Et bemerkelsesverdig «comeback» – reetableringen av Den katolske kirke i Norge

Av Olav Hovdelien, 7. desember 2024

Om noen år skal vi feire at det er tusen år siden Olav den hellige falt ved slaget på Stiklestad i 1030, et slag som regnes som sluttpunktet for innføringen av kristendommen i Norge. Noen år senere – i 2036/37 – er det 500 år siden reformasjonen ble innført som et kongelig dansk pålegg. Det skal vi ikke feire. Det var et trosskifte som hverken hadde forankring i det folkelige eller i det nasjonale. Det var en «reformasjon uten folk», som Henning Laugerud skriver om i sin bok. Derimot vil det noen år etter dette igjen – i 2042 – være grunn til å feire at det er to hundre år siden den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell, etter at Kirken var endelig blitt reetablert etter over tre hundre års fravær. Dette skjedde 1. påskedag, 16. april 1843. Siden den gang har Kirken hatt et bemerkelsesverdig «comeback», og i dag kan vi glede oss over et rikt katolsk gudstjenesteliv.   

1843 og 1856 – to merkeår i Kirkens historie i Norge

6. mars 1843 ble det gitt dispensasjon til at Den katolske kirke i 1843 fikk opprette en katolsk menighet i hovedstaden, med egen prest. Året før hadde den franske generalkonsul i Christiania ytret ønske om å få døpt sin datter katolsk i landet, noe kong Karl III Johan gav tillatelse til. Den tyske presten Gottfried Ignatius Montz kom derfor til Christiania for å døpe barnet. Han feiret samtidig messe i generalkonsulens hjem. Det var omkring seksti personer til stede ved messen, alle utlendinger eller med utenlandsk bakgrunn. 37 av disse søkte kort tid etterpå Kongen om tillatelse til å etablere en menighet i hovedstaden, noe de fikk ved kongelig resolusjon. De hadde undertegnet søknaden etter å ha forsikret om sin troskap og hengivenhet til kongen, selv om ingen av dem bar norske navn.

Men selv om den formelle og lovlige menighetsdannelsen skjedde først i mars 1843, er det grunn til å anta at det hadde blitt feiret messer i katolske migrantmiljøer også tidligere. Dette ble da også tolerert under den forutsetning at gudstjenestene var lukket for utenforstående. Nå, på 1840-tallet, var det derimot blitt tid for store religionspolitiske endringer.

I 1842 var konventikkelplakaten blitt opphevet, og to år etter vedtok Stortinget dissenterloven, som gav religionsfrihet for kristne også utenfor statskirken. Dette åpnet for at også Den katolske kirke på sikt kunne vokse og bli befestet på norsk mark, men i praksis var det foreløpig snakk om å gi en gruppe utlendinger anledning til å holde gudstjenester på kirkens språk latin. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell 1. påskedag, 16. april 1843.

St. Olav kirke i Akersveien i Oslo ble vigslet den 24. august 1856 av biskop og apostolisk vikar for Sverige, sveitsiskfødte Laurentius J. Studach, som første katolske kirke reist i landet siden middelalderen. Da bodde det fortsatt bare omkring 100 katolikker i Norge. Det at den nybygde kirken i Oslo hadde sitteplasser til minst det tredobbelte, vitner om en migrantkirke på offensiven. En oversikt over ikke-geistlige katolikkers opprinnelsesland ved århundreskiftet, viser at katolikkene fordeles på tyve ulike vestlige land, med unntak av Jødeland. Folketellingen viste at det da var 1969 katolikker i riket.

Johannes Olav Fallize (1844-1933)

Helt fra han ble valgt til ny prefekt for Norge i 1887, og frem til han nedla sitt embete i 1922, preget luxembourgeren Johannes Olav Fallize Den katolske kirke i Norge, mer enn noen annen. «I 35 år var Den katolske kirke i Norge det eneste mål for Fallizes arbeide og ambisjoner. Det dreide seg om store ambisjoner og en sjelden arbeidskraft», skriver Bernt Eidsvig i sin fremstilling fra 1993. Åtte nye menigheter og en rekke sykehus, skoler og andre institusjoner ble opprettet i hans embetstid.

Fallize var selv innvandrer, men han arbeidet energisk for å gjøre kirken norsk. I 1920 var antallet registrerte medlemmer av Den katolske kirke i Norge kommet opp i 2612. Den gang som nå var det mange uregistrerte katolikker som oppholdt seg i landet for kortere eller lenger tid.

Det er ikke vanskelig å spore en viss grad av triumfalisme i Karl Kjelstrups historiske fremstilling Norvegia Catholica, med undertittelen ‘Moderkirkens gjenreisning i Norge’, som utkom året før hundreårsjubileet for den første katolske menighetsdannelsen i 1943. Den katolske kirke hadde som overordnet mål for sitt arbeid i Norge å gjenerobre landet for katolisismen. Men til tross for iherdig innsats fra prester og ordenssøstre, som etablerer katolske menigheter over hele landet, samt hospitaler, skoler og andre sosiale institusjoner, uteble det norske folks massive tilbakevending til «Moderkirken». Katolikkene forble et forsvinnende lite, fremmed og til dels lite påaktet mindretall.

Annen verdenskrig og okkupasjonsårene

«Annen verdenskrig og okkupasjonsårene ble en slags ildprøve for en kirke som tellet mange utlendinger, også tyskere, blant sine medlemmer i Norge», skriver sr. Else Britt Nilsen i en artikkel om katolske presters stilling i det norske samfunnet. I 1940 var det vel 3000 katolikker i Norge. Men selv om en tredjedel av prestene og nærmere to tredjedeler av ordenssøstrene var tyskfødte, stod disse fullt solidarisk med landets øvrige kristne ledere i motstanden mot nazismen. På det meste var 400 000 tyske soldater stasjonert i Norge under okkupasjonen. Mange av disse var formodentlig katolikker, men disse kan naturligvis ikke regnes som migranter.

I tillegg var det ca. 4000 polakker i Norge ved frigjøringen i 1945. I 1947 var det fortsatt 1128 polakker igjen i de tre leirene som var igjen for ‘displaced persons’ i Norge, de aller fleste på Mysen. De fleste av disse nektet å vende tilbake til det nå kommuniststyrte Polen, og ble værende i Norge. Det er grunn til å anta at flesteparten av polakkene var katolikker, selv om heller ikke disse kan regnes som migranter i vanlig forstand.

Etterkrigstiden

I 1956 ble den beryktede jesuitterparagrafen fjernet fra grunnloven etter lang debatt i Stortinget. Dette fikk liten betydning i praksis, men var symbolsk viktig for religionsfrihetens stilling i Norge. På begynnelsen av 1960-tallet var Den katolske kirke i Norge likevel fortsatt liten. Det var 6229 medlemmer i 1960. Det var få konvertitter, noen titalls hvert år. Samlet sett var bare et par promille av befolkningen katolikker. Samtidig var katolisismen i løpet av 1950-tallet blitt intellektuelt stueren i en del akademiske kretser, ikke sjelden med brodd mot det som ble oppfattet som lutherdommens trangsynthet. Dette medførte at Den katolske kirke fikk et sterkere rotfeste i Norge enn tidligere, og samtidig fikk en innflytelse på norsk kultur og samfunnsliv som ikke stod i forhold til det beskjedne antallet katolikker i landet. Ikke minst dominikanerne har vært med på å prege samfunnslivet og offentligheten, representert ved patere som Hallvard Rieber-Mohn og Finn Thorn, og senere Arne Fjeld og Arnfinn Haram.

I 1975 var det mulig å oppfatte Den katolske kirke i Norge som overveiende norsk. På dette tidspunktet var 60 prosent av de ca. 11 000 katolikkene som var bosatt her til lands norskfødte. Men i stedet for at Kirken er blitt gradvis mer norsk for hvert tiår som har gått siden den gang, har det motsatte skjedd. Den katolske kirke er i tiltagende grad blitt en migrantkirke.

Flyktninger, migranter og arbeidsinnvandrere

Mange av katolikkene som kom til Norge i etterkrigstiden var flyktninger, på flukt fra ulike diktaturer og undertrykkende regimer rundt om i verden. Under den kalde krigen kom det noen hundretalls katolske flyktninger fra Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn. Selv om det ikke var snakk om høye tall, var en del av disse migrantene ressurssterke politiske flyktninger, som på forskjellig vis har vært med på å prege det norske samfunnet og kirken. Tallmessig mer markant var bølgen av vietnamesiske flyktninger som fulgte i kjølvannet av Saigon-regimets fall i 1975. Fra og med 1975 og frem til 1981, kom det ca. 3000 vietnamesiske katolikker til Norge, mange av disse var katolikker som i likhet med de europeiske flyktningene hadde flyktet fra et kommunistisk regime.

Den andre store gruppen migrantkatolikker før utvidelsen av EU østover i 2004 og 2007, bestod av chilenske flytninger etter militærkuppet i 1973. Det kom 330 chilenske flyktninger i løpet av de første tre årene etter Augusto Pinochets maktovertagelse. Dette var flyktninger som tilhørte venstresiden politisk. I 1982 hadde 824 chilenske statsborgere fått oppholdstillatelse i Norge. Av de chilenske flyktningene som kom som politiske flyktninger, er mange enten utmeldt av kirken eller passivisert. I tillegg kom det hele 3200 chilenere i perioden 1987 til 1991. Her var det for det meste snakk om økonomiske flytninger og arbeidssøkende.

I 1992 fantes det 28155 registrerte katolikker i Norge, mens det reelle tallet katolikker som til enhver tid oppholdt seg i riket, da ble anslått til mellom 45 og 50 tusen. 

En verdenskirke i miniatyr

Betegnelsen “verdenskirke i miniatyr” ble lansert i forbindelse med pave Johannes Paul IIs besøk til Norge i 1989. Fra og med 1990 har da også antallet registrerte katolikker økt kraftig. Kirken er blitt mer enn tredoblet i løpet av de siste tyve årene. I dag – i 2024 – har Kirken i henhold til Statistisk sentralbyrås oversikt over medlemmer i tros- og livssynssamfunn som mottar statstilskudd, 166663 registrerte medlemmer. Dette medlemsantallet gjør kirken til det klart største trossamfunnet i Norge utenfor Den norske kirke.

Statistikken fra SSB viser registrerte medlemmer i tros- og livssynssamfunn. Det reelle antallet katolikker som til enhver tid oppholder seg her til lands er sannsynligvis høyere, kanskje rundt 200 tusen. Dette skyldes at det ikke er et samsvar mellom de som er døpt i regi av Den katolske kirke, et eller annet sted i verden, og de som er registrert som medlemmer av kirken i Norge i henhold til registrene til SSB. Mange arbeidsinnvandrere venter med å la seg registrere som medlemmer av kirken. Vi bør av naturlige grunner være tilbakeholdne med å si for mye om hva som kommer til å skje fremover, men det kan kanskje se ut til at det kommer færre migranter til Norge de neste tiårene, enn de som har skjedd så langt på 2000-tallet. Mange migranter har slått seg til i landet for godt. Da er det grunn til å anta at de i sterkere grad vil bli assimilert inn i det norske samfunnet, men forhåpentligvis vil de ikke «bli så norske at de slutter å gå i kirken», som en uttrykte det.

Litteratur

Anders Aschim, Olav Hovdelien og Helje Kringlebotn Sødal (red.) (2016). Kristne migranter i Norden. Kyrkjefag Profil nr. 28. Kristiansand: Portal forlag

Bernt Ivar Eidsvig (1993). “Den katolske kirke vender tilbake”, i John Willem Gran mfl. (red.) Den katolske kirke i Norge. Fra kristningen til i dag: 143-426. Oslo: Aschehoug

Karl Kjelstrup (2013 [1942]). Norvegia Catholica. Moderkirkens gjenreisning i Norge. Et tilbakeblikk i anledning av 100-årsminnet for opprettelsen av St. Olavs menighet i Oslo 1843-1943. Oslo: St. Olav forlag

Olav Hovdelien har en doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet