På flyet fra Libanon: Pave Leo XIV om fred, synodal vei og enhet i Kirken

På vei tilbake til Roma etter sin første utenlandsreise som pave – fra Tyrkia og Libanon – møtte pave Leo XIV journalistene om bord på flyet 2. desember. Der talte han om fred i Midtøsten, dialog med politiske aktører, krigen i Ukraina, den tyske synodale veien og Kirkens kall til enhet i en individualistisk tid.

Av Pål Johannes Nes, 2. desember 2025

Reisen startet torsdag i forrige uke i Tyrkia, med et tydelig økumenisk fokus rundt temaet Nikea og møtene med katolske og ortodokse patriarker. Den ble avsluttet tirsdag i Libanon, et land paven løftet frem som et konkret eksempel på mulig sameksistens mellom kristne og muslimer.

På hjemreisen tok han seg tid til å svare på spørsmål fra pressen.

«Jeg tror varig fred er mulig»

På spørsmål fra en libanesisk journalist om forholdet mellom Israel og Libanon og muligheten for varig fred i regionen, svarte paven at han virkelig tror dette er mulig.

Han sa at når Kirken taler om håp og fred og ser fremover, er det fordi han tror at freden kan vende tilbake til regionen – og til Libanon. Han fortalte at han allerede «i veldig liten skala» har innledet samtaler med enkelte av de lederne som ble nevnt i spørsmålet, og at han vil fortsette dette – enten personlig eller gjennom Den hellige stol.

Paven minnet om at Vatikanet har diplomatiske forbindelser med de fleste land i området, og at han ønsker å bruke disse til å fortsette å løfte frem det fredsbudskapet han avsluttet messen i Beirut med.

Diskré diplomati og oppfordring til å legge ned våpnene

En annen libanesisk journalist viste til pavens klare oppfordring til de libanesiske myndighetene om å forhandle og føre dialog, og spurte om Vatikanet vil gjøre noe konkret for å fremme dette. Journalisten nevnte også pavens møter med sjiamuslimske representanter og en melding fra Hezbollah i forkant av reisen.

Paven understreket at et viktig aspekt ved reisen var økumenisk: temaet Nikea, møtet med de katolske og ortodokse patriarkene og søken etter enhet i Kirken. Samtidig fortalte han at han under reisen også har hatt personlige møter med representanter for ulike grupper som representerer politiske myndigheter, og som har noe å gjøre med de interne og internasjonale konfliktene i regionen.

Han gjorde det klart at dette arbeidet først og fremst skjer stille, ikke gjennom offentlige erklæringer:

Han beskrev det som et vedvarende arbeid for å overbevise partene om å legge fra seg våpnene og volden, og komme sammen til dialogbordet for å søke svar og løsninger som ikke er voldelige, men mer effektive og bedre for folket.

Han slo fast at Kirkens forslag er at våpnene må legges bort, og at dialog må søkes – men ønsket ikke å gå lenger inn i detaljer i denne sammenhengen, og kommenterte ikke konkret meldingen fra Hezbollah.

«Alt er i Guds hender» – om konklavet og tjenesten som pave

En journalist fra Catholic News Service minnet paven om at han tidligere har sagt at det er en «læringskurve» i å være pave, og spurte hva som har vært vanskeligst å lære – og hvordan han opplevde selve konklavet.

Paven svarte først spøkefullt med å bemerke at han for «et år eller to siden» også hadde tenkt på muligheten for pensjon, før han så mer alvorlig understreket at han tar hemmeligholdet rundt konklavet svært alvorlig, og derfor ikke vil gå inn i detaljer.

Han fortalte at han dagen før valget ble stanset av en journalist som spurte hva han tenkte om muligheten for å være en av kandidatene, og at han da svarte: «Alt er i Guds hender.» Dette, sa han, uttrykker hans grunnleggende spiritualitet.

Som svar på et tidligere spørsmål fra en tysk journalist om hvilken bok som kunne hjelpe til å forstå ham, nevnte paven den lille klassikeren The Practice of the Presence of God av broder Lawrence. Boken beskriver en enkel form for bønn og spiritualitet der mennesket overgir sitt liv til Herren og lar ham lede. Slik, sa paven, har han selv forsøkt å leve i mange år – også under vanskelige forhold, som da han levde i Peru under terrorårene, og da han ble kalt til tjenester han aldri hadde forventet.

