Julegudstjenester i et livssynsåpent samfunn

KOMMENTAR | Olav Hovdelien: Debatten om julegudstjenester i skoletiden blusser opp hvert år, men spørsmålet er om motstanden egentlig harmonerer med idealet om et livssynsåpent samfunn. Når deltakelsen er frivillig og alternativer er likeverdige, er det vanskelig å se hvorfor dette skulle være et problem i et liberalt demokrati.

Av Olav Hovdelien, 15. desember 2025

Hva betyr det at Norge er et livssynsåpent samfunn, hvis det ikke betyr at julegudstjenester er uproblematisk i et liberalt demokratisk samfunn?

Nesten hvert eneste år blusser diskusjonen om julegudstjenester eller gudstjenester i skoletiden opp. I år ble den satt i gang en kommentar av Frank Rossavik i Aftenposten.

«Skolegudstjenesten passer ikke i mangfolds-Norge», skriver Rossavik. Hans argument synes å være at det norske samfunnet er blitt så religions- og livssynsmangfoldig at det ikke lenger er plass til julegudstjenester eller andre gudstjenester i skoletiden. Det er et ganske illiberalt standpunkt, selv om det uttales av en ellers liberal person som Aftenpostens kommentator.

Hvorfor skulle det være noe i veien for at de som tilhører en samfunnsinstitusjon i et lokalsamfunn – f.eks. en lokal kristen menighet uavhengig av konfesjonell tilhørighet – inviterer de som tilhører en annen samfunnsinstitusjon i lokalsamfunnet – f. eks en grunnskole – til et hyggelig samfunnsbyggende arrangement i førjulstiden – f. eks en julegudstjeneste?

Forutsett at deltagelsen på arrangementet er frivillig – det vil si hvorvidt foreldrene får mulighet til å takke ja eller nei til invitasjonen – er det ganske så intolerant å forsøke å nekte noen å delta på en slik julegudstjeneste.

Hvis julegudstjenesten skal skje i skoletiden, må naturligvis rektor godkjenne dette, men ut fra den menneskerettsforankrede foreldreretten, er det ikke uten videre slik at han eller hun kan nekte elevene å delta, hvis det er foreldrenes ønske og vilje at de gjør det. En klok rektor vil uansett se verdien av et godt samarbeid med andre samfunnsinstitusjoner i lokalsamfunnet.

I Norge viderefører da også de fleste skoler tradisjonen med gudstjenester i skoletiden, ved juleavslutninger eller før sommerferien. Dette gir mange steder en seremoniell ramme og fellesopplevelse for elever, lærere og ledelse.

Kristendommen har preget norsk kultur i over 1000 år, og om lag to tredjedeler av befolkningen tilhører Den norske kirke eller andre kristne trossamfunn – en andel som øker med innvandring. Gudstjenester i skoletiden ses derfor som en måte å formidle denne kulturarven på, i tråd med flertallets ønsker. Formålsbestemmelsen i opplæringsloven (§ 1-1) understreker verdier i kristen og humanistisk arv, samtidig som den er inkluderende og forankret i menneskerettigheter og mangfold. Kristendom er fortsatt sentralt i KRLE-faget og skal ha størst kvantitativ andel, men som kulturarv – ikke forkynnelse.

Etter dommen i Den europeiske menneskerettsdomstolen i 2007 (EMD 2007) ble det slått fast at opplæringen ikke skal være forkynnende eller inkludere religionsutøvelse (§ 2-4). Skolen kan derfor ikke arrangere gudstjenester selv (det burde vel uansett være en kirkelig oppgave?), men kan takke ja til invitasjon fra kirken – forutsatt at deltakelse er frivillig og basert på foreldrenes ønske. Påmelding (ikke avmelding) er vanlig praksis i dag, og elever over 15 år bestemmer selv om de skal delta eller ikke. Elever som ikke deltar, må få et likeverdig, ikke-diskriminerende alternativ, for eksempel besøk i annet trossamfunn.

Skolen er ikke pålagt å gjennomføre gudstjenester, men har plikt til å legge til rette hvis det stemmer med foreldreretten. Formidling av kristendom som kulturarv er uansett i tråd med både loven og EMD-dommen.

Opplæringsloven understreker samarbeid mellom hjem og skole, der foreldrene har det primære oppdragelsesansvaret. Skolen har et avledet mandat og skal tilpasses lokale forhold gjennom foreldresamarbeid. I et livssynsåpent samfunn kan det oppstå spenninger mellom sentrale normer (enhetsskole) og lokale ønsker, men da er det viktig at minoritetsforeldre blir tilstrekkelig hørt, inkludert kristne minoriteter.

Rektorer må navigere mellom storsamfunnets forventninger og lokalsamfunnets. Å nekte gudstjenester når foreldre ønsker det, kan stride mot foreldreretten og formålsparagrafens vekt på samarbeid.

I et liberalt demokrati som det norske, der det synes å være stor politisk oppslutning om at Norge skal være et livssynsåpent samfunn, er det dermed ikke noe i veien for at det arrangeres julegudstjenester.

Alternativet synes da vel også å være ganske så autoritært?

Litteratur

Olav Hovdelien & Gunnar Neegaard. (2014). «Gudstjenester i skoletiden – rektorenes dilemma», Norsk pedagogisk tidsskrift 4, https://doi.org/10.18261/ISSN1504-2987-2014-04-05  

Neegaard, Gunnar & Hovdelien, Olav. (2020). «Gudstjenester i skoletiden – behov for en klarere rollefordeling mellom kirke og skole?», Prismet 1 (2020) 75-79 https://journals.uio.no/prismet/article/view/7879

Olav Hovdelien har doktorgrad i religionssosiologi og arbeider som professor i religion, livssyn og etikk ved OsloMet – storbyuniversitetet, Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier