjønnsuttrykkene kan variere. I erklæringen heter det: “Ideen om subjektivt kjønn og selvvalgt «kjønnsidentitet» basert på følelser eller preferanser, bygger på ideologi og har ikke et biologisk eller naturvitenskapelig fundament.”

Om erklæringen, sier biskop Varden: «Mens den store synoden finner sted i Roma, har et mer beskjedent synodalt foretak foregått her hjemme. Det viser hvor nyttig det kan være å gå mot et felles mål. En bredt økumenisk samtale om et kontroversielt spørsmål, såkalt ‘kjønnsdiversitet’, har resultert i felleserklæringen som vil tilby et orienteringskart for kristne i et utfordrende terreng hvor vi møter stor sårbarhet, iblant dyp smerte.»

Prosjektet har en forhistorie i en økumenisk erklæring om ekteskapet fra 2016, hvor også de katolske biskopene var medunderskrivere. Spørsmålet meldte seg om at det kunne være konstruktivt å vurdere en lignende erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold, et tema som for tiden er mye diskutert og som berører mange menneskers liv.   

I et intervju med Catholic News Agency, sier biskop Varden: «Det er få land i verden i dag som fører en offentlig samtale basert på et enhetlig syn på virkeligheten, på sannheten. Vår verden er preget av mangfold. På mange måter er dette en berikelse, en velsignelse.

Risikoen er imidlertid at vi gir opp forsøket på å basere samfunnet på ideer som kan deles. Hvordan kan et samfunn vokse og trives på denne måten? Vi ender opp med en fragmentert samfunnsorden. Dette blir påtrengende når det gjelder spørsmål som berører menneskers liv, verdighet og identitet.

Vi risikerer å bli revet med av teorier, ja, til og med ideologier. Det 20. århundret har vist oss, med ufattelige omkostninger i form av lidelse, hvor skrøpelige teorier kan være, og hvor midlertidige. Kjønnsteorien hadde medvind i noen år, men vi blir stadig mer oppmerksomme på de menneskene som er blitt hardt skadelidende av den.

Ettervirkningene av Tavistock Clinic-affæren i England er et velkjent eksempel på hvordan disse skadene er blitt håndtert, men det er langt fra det eneste. Koret av stemmer som ønsker å bli hørt, blir stadig høyere. Det er en god ting.

I erklæringen vår står det: «For oss er ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og trosfrihet sentrale og umistelige verdier». Innenfor denne friheten mener vi at også vår stemme fortjener å bli hørt. Og som vi sier, mener vi at offentlige myndigheter overskrider sitt mandat når de forsøker å påtvinge konformitet til teorier som er bare det – og ikke et tilstrekkelig grunnlag for lovgivning eller indoktrinering, for eksempel i skolebøker.»

Les mer:
Biskop Erik Varden om økumenisk erklæring om kjønn og seksualitet
Norsk katolsk bisperåd signerer felleskristen erklæring om kjønn og seksualitet
Felleskristen erklæring om “kjønns- og seksualitetsmangfold”

For dem som måtte være interessert i hva som skrives om kjønn og mangfold i norske skolebøker, kan vi anbefale siden skeivteori.no.

«Et uverdig lovforslag»

Norsk Katolsk Bisperåd har også kommet med et nytt innspill til forslaget til ny abortlov. I mars i år sendte biskopene inn et høringssvar, nå har de kommet med enda en reaksjon på lovforslaget. Et «uverdig lovforslag», kaller de det, hvor de blant annet påpeker det inkonsekvente i at «kjønn» er mer beskyttelsesverdig enn menneskelivet som sådan, da lovforslaget kun avviser abort når den er selektiv, delvis basert på kjønn eller funksjonsnedsettelser. Hele teksten finnes her.

Høringssvaret fra mars 2024:
Norsk katolsk bisperåd | Om forslag til ny abortlov

Synoden

Når dette leses, er det like før vi går inn i fjerde og siste uke av synoden. Denne uken har vært mer interessant enn de forrige, for nå har spørsmålet om bispekonferansenes myndighet og desentralisering i Kirken kommet på dagsorden: Ønsket om å gi bispekonferansene selvstendig læremessig autoritet slik at læren kan «tilpasses» sosio-kulturelle forhold. En desentralisering av læremessig autoritet, altså, slik at Kirken i Tyskland kan ordinere kvinner og vie likekjønnede par, mens Kirken i Afrika ikke gjør det.

Dette er et forslag som har vært fremme på så godt som alle synodemøter i pave Frans’ tid, og som her er omtalt i paragraf 97 i Instrumentum laboris. Ifølge observatører vil forslagene om desentralisering og regionalisering av kirkens beslutningsstrukturer sannsynligvis være blant de mest kontroversielle punktene i den endelige avstemningen på verdenssynoden 26. oktober.

Uansett hva som står i det endelige synodedokumentet, vil det selvsagt ikke være det siste ordet i synoden. Hele arrangementet er og blir en konsultativ øvelse, innkalt av paven for å komme med anbefalinger til ham. Pave Frans’ egen eventuelle apostoliske formaning vil ha det siste ordet når det gjelder hvilke forslag han velger å støtte – eller til og med anerkjenne, og det dokumentet kan ta noen måneder, kanskje til og med et år, hvis han velger å vente på at studiekommisjonene hans skal rapportere tilbake.

Sannsynligheten for at dette får gjennomslag, er liten, og da ikke bare fordi forslaget møtte solid motstand i forsamlingen, men fordi det ligger begrensninger i Kirkens forståelse av bispeembetet. Først og fremst; bispedømmebiskopen er et embete av guddommelig rett, det er ikke bispekonferansene. De er koordinerende institusjoner som skal være biskopene til hjelp, ikke hevet over dem med myndighet. Og biskopene har heller ikke rett til å gi fra seg myndighet. Dette ble gjort uttrykkelig klart i en mange «trefninger» mellom den tyske synodale vei – (som er et særtysk fenomen og altså IKKE har noe med den synodale prosessen å gjøre) – og Vatikanet da det var snakk om å etablere synodale råd som skulle ha beslutningsmyndighet på lik linje med biskopene. Det går ikke. Les Lumen Gentium 27.

Dessuten har tyske og belgiske biskoper etter hvert gjort slutt på tanken om at Den hellige stol kommer til å gi bispekonferansene ‘ekte doktrinær autoritet’. De afrikanske biskopenes opprør mot Fiducia supplicans bidro også til å sette en stopper for den ideen.

Hva paven vil gjøre, er det ingen som vet. Synoden selv har ingen myndighet, og er bare et rådgivende organ som skal gi anbefalinger til paven, som kan trekke de konklusjoner han. Vi får vente og se hva som skjer.

Les mer:
A ‘boring’ synod?

Men, like viktig som det som foregår i synodehallen, er alle arrangementene som foregår i utkanten av synoden. Et LGBTQ+-arrangement i forrige uke i jesuittenes hovedkvarter, for eksempel, og denne uken et arrangement om kvinners adgang til ordinasjon. Lobbygrupper som søker å få oppmerksomhet mot sin sak i pressen og også blant synodedeltagerne. Mens paven tar imot i audiens New Ways Ministry med transpersoner som skal ha bedt paven om å godkjenne kjønnskirurgi og om å utnevne «åpnere» biskoper i USA. Det er å håpe at paven og hans rådgivere ser poenget i å ta imot noen av ofrene for denne ideologien også, som har fått livene sine ødelagt av nevnte kirurgi og hormonbehandlinger.

Les mer:
How ‘Special Interest Advocacy’ Works at the Synod on Synodality

Erkebiskopen av Utrecht, kardinal Eijk, ba pent om at vi i dag ikke må begå de samme feilene som Kirken i Nederland gjorde på 60- og 70-tallet. Enheten i Kirken er viktig, understrekte han, regionale løsninger på omstridte spørsmål vil undergrave Kirkens troverdighet. Lær av Kirken i Nederland, sier han. De som skaper forvirring, fremmedgjør folk fra Kirken, og bringer ingen tilbake. Det vi ser i dag, er at i menigheter der troen forkynnes godt og liturgien feires med verdighet, der er kirkene fulle. Det dreier seg om å sette Kristus i sentrum.

Les mer:
Dutch cardinal advocates Christ-centered reform over controversial issues

Vi kan ikke gjenoppfinne katolsk tro, sa en annen erkebiskop, Anthony Fisher OP, fra Sydney i Australia, eller undervise ulike former for katolisisme i ulike deler av verden. Skulle vi ha ordinasjon av kvinner ett sted, men ikke et annet? Likekjønnet ekteskap et sted, men ikke et annet? En ariansk kristologi et sted, og en nikensk et annet? Jeg tror ikke det, sier erkebiskopen. En fragmentert tro, betyr en fragmentert kirke.

Australian archbishop: Synod on Synodality cannot ‘reinvent the Catholic faith’

Og til slutt et hjertesukk fra biskop Barron: Kirken dør i Tyskland, hvorfor er vi så fiksert på det som skjer der? Vi burde heller rette oppmerksomheten mot Nigeria!

Five Lessons to Learn from the African Church
Bischof Barron: „Die Kirche stirbt in Deutschland… warum studieren wir nicht die Kirche in Nigeria?“

Pavens brev til de nye kardinalene:

Kjære bror,

Med din utnevnelse til kardinal slutter du deg symbolsk til presteskapet i Roma. Velkommen! Et medlemskap som uttrykker Kirkens enhet og alle kirkers forbindelse med kirken i Roma.

Jeg oppfordrer deg til å sørge for at ditt kardinalat legemliggjør de tre holdningene som en argentinsk poet (Francisco Luis Bernárdez) beskrev den hellige Johannes av Korset med, men som også gjelder for oss: «Løfte blikket, folde hendene, gå med bare føtter».

Løfte blikket, fordi din tjeneste vil kreve at du utvider blikket og utvider hjertet ditt, slik at du kan se lenger og elske mer universelt, med større intensitet. Sett deg selv i skolen for Hans blikk (Benedikt XVI), som er Kristi åpne side.

Fold hendene, for det Kirken trenger mest – sammen med forkynnelsen – er din bønn.

Din bønn for å nære Kristi hjord best mulig. Bønn, som hører til dømmekraftens område, for å hjelpe meg å søke og finne Guds vilje for vårt folk, og til å følge den.

Nakne føtter som berører den harde virkeligheten i så mange hjørner av verden som er revet fra hverandre av smerte og lidelse som følge av krig, diskriminering, forfølgelse, sult og mange former for fattigdom som vil kreve mye medfølelse og barmhjertighet fra deg.

Jeg takker dere for deres gavmildhet og ber for dere om at tittelen «tjener» (diakon) i stadig større grad må få forrang fremfor tittelen «eminense».

Be for meg, må Jesus velsigne deg og må den hellige jomfru ledsage deg.

Broderlig hilsen,

Frans

Ukens Fiducia

I en lengre artikkel i l’Osservatore Romano, hevder p. Timothy Radcliffe OP, åndelig assistent for synoden og snart kardinal, at de afrikanske biskopenes avvisning av velsignelser for homofile par kommer fra eksternt press «sterkt press fra evangelikale, med amerikanske penger; fra russisk-ortodokse, med russiske penger; og fra muslimer, med penger fra rike Gulf-land.»

Som en kommentator sier: «Ja, det finnes en sterk muslimsk innflytelse som motarbeider homoseksualitet i Afrika. Men p. Radcliffe overser den sterke innflytelsen fra en annen religiøs tradisjon: Kristendommen.»

Radcliffe påpeker imidlertid et viktig punkt, nemlig at Fiducia Supplicans ble utgitt uten at det hadde vært konsultasjoner i forkant: «En annen bekymring som Fiducia-supplicans har reist, er at det ikke ser ut til å ha vært noen konsultasjon – selv ikke med biskoper eller andre Vatikan-kontorer – før utgivelsen; kanskje ikke akkurat et godt eksempel på synodalitet. Afrikanske biskoper er under sterkt press fra evangelikale, med amerikanske penger; fra russisk-ortodokse, med russiske penger; og fra muslimer, med penger fra de rike Gulf-landene. Det burde ha vært en diskusjon med dem før, ikke etter, at uttalelsen ble offentliggjort. Uansett hva vi mener om uttalelsen, må vi alle tenke sammen og engasjere oss i hverandre på et dypt nivå når vi står overfor spenninger, og for å overvinne dem.»

Les mer:
Lo spirito del Sinodo e l’ecclesiologia dei cappelli

Samboerskap på dagsorden

Et oppslag på katolsk.no om NUKs generalsekretær og hans samboerskap og giftermål har ført til masse styr og sterke meningsytringer. Selv ble jeg veldig overrasket over oppslaget på katolsk.no. Etter mitt skjønn hadde det ingen nyhetsverdi, og jeg mener fortsatt at dette hører hjemme i det sjelesørgeriske rom og ikke i offentligheten. Men nå er det der, og det er vel liten tvil om at vi som kirke trenger og er tjent med en saklig og bredt anlagt samtale om temaet. Siden Norsk Katolsk Bisperåd har vist seg så forbilledlig handlekraftig i det siste, sparker jeg ballen over til dem. Vennligst la oss få et symposium – representativt og kirkelig forankret – hvor temaet belyses fra alle bauger og kanter!

Kanonisering 20. oktober

Søndag 20. oktober får vi 11 nye hellige; «martyrene fra Damaskus» – åtte fransiskanerbrødre og tre maronittiske legmenn som led martyrdøden den 9. juli 1860 i Damaskus for å nekte å konvertere til islam.  

Tusenvis av maronittiske kristne var allerede blitt drept i Sør-Libanon det året, og en utbrytersekt fra sjiamuslimsk islam, hadde vendt oppmerksomheten mot Damaskus, der de drepte ytterligere nesten to tusen. Da de nådde fransiskanerklosteret der, ble den spanske ordenssjefen, pater Emmanuel Ruiz, som hadde gitt ly til de kristne som bodde rundt klosteret inne i kapellet, truet med døden hvis han ikke konverterte umiddelbart.

Han nektet, og de skar ham i småbiter og drepte resten av menigheten hans og de tre maronittene som nektet å flykte sammen med de andre kristne, og som valgte å dø i stedet for å fornekte sin tro.

De ble saligkåret av pave Pius XI i 1926. Deres festdag er 10. juli.

Caritas høstaksjon

I Aftenposten 17/10 leser vi om Caritas Moldova som har besøk av Caritas Norges generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, og Norges utenriksminister Espen Barth Eide, blant andre. De besøker bl.a. prosjekter støttet av Caritas Norge.

Så: Hjelp Caritas å hjelpe! For eksempel gjennom Caritas’ høstaksjon. Den er ennå ikke over. Støtt Caritas på Vipps: 93084
eller
Gavekonto: 8200.01.93433 merk høstaksjonen