Thérèses offerakt til Guds barmhjertige kjærlighet

Av Anne Samuelsen, 18. mai 2025

På festen for den hellige Treenighet (9. juni1895), i underkant av et år etter farens død, får Thérèse av Jesusbarnet og Det Hellige Ansikt en stor åpenbaring som resulterer i at hun etter kommunionen frembærer seg som offer til Guds barmhjertige kjærlighet. Offerakten (se under) står som et monument på gjenoppdagelsen av den barmhjertige kjærligheten, som er Thérèses varemerke og kall.^[1] Dette er en radikal og åndelig frisk bris inn i et miljø som hadde vært så opptatt av Guds rettferdighet at mange nonner i Karmel med stor lidelse, frykt og beven hadde ofret seg til Guds rettferdighet ved å stille seg disponibel for den straff som tilkom syndere. Denne praksisen var både hard, skremmende og lite evangelisk, syntes Thérèse. Jesus var kommet for å oppfylle loven og befri mennesket fra synd og angst for straff nettopp ved at han selv påtok seg alt og banet vei for Guds barmhjertige kjærlighet på jorden.^[2]Hennes søster Céline forklarer:

Å ofre seg som bytte for Guds kjærlighet er helt forskjellig fra å overgi oss til hans rettferdighet. Det trenger ikke nødvendigvis å bety, forklarte hun, økt lidelse, men kun økt evne til å elske den gode Gud mer, og å gjøre opp for de sjeler som ikke ønsker å elske ham.^[3]

Thérèse forklarer det slik:

Jeg ser for meg en far som har to barn, rampete og ulydige, og når han kommer for å straffe dem, ser han at en av dem skjelver og flykter fra ham i frykt … hans bror hiver seg tvert imot inn i farens armer og sier at han er lei seg … at han elsker ham, og for å bevise for ham at han skal være snill fra nå av. Og om dette barnet spør sin far om å straffe ham med et kyss, så tror jeg ikke at farens lykkelige hjerte kan motstå dette barnets tillit til faderen hvis oppriktighet og kjærlighet det kjenner.^[4]

Hva var egentlig foranledningen til Thérèses offerakt? I forbindelse med helligkåringsprosessen forklarte sr. Geneviève: (Hennes søster Célines klosternavn)

Da hun kom ut fra denne uforglemmelige messen … betrodde hun meg hva hun nettopp hadde gjort … hennes øyne skinte, og hun åndet hellig entusiasme. Uten et ord tok Thérèse meg med for å finne vår Moder, som på dette tidspunktet var Moder Agnes av Jesus. Mens jeg var der, oppsummerte hun for henne hvordan hun nettopp hadde ofret seg selv som Brennoffer til Den barmhjertige kjærligheten, og hun ba om tillatelse til at vi to kunne ofre oss sammen. Vår Moder, som var veldig travel på dette tidspunktet, ga tillatelse til alt, uten å forstå så mye av det. Med det samme vi var alene, betrodde Thérèse meg den nåden hun hadde mottatt, og startet med å forfatte Offerakten som vi offisielt leste sammen to dager etter.^[5]

Offerakten ble senere lest og godkjent av p. Père Lemonnier[6] uten andre kommentarer enn at hun måtte endre setningen «uendelige store ønsker» til «umåtelig store ønsker».^[7]

De to søstrene knelte tirsdag 11. juni foran statuen av Jomfruen av Smilet for å ofre seg sammen.[8] Offerakten hun avlegger, «belønnes» bare noen dager senere med at hun under korsveiandakten 14. juni 1895 mottar «Kjærlighetens sår» [9], som minner om Teresa av Avilas transverberasjon.

Jeg begynte å be korsveien, og da ble jeg plutselig overrumplet av en så voldsom kjærlighet til Gud at jeg ikke kan forklare det på noen annen måte enn at det var som om man hadde senket med ned i ild. Å, hvilken ild og hvilken mildhet på en og samme tid. Jeg brant av kjærlighet, og jeg kjente at jeg ikke hadde kunnet utholde denne varmen ett minutt til, ja ikke engang et eneste sekund til, uten å dø. Da forstod jeg hva helgenene sier om denne typen tilstand som de så ofte får erfare. Jeg for min del har bare fått erfare det en eneste gang og i et eneste øyeblikk. Siden havnet jeg straks i min sedvanlige tørke igjen.[10]

Thérèse fikk etter hvert flere i klosteret til å ofre seg for Guds barmhjertighet, blant annet hennes kjødelige søstre Marie og Pauline, som i utgangspunktet stilte seg negative og uforstående til offerakten.

*

Den originale offerakten finner dere her: https://archives.carmeldelisieux.fr/en/archive/j-m-j-t/

Offerakten slik den er oversatt i den norske utgaven av En sjels historie står under. Den publiseres med tillatelse fra St Olav forlag.

OFFERAKT TIL DEN BARMHJERTIGE KJÆRLIGHET

J.M.J.T.

Innvielse av meg selv som brennoffer til Guds barmhjertige kjærlighet.

Å, min Gud, hellige Treenighet, jeg ønsker å elske deg og få andre til å elske deg og arbeide for din hellige Kirkes herliggjørelse ved å frelse alle sjeler på jorden og ved å frigjøre de sjeler som lider i skjærsilden. Jeg ønsker å oppfylle din vilje til fullkommenhet og å nå frem til den grad av herlighet som du har gjort rede for meg i ditt rike; kort sagt, jeg ønsker å bli en helgen, men jeg føler min maktesløshet, og jeg ber deg, min Gud, at du selv må være min hellighet.

            Ettersom du har elsket meg så høyt at du har gitt meg din eneste Sønn som Frelser og Brudgom, er hans fortjenesters uendelige skatter også mine, og jeg ofrer dem alle til deg med glede og bønnfaller deg at du kun ser på meg gjennom Jesu ansikt og i hans hjerte, som er brennende av kjærlighet. Jeg frembærer også alle helgenenes (de som er i himmelen og de som er på jorden) fortjenester, alle deres kjærlighetsgjerninger og likeså englenes. Og dessuten, hellige Treenighet, frembærer jeg den hellige Jomfru Marias kjærlighet og fortjenester, hun som er min kjære Mor; det er til henne jeg overrekker min offergave og ber om at hun må legge den frem for deg. Hennes guddommelige Sønn, min elskede Brudgom, sa den gang han levde på jorden: «Alt hva dere ber Faderen om i mitt navn, vil han gi dere!» Jeg er derfor sikker på at du vil oppfylle mine ønsker. Å, min Gud, jeg vet så godt at jo mer du vil gi, desto mer lar du oss ønske. I mitt hjerte føler jeg umåtelig store ønsker, og tillitsfullt ber jeg deg om at du må komme og ta min sjel i besittelse. Å! Jeg kan ikke motta den hellige kommunion så ofte som jeg ville, men Herre, er du ikke Allmektig? … Bli i meg som i et tabernakel, gå aldri fra din lille hostie …

            Jeg vil så gjerne trøste deg for onde menneskers utakknemlighet, og jeg bønnfaller deg om at du må ta bort den frihet jeg har til å mishage deg; om jeg på grunn av min svakhet skulle falle, la da straks ditt guddommelige blikk rense min sjel og fortære alle mine ufullkommenheter, likesom ilden som omdanner alt til seg selv …

            Jeg takker deg, min Gud, for all den nåde du har skjenket meg, især fordi du har ledet meg gjennom lidelsens smeltedigel. Med stor glede kommer jeg til å kontemplere deg på den ytterste dag når du bærer korsets septer. Siden det har behaget deg å la meg få del i dette så dyrebare kors, håper jeg at jeg i himmelen vil ligne deg, og at jeg vil se dine lidelsers hellige stigmata lyse på mitt eget herliggjorte legeme …

            Etter min jordiske landflyktighet håper jeg å få oppleve gleden hos deg i fedrelandet, men jeg vil ikke samle fortjenester med henblikk på himmelen, jeg vil arbeide for din kjærlighet alene, med det eneste mål for øye å glede deg, trøste ditt hellige hjerte og frelse de sjeler som en gang vil komme til å elske deg til evig tid.

Ved dette livets aften vil jeg tre frem for deg med tomme hender, for jeg vil ikke be deg, Herre, om å telle mine gjerninger. Alle våre rettferdige gjerninger er ufullkomne i dine øyne. Jeg vil derfor ikle meg din egen rettferdighet og med din kjærlighet få eie deg i all evighet. Jeg vil ikke ha noen annen trone, ei heller noen annen krone enn deg, å, du min Elskede! …

            I dine øyne er tiden som intet, en dag er som tusen år; du kan derfor i et nu forberede meg til å tre frem for deg …

            I den hensikt å leve i en vedvarende tilstand av fullkommen kjærlighet, FREMBÆRER JEG MEG SELV SOM BRENNOFFER TIL DIN BARMHJERTIGE KJÆRLIGHET, og jeg bønnfaller deg at du uopphørlig må fortære meg og la bølgene fra all den uendelige godhet som finnes i deg, skylle over min sjel, og det i den grad at jeg blir en martyr for din kjærlighet, å, du min Gud! …

            Måtte du la dette martyrium til slutt føre meg til døden, etter at det har gjort meg rede til å tre frem for deg, og la så min sjel kaste seg uten nølen inn i din barmhjertige kjærlighets evig omfavnelse …

            Å, min elskede, jeg vil med hvert hjerteslag fornye denne innvielsen uendelig mange ganger, inntil alt mørke er forsvunnet og jeg kan gjenta min kjærlighetserklæring til deg ansikt til ansikt til evig tid! …^[11]

[1] Den burde være helt tydelig gitt Jesu ord og gjerning, men i mange katolske miljøer i Frankrike på 1800-tallet var Guds rettferdighet og et angstfylt arbeid med dydene rådende fromhet.
[2] Hver morgen leste nonnene i sitt Benedictus under laudes at Gud har lovet oss at vi skal få «tjene ham uten frykt, fridd fra våre fienders hender, i hellighet og rettferd for hans åsyn alle våre dager».
[3] Martin, Celine O.C.D: My sister Saint Thérèse (Tan Boks and Publishers 1997), s. 90-91.
[4] Letters, Vol. II, til l’abbé Bellière 18. juli 1897, s. 1153.
[5] St. Thérèse by Those who Knew her, s. 128-129.
[6] P. Père Lemonnier (1841–1917) holdt retrett i Karmel Lisieux i 1893, 1894 og 1895.
[7] Thérèse av Lisieux:The Prayers of Thérèse of Lisieux, intr. ved Guy Gaucher OCC, overs. av Aletheia Kane O.C.D (ICS Publications 1997), s. 60-61.
[8] The Prayers of Thérèse of Lisieux, s.62.
[9] Kronologi hentet fra En sjels historie, s. 289.
[10] Sista samtal, s. 59. Beskrevet også i Den enkla vägen till helighet, s. 66.
[11] En sjels historie, s. 280-282.