Nyheter · Magnifica Humanitas
Søkes: trofaste byggere til KI-byggeplassen
I sin første encyklika bruker pave Leo XIV byggemetaforen på slående vis for å forklare den situasjonen både verden og Kirken nå befinner seg i.
Kommentar: I denne tidsalderen med kunstig intelligens er spørsmålet som ligger foran oss, ikke om menneskeheten vil fortsette å bygge kraftige nye teknologier. Det vil den. Spørsmålet er hvilken sivilisasjon disse teknologiene skal tjene, og hva slags mennesker vi blir underveis.
I encyklikaen Magnifica Humanitas, om vern av mennesket i den kunstige intelligensens tid, bruker pave Leo XIV byggemetaforen på slående vis for å forklare den situasjonen både verden og Kirken nå befinner seg i. På den ene siden kan vi være i ferd med å bygge et nytt Babels tårn, en sivilisasjon uten Gud, der vi streber etter enhet på våre egne premisser og definerer fremskritt ut fra makt, effektivitet og kontroll.
Pave Leo ser klart faren ved en teknokratisk kultur som i økende grad er løsrevet fra Kristus og fremmedgjort fra den meningen han gir menneskelivet – særlig i svakhet, avhengighet, lidelse og kjærlighet. Et slikt samfunn risikerer å bli materielt avansert, men åndelig tomt, forbundet overalt og likevel ute av stand til sant fellesskap.
På den andre siden kan vi sammen gjenoppbygge Jerusalems murer. Denne byen, der Gud bor, har i kristen tenkning lenge vært forstått som et forhåndsbilde på Kirken og på kjærlighetens sivilisasjon, som Kirken er kalt til å bidra til å virkeliggjøre allerede nå.
Pave Leo ser altså for seg en byggeplass. Han peker tydelig på farene som finnes der: bruk av KI til onde formål, til verdslige fordeler for elitene, til undertrykkelse og utnyttelse av fattige og marginaliserte, til uhemmet overvåking og til konsolidering av makten hos de få. Han advarer mot teknologier som ikke tas i bruk i menneskets tjeneste, men i herredømmets og den skruppelløse profittens tjeneste.
Likevel er denne encyklikaen ikke grunnleggende pessimistisk. Under advarslene ligger en forsiktig optimisme. Vi kan fremdeles få til dette på en rett måte. Men vi trenger de rette byggerne på byggeplassen.
For å forme disse byggerne er utdanning avgjørende. KI-revolusjonen skaper ikke bare en teknologisk krise, men også en danningskrise. Den sentrale utfordringen er ikke bare om mennesker vil vite hvordan de skal bruke kraftige teknologier, men om de vil ha den visdommen og friheten som trengs for ikke å bli slaver av teknologiene de bruker.
Som pave Leo påpeker, krever denne utdanningen fire oppgaver.
Den første begynner i familien. Foreldre er barnas primære oppdragere og har en umistelig rett til å velge skoler der barna kan lære å søke sannheten, grunne over livets mening og anerkjenne hvert menneskes verdighet. Pave Leo forstår at kjærlighetens sivilisasjon ikke kan bestå uten sterke familier som er i stand til å forme barn som står støtt i den moralske og åndelige virkeligheten før den digitale verden former dem.
For det andre kaller pave Leo til allmenn tilgang til utdanning. Hvis utdanning er avgjørende for å bevare menneskelig verdighet og frihet i vår teknologiske tidsalder, vil det å nekte mennesker reell utdanning bety å utelukke dem fra full deltakelse i selve samfunnet.
For det tredje, og kanskje mest presserende, må vi forme lærere som er i stand til å lede elever gjennom denne nye verden. Det er ikke nok at lærere bare tolererer nye teknologier. Lærere må forstå både mulighetene og farene ved disse verktøyene, slik at de kan hjelpe elevene til å forholde seg til dem på en ansvarlig, kritisk og skapende måte.
Det som står på spill, er større enn skoleprestasjonene. KI-systemer former ikke bare hva vi vet, men hvordan vi tenker, hvordan vi kommuniserer, hvordan vi retter oppmerksomheten, og til og med hvordan vi forstår oss selv. Godt skolerte lærere – både i teknologi og i forståelsen av menneskets storhet – er nøkkelen til at elevene mestrer disse teknologiene i stedet for å bli mestret av dem.
Til slutt må skolene fremelske kjærlighet til sannheten selv, ikke bare et ønske om informasjon. En av de store farene i vår digitale tidsalder, som pave Leo peker på, er at den konstante strømmen av informasjon langsomt kan undergrave de dydene som er nødvendige for visdom, kontemplasjon, hukommelse, skjelning og refleksjon. Vi risikerer å frembringe generasjoner som kan hente frem uendelige mengder informasjonsfragmenter, men som mister evnen til å oppfatte virkeligheten som en sammenhengende helhet.
Pave Leo forstår noe vårt samfunn synes å ha glemt. Teknologi er ikke bare et nøytralt verktøy. Den former alle som bruker den. Dette gjelder særlig de unge, hvis vaner for oppmerksomhet, relasjoner, forestillingsevne og selvforståelse hele tiden formidles gjennom skjermer og algoritmer.
Dette er en betydelig spenning i moderne utdanning. Elever må lære å forholde seg til fremvoksende teknologier på en intelligent og ansvarlig måte. Samtidig virker selve naturen i mange digitale teknologier mot de vanene utdanning er avhengig av. En kultur preget av umiddelbarhet og hyperstimulering skaper utmattelse, distraksjon, kjedsomhet og apati. Utdanning, derimot, tar tid. Som pave Leo påpeker, krever den utholdenhet, tålmodighet, konsentrasjon og vilje til å bli værende ved vanskelige spørsmål lenge nok til å finne sannheten.
Derfor må foreldre og lærere lære elevene hvordan de skal bruke teknologi, når de ikke skal bruke den – og hvorfor. Menneskelig blomstring krever grenser, stillhet, nærvær og fellesskap. Dette er goder ingen maskin kan gjenskape.
Utdanning er nøkkelen, ikke til å avvise teknologier som KI, men til å avvise det «teknokratiske paradigmet», som er blindt for menneskets storhet – det mennesket som finner sin fullendelse i relasjon og fellesskap.
Dersom vårt utdanningsarbeid, fra familien til universitetet, sender ut velformede og kloke byggere, vil vi ikke begå den feilen å tro at KI er moralsk nøytral og ikke trenger å bli «avvæpnet», slik pave Leo uttrykker det. KI må settes i menneskehetens tjeneste og bli en del av vår deltakelse i den guddommelige skapelseshandlingen.
Fremtiden i KI-alderen vil til syvende og sist ikke avhenge av hva maskiner kan gjøre. Den vil avhenge av om vi kan forme mennesker som er i stand til å bruke teknologi uten å gi avkall på sin menneskelighet.
Stephen Hildebrand, ph.d., er professor i teologi og akademisk prorektor ved Franciscan University of Steubenville.
Av Stephen Hildebrand · National Catholic Register · Oversatt til norsk av EWTN Norge
