Skip to content

Norsk katolsk bisperåd | Om forslag til ny abortlov

Abortutvalget oppnevnt av den norsk regjering har fremlagt forslag til ny abortlov. Norsk katolsk bisperåd oppfatter flere aspekter ved forslaget som høyst problematiske. Du kan lese bisperådes høringssvar her.

Hentet fra Coramfratibus.com

1. Innledning. Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring Abortutvalgets NOU 2023:29 Abort i Norge — Ny lov og bedre tjenester. Utvalget fremmer forslag om å fortrenge gjeldende Lov om svangerskapsavbrudd fra 1975 for å innføre ny abortlov. 

Kjernepunktet i flertallets forslag er å utvide fristen for såkalt “selvbestemt abort” med seks uker, slik at svangerskapsavbrudd fritt kan forekomme inntil avsluttet attende uke, ikke underlagt andre betingelser enn den gravides eget ønske. 

Norsk katolsk bisperåd vil svare på høringen. Vårt anliggende er flertallets lovforslag. 

Bisperådet representerer Den katolske Kirke i Norge. Det utgjøres av Bernt Eidsvig, biskop av Oslo og Erik Varden, biskop av Trondheim samt Apostolisk Administrator av Tromsø katolske stift. 

2. Diskusjon av utvalgets utredning (“høringsnotatet”). I katolsk kristen antropologi er det aksiomatisk at menneskelivet begynner ved unnfangelsen og fra dét øyeblikk fortjener respekt og rettsvern. Det er vår plikt å opprettholde dette prinsippet. 

Det betyr ikke at vi ikke innser kvalene en gravid kvinne kan gå gjennom, situasjoner som må møtes med omsorg og respekt både medisinsk og pastoralt. 

Vi anerkjenner utfordringen lovgiver møter i norsk sammenheng, i et samfunn som, selv om det etter Grunnloven (i §2) hviler på kristent humanistisk verdigrunnlag, omfatter et mangfold av meninger og livssyn. Forslaget til ny abortlov innebærer et tydelig skritt vekk fra Norges kristne såvel som humanistiske arv, uavhengig av det spesifikke formål om å utvide frist for selvbestemt abort. 

Abortutvalgets høringsnotat består av drøyt 145,000 ord. Det er rikt på gjentagelser og av uklar genre: Diskursen beveger seg i rykk og napp fra det vitenskapelige til det politiske, ja, bentfrem ideologiske spektrum. Derved taper teksten stringens. Ordrikheten gjør grunnleggende forhold uklare. Innenfor en retorisk ramme preget av termer som “bedre tjenester”, “omsorg” og “respekt”, kommer et menneskesyn til uttrykk som maner til kritisk respons i et demokratisk samfunn. 

Vi vil belyse noen aspekter av dette problematiske menneskesyn. 

2.1 Endret formålsbestemmelse. Gjeldende lov uttrykker hensikt i §1 om å “sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst”. Heri inngår tiltak for å holde “antallet svangerskapsavbrudd lavest mulig”. Det nye forslagets første paragraf har en annen tilnærming. Loven vil simpelthen “sikre gravide likeverdig rett til abort og tilgang til trygge aborter, ivaretakelse og støtte” for at de skal få “gjøre selvstendige beslutninger om egen kropp og eget privatliv.” 

Ordet “barn” utelates. Paragrafen ytrer sant nok ønske om å “sikre respekten for det ufødte liv”, men dette leddet utsettes i tekstens løp for så mange forbehold at det nærmest synes meningsløst. 

Lovforslaget eliminerer lovgivers nåværende forsett om å holde antallet svangerskapsavbrudd “lavest mulig”; ja, formålsbestemmelsen forkastes (jfr. n. 22.1).

2.2 Depersonifisering. Gjeldende lov anerkjenner abortproblematikkens kompleksitet. Den slår fast i §2: 

Fører et svangerskap til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg. Finner kvinnen, etter at hun har fått tilbud om informasjon m.v. som nevnt og veiledning etter §5 annet ledd første punktum, at hun likevel ikke kan gjennomføre svangerskapet, tar hun selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd såfremt inngrepet kan skje før utgangen av tolvte svangerskapsuke og tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det. 

Samfunnets fremste oppgave er her å bistå kvinnen til å kunne bevare sitt barn. Hun innvilges muligheten til å avbryte sitt svangerskap innenfor definerte rammer, men det lyser gjennom at et slikt valg er et valg på liv og død. Ett aspekt ved et sant menneskelig samfunn er at ingen utleveres til å ta slike valg alene. 

Vurderer vi det nye lovforslagets §2, ser vi en kontrast. Her står det kun: “Gravide har rett til abort til utgangen av 18. svangerskapsuke”. Paragrafen fører et tillegg om forhold som muliggjør abort utover nevnte frist. Lovens ordforråd forflyttes retorisk fra et mellommenneskelig register til et konsum-orientert register fundert i begreper som “rett”, “krav” og “kvalitetssikring”. Kvinnens beslutningsprosess privatiseres helt. 

Mens gjeldende lov fastlegger at “Begjæring om svangerskapsavbrudd skal fremsettes overfor en lege” (§5), ansikt til ansikt, ser Abortutvalget for seg at abort skal bestilles gjennom internett: “Nettsidene helsenorge.no utvikles med digitalt skjema for å kreve abort, og digitalt skjema for å søke om abort” (n. 30.3). 

Både ordvalg og planlagte prosedyrer peker mot depersonifisering av en prosess som i virkeligheten har dypt personlig preg. 

Etter vårt syn, er slik utvikling ikke til gavn for vårt samfunn. Tvert imot. 

2.3 Forenkling av problematikk. Høringsnotatet finner at loven fra 1975 uttrykker “en paternalistisk tankegang” som umyndiggjør kvinnen. Notatet understreker at samfunnet i de siste år er kommet til ny forståelse av “enkeltmenneskets rett til å være subjekter med makt til å styre eget liv” (n. 1.1). Det erklærer derfor gjeldende lov “utdatert” (n. 1.2). Dette er misvisende forenklende. 

Selvsagt skal ikke staten umyndiggjøre kvinnen. Selvsagt skal kvinnen, som mannen, ha autonomi og råderett over egen kropp. Men abortspørsmålet lar seg ikke redusere, slik notatet i realiteten gjør, til kjønnsrollekonflikt. Det som gjør spørsmålet komplekst, er at det omfatter, ikke bare ett subjekt (den gravide kvinne), men to subjekter, idet det ufødte barn også skal anerkjennes som person. 

I prinsippet opprettholder norsk rettsvesen ufødt livs integritet. Det fremgår av Grunnlovens §6, om kongehusets arvefølge. Det påpekes der: “Blant arveberettigede regnes også den ufødte”. Et ufødt barn kan tilskrives rettighet og ansvar. Det har en egen subjektivitet som ikke oppslukes av morens. 

Dette element av norsk rettsforståelse underspilles i lovforslaget, som derved utlegges på falske premisser. Høringsnotatet bedyrer at loven vil “sikre respekten for det ufødte liv”, men sier i samme åndedrett at graviditet er å betrakte som en side av kvinnens “privatliv” (§1). Begrepsforvirringen blir åpenbar når det står: “Kvinner bærer frem neste generasjons borgere, og takken for dette viktige arbeidet bør ikke være at andre bestemmer over deres kropp og liv” (n. 5.4). 

Abortutvalget, ikke vanligvis en forkynnende instans, siterer Bibelen i et forsøk på å underbygge sin visjon om “selvbestemmelse”, et begrep som, for å forankres i samtiden, siteres på engelsk: “Empowerment” (n. 23.1). Utlegningen er ensidig. 

Fosteret, som virkelig behøver “empowerment”, reduseres til en abstraksjon. 

2.4 Uklarhet om etisk vurdering. Høringsnotatet beskriver sin oppfatning av selvbestemmelse slik: “Faktisk selvbestemmelse handler om å kunne stå ved roret i eget liv, ta beslutninger som er i tråd med individuelle preferanser og ambisjoner, og i tråd med etiske vurderinger av hva man tenker er det rette” (n. 23.1). 

Uttrykket er sterkt. Et lovfremmende utvalg insinuerer her at det endelige kriterium for hva som skal gjelde som rett og galt, også når det gjelder andres overlevelse, bør være enkeltmenneskers “preferanser og ambisjoner” samt deres “etiske vurderinger av hva man tenker er det rette”. 