Da han forsto hvor konklavet bar, beskrev han det som å overgi seg til Guds vilje: han tok et dypt åndedrag og sa i bønnen: «Her går vi, Herre – det er du som har kommandoen, du leder veien.»

Paven kommenterte også hvordan journalister ofte forsøker å tolke ansiktsuttrykket hans, men ikke alltid treffer. Han fortalte at han hadde vært ved ungdomsjubileet med mer enn én million unge, mens folkemengden i Beirut var langt mindre – men at han alltid blir slått av at de som kommer, både kommer for å se paven og fordi de vil se Jesus Kristus og en budbærer for fred. Han sa at ungdommens entusiasme inspirerer ham, og at han håper aldri å bli trett av å verdsette den.

Ukraina, NATO og Europas rolle

På spørsmål fra en italiensk journalist om den spente situasjonen mellom NATO og Russland, og om faren for en eskalering gjennom nye former for krigføring, minnet paven om at Den hellige stol ikke har noen direkte rolle i NATO, siden Vatikanet ikke er medlem.

Likevel understreket han at han og Den hellige stol gjentatte ganger har bedt om våpenhvile, dialog og ikke krig. Han beskrev situasjonen som en krig med mange aspekter, blant annet økende våpenproduksjon og en alvorlig energisituasjon når vinteren kommer.

Paven pekte på at USAs president ønsker å fremme en fredsplan som i utgangspunktet ble diskutert uten Europa, men at Europas nærvær er viktig – og at den første planen allerede er blitt justert i lys av europeiske innvendinger. Han trakk spesielt frem Italias mulige rolle, både kulturelt og historisk, som en mellommann i konflikten mellom ulike parter, også mellom Ukraina, Russland og USA.

Han sa at Den hellige stol kan oppmuntre til denne typen prosesser, for at man sammen skal søke en løsning som virkelig kan gi fred – en rettferdig fred – i Ukraina.

Fremtidige reiser: Afrika, Algerie og Latin-Amerika

Når det gjelder planene for kommende utenlandsreiser, gjorde paven det klart at ingenting er sikkert.

Han uttrykte et håp om at en neste større reise kan gå til Afrika, og nevnte spesielt ønsket om å reise til Algerie. Der ønsker han å besøke steder knyttet til den hellige Augustin og å fortsette arbeidet med å bygge broer mellom den kristne og den muslimske verden. Han bemerket at Augustin i Algerie er høyt respektert som en «sønn av fedrelandet», noe som gjør ham til en naturlig brobygger.

Paven gjentok også sitt ønske om å besøke Latin-Amerika, særlig Argentina og Uruguay, som fortsatt venter på et pavebesøk. Han nevnte også Peru og andre naboland som mulige reisemål, men understreket at planene ikke er fastlagt.

Om Venezuela sa paven at Den hellige stol – på nivå med bispekonferansen og nuntien – søker måter å roe situasjonen på og fremfor alt ivareta folkets beste, «fordi det så ofte er folket som lider, ikke myndighetene».

Han bemerket at signalene som kommer fra USA «endrer seg med en viss hyppighet». På den ene siden ser det ut til at de to presidentene har hatt en telefonsamtale. På den andre siden finnes det, sa han, en fare eller mulighet for at det kan komme en form for operasjon eller aktivitet som «til og med kunne innebære å invadere venezuelansk territorium».

Hvorvidt dette vil skje, sa paven at han ikke vet mer om, men han understreket at man bør søke «måter for dialog – og også press, økonomisk press – men søke andre måter for å skape endring, hvis det er det USA beslutter å gjøre.»

«Ikke frykt islam» – Libanon som forbilde

En fransk journalist pekte på at noen katolikker i Europa ser islam som en trussel mot Vestens kristne identitet, og spurte hva paven vil si til dem.

Paven svarte at alle samtalene han hadde hatt både i Tyrkia og i Libanon – også med mange muslimer – i stor grad har handlet om fred og respekt for mennesker med ulik tro. Han erkjente at det i Europa finnes reell frykt, men mente at disse ofte blir skapt eller forsterket av miljøer som er motstandere av innvandring og ønsker å holde mennesker fra andre land, religioner eller raser ute.