Lover former holdninger. Får et slikt subjektiviserende prinsipp hjemmel i norsk lov, er konsekvensene uhørte, ingenlunde kun i forhold til utredning om selvbestemt abort. Det åpnes for at enkeltmennesker på grunnlag av egen vurdering i isolasjon får treffe fatale beslutninger om hva som for andre personer utgjør verneverdig, leveverdig liv.

2.5 Risikofylt grenseforflytning. Spørsmålet om fosterets subjekt-status og potensielle autonomi melder seg særlig innen rammen av lovforslagets hovedmål: Å flytte grensen for selvbestemt abort fra utgangen av tolvte til utgangen av attende svangerskapsuke. 

Gjeldende lov opererer ut fra et klart prinsipp: “Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis” (§2). 

Medisinsktekniske fremskritt gjør at levedyktighet består stadig tidligere i fosterets utvikling. Høringsnotatet anerkjenner at levedyktighet er “et svært utfordrende begrep når man diskuterer behandling av de mest premature barna og grenseoppgangen mot sene aborter” (15.2). Det ønskes derfor at 

grensen for abort bør angis presist som svangerskapsuker, ikke knyttes til begrepet levedyktighet som i dagens lov. I fremtiden vil både nye behandlingsmuligheter og ny teknologi, som kunstig livmor, kunne føre til endringer i når det vurderes som hensiktsmessig å gi livreddende behandling til for tidlig fødte fostre (23.4). 

Notatet ser for seg en situasjon hvor man innen lovbestemt abortfrist i prinsippet kunne forsikre fosterets levedyktighet utenfor morens liv. 

I klartekst innebærer dette et hypotetisk scenario hvor to kvinner i 18. uke ankommer ved samme sykehus: Den ene, som vil avbryte sitt svangerskap, henvises til abortavdelingen; den andre, som vil beholde sitt foster, henvises til barselavdelingen. 

Slik synliggjøres det gedigne moralske dilemma vurdering av abort innebærer. Ansvaret som hviler på den svangre kvinnens skuldre er overveldende. 

Det er foruroligende at disse faktorene ikke tilstrekkelig problematiseres. Lovforslaget skyver levedyktighetens relevans under teppet ved å innføre absolutt rett til abort uansett. Bekymringsverdig presedens gis for videre forskyvning.  

2.6 Hermeneutisk tvetydighet. I det hele tatt forkludrer lovforslaget hva som er, og ikke er, et menneskeliv. Vi berører en kollektiv hermeneutisk tvetydighet i vårt samfunn. La oss forklare: 

  • På den ene side tar vi til oss tankegods likt det vi møter i Abortutvalgets høringsnotat, hvor et foster refereres til, stort sett, som en utvekst på kvinnens kropp, en organisk parasitt. Overprøving av grunnlag for svangerskapsavslutning oppfattes da “som et uttrykk for forakt for kvinners behov for kontroll med egen reproduksjon” (n. 5.4).  Det fastslås at “vi ikke [kan] kreve at en kvinne stiller sin kropp til disposisjon i ni måneder for et foster” (n. 5.4). På slike premisser blir abort ved 18 uker fremstilt som en formalitet. 
  • På den annen side gir vitenskap og teknologi den ventende gravide anledning til å følge sitt fosters utvikling spent fra unnfangelsen av. I appen Preglife, for eksempel (ifølge egen markedsføring, “den største graviditets- og babyappen i Norden”), får den vordende mor se en fabelaktig video av en 17 uker gammel “baby” i en “svært aktiv periode”. Babyen “sparker, skjærer grimaser, gjør saltomortaler og svømmer rundt”. Den “morer seg med å trekke i navlesnoren og utforsker kroppen sin med hendene”. På slutten av attende uke, fortelles det, “er sanseorganene — hørsel, syn, følesans, smak og lukt — i full utvikling.”

Vi er i stand til, på samme tid, å nære bildet av et atten uker-gammelt foster som ikke-person og som avholdt baby med karakteristisk personlighet. Kriteriet for forskjell i erkjennelse er hvorvidt fosteret er ønsket. 

Høringsnotatet anerkjenner dette: 

Mange gravide som tar abort sent i svangerskapet opplever fosteret som et barn, og opplever at de har mistet et barn, hvis de får se eller holde fosteret etter aborten (Busch, 2023). Samtidig kan dette også forklares med at disse graviditetene var ønsket, og at den gravide dermed tidlig allerede hadde «personifisert» fosteret som sitt barn” (23.3). 