I motsetning til dette pekte han på Libanon som et konkret tegn til verden:

• et land hvor både islam og kristendom er til stede
• hvor begge religioner respekteres
• og hvor det er mulig å leve sammen, være venner og hjelpe hverandre

Han viste til vitnesbyrd han hadde hørt om kristne og muslimer som, etter at landsbyene deres var blitt ødelagt, likevel fant sammen og hjalp hverandre.

Dette, sa paven, er en viktig lærdom også for Europa og Nord-Amerika: vi bør være mindre styrt av frykt og mer opptatt av å fremme ekte dialog og respekt.

Den synodale vei i Tyskland og enheten med verdenskirken

En tysk journalist spurte om den såkalte synodale veien i Tyskland kan styrke eller svekke Kirken, også med tanke på den sterke støtten den tyske Kirken gir til prosjekter i Libanon.

Paven svarte at den synodale vei ikke er noe unikt tysk fenomen, men at hele Kirken de siste årene har reflektert over og feiret synodalitet. Han pekte på at det finnes mange likheter, men også tydelige forskjeller mellom måten den synodale veien i Tyskland har utviklet seg på, og måten den universelle Kirken lever synodalitet på.

På den ene siden understreket han at det er rom for inkulturasjon: det at Kirken i ett land lever og uttrykker synodalitet på en bestemt måte, og Kirken andre steder gjør det på en annen måte, betyr ikke i seg selv brudd eller splittelse.

Samtidig sa paven at han er klar over at mange katolikker i Tyskland opplever at visse sider ved den synodale veien slik den hittil er blitt gjennomført, ikke representerer deres håp for Kirken eller deres måte å leve Kirken på. Derfor er det behov for videre dialog og lytting innad i Tyskland, slik at ingen stemmer ekskluderes, og slik at ikke de mest innflytelsesrike stemmene kveler andre troendes erfaringer og deltakelse.

Han minnet om at den tyske bispekonferansen de siste par årene har hatt gjentatte møter med en gruppe kardinaler fra Den romerske kurie. Dette, sa han, er en pågående prosess for å sikre at den tyske synodale veien ikke bryter ut av den veien som må betraktes som hele Kirkens felles vei. Paven uttrykte håp om at det vil komme justeringer på begge sider, og at utviklingen vil få en positiv løsning.

«I Den Ene er vi én» – enhet i en individualistisk tid

Til slutt ble paven spurt om sitt motto, «In the One we are one», og om hvilken gave Kirken i Midtøsten – med sine sår og sin historie – kan gi til Kirken i Vesten.

Han tok utgangspunkt i dagens individualistiske kultur, spesielt blant unge som tilbrakte mye tid isolert under pandemien og ofte har relasjoner som i praksis er begrenset til skjermer og smarttelefoner. Mange spør, sa han: Hvorfor skulle vi ville være én? Jeg er et individ, og de andre angår meg ikke.

Mot dette satte paven et tydelig budskap: enhet, vennskap, menneskelige relasjoner og kommunion er svært viktige og verdifulle. For en som har levd gjennom krig og lidelse, kan en enkel omfavnelse, en hånd på skulderen, et uttrykk for personlig omsorg, bety mye for å lege hjertet. Det som skjer på personlig plan, kan, sa han, bli en realitet også på fellesskapsnivå – et samfunn der gjensidig respekt og nærvær erstatter avstand og mistenksomhet.

Paven forklarte at mottoet først og fremst handler om Kristus: I Den Ene som er én, Kristus, er vi én. Samtidig er det ikke begrenset til kristne; det er en invitasjon til alle. Jo mer vi fremmer ekte enhet, forståelse, respekt og menneskelige relasjoner preget av vennskap og dialog, desto større er muligheten for å legge bort krigens våpen, mistillit, hat og fiendskap – og åpne for sann fred og rettferdighet.

En reise for fred og enhet

Med et enkelt «Buon viaggio» avsluttet pave Leo XIV møtet med journalistene, etter en reise som kombinerte et sterkt økumenisk fokus med et tydelig fredsbudskap.

Fra Tyrkia til Libanon, og fra Nikea til Beirut, har han lagt vekt på:

• Kirkens indre enhet
• Dialog og vennskap mellom kristne og muslimer
• Fred og en rettferdig løsning i Ukraina, og omsorg for folket i land som Venezuela
• Og et kall til å gjenoppdage fellesskapets verdi i en tid preget av individualisme og isolasjon.