Er Norge tjent med en utvikling av lovverk som åpner for sentimentalisering av selve personbegrepet, som tilskriver et ønsket individ personlighet, mens et uønsket individ fraskrives personlighet, og som på dette grunnlag ekspederer individet enten mot liv eller død? 

Vi mener at Norge ikke er tjent med slik utvikling. 

2.7 Selektering. Utover forslaget om selvbestemt abort frem til avsluttet attende uke, vil høringsnotatet lovfeste at abort skal tillates etter fristen i en rekke tilfeller, som når “medisinske forhold ved fosteret, forhold ved den gravide, den gravides livssituasjon, eller en kombinasjon av disse gjør svangerskap, fødsel, barnets oppvekst eller fremtidig omsorg for barnet særlig krevende” (§5c). 

Fosterdiagnostikk kompliserer valget foreldre står overfor: “Mens abort tradisjonelt sett har blitt forbundet med uønskede svangerskap, så handlet abort etter fosterdiagnostikk om svangerskap som i utgangspunktet var ønsket inntil en medisinsk tilstand ble avdekket hos fosteret” (n. 5.7). 

Høringsnotatet uttrykker: “Alle fostre er like mye verdt” (n. 25.2). Abortutvalget sier at det ikke ønsker seg et seleksjonssamfunn. Ikke desto mindre foreligger statistiske data som viser at seleksjon skjer: 

I 2022 ble det gjennomført abort etter utgangen av tolvte svangerskapsuke i 77 prosent av alle svangerskap der det var påvist kromosomavvik hos fosteret. I 2021 ble det foretatt abort i 61 prosent av svangerskapene der det var påvist kromosomavvik hos fosteret. Tilsvarende utvikling ses i svangerskap der fosteret har trisomi 21 (Downs syndrom). I svangerskap der det ble påvist Downs syndrom hos fosteret steg andelen aborter fra 54 prosent av svangerskapene i 2021 til 73 prosent i 2022 (14.13).

Utvalget vil at det avgrenses mot abort utifra “forhold ved fosteret som fortrinnsvis er av rent estetisk karakter” (betegnende definert som “utseendemessige forhold og kjønn”, i n. 25.3); på samme tid vil det at loven gir “vid tilgang til abort, også etter utgangen av 18. svangerskapsuke” hvis svangerskap “kan skape eller forsterke sosial utsatthet for familien, kvinnen eller det mulige barnet” — utsatthet angitt etter kriterier som mildt sagt er upresise (25.2). 

Igjen etablerer lovforslaget en gråsone i forholdet til livets ukrenkelighet og åpner for eliminering av objektive kriterier for å verne om de vergeløses rett. 

3. Konklusjon. Lovforslaget har som hensikt å hegne om kvinners velferd og trygghet i en utsatt situasjon. Det er en hensikt vi deler. 

Men vi ser ikke at hensikten tjenes ved å utydeliggjøre, og langt på vei fortie, elementene i en beslutningsprosess om abort. Denne tendensen er åpenbar i lovforslaget. Lovforslaget utraderer det ufødte liv som rettmessig subjekt. 

Overveielse av abort er alvorstung; en fullført abort er i alle tilfeller en årsak til sorg, et tap for fellesskapet. Kun på dette grunnlag, slik er vår overbevisning, kan vi som samfunn vurdere alle delaktiges velferd rasjonelt og ansvarlig. 

Vi kan ikke se at forslaget til ny abortlov forbedrer gjeldende lov fra 1975. Nei, det legger premisser for utvikling som underminerer basisverdier i det norske samfunn. 

Det er uakseptabelt at fokus på barnets vel forsvinner som bestemmende faktor i loven. Det er uakseptabelt at staten fornekter sin hensikt om å holde “antallet svangerskapsavbrudd lavest mulig”. Dette skjer hvis formålsbestemmelsen strykes. 

Forslaget om å utvide frist for selvbestemt abort med seks uker bidrar til forvitring av lovverkets fremste oppgave: Å beskytte enkeltmenneskets integritet på grunnlag av prinsippet om rettferd, også når enkeltmennesket står maktesløst, uten evne til å tale for seg selv.

Vi ber derfor om at forslaget forkastes.


 

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Mer nyheter

Bidrag etter emne