Når staten gjør språk til sannhet: Garderoben og foreldrene i Bufdirs råd om «kjønnsmangfold»

KOMMENTAR | Pål Johannes Nes: Bufdirs nye råd om «kjønnsmangfold» vil vise respekt, men risikerer å gjøre uklart språk til norm. I garderoben og i møte med foreldre kan resultatet bli mer konflikt, mindre tillit og svekket barns integritet.

Kommentar av Pål Johannes Nes, ansvarlig redaktør i EWTN Norge

Bufdir har sendt på høring dokumentet «Råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte». Intensjonen er god: Offentlige tjenester skal møte alle mennesker med respekt. Samtidig er det nettopp fordi dette er et høringsutkast – og ikke endelig politikk – at det er viktig å rydde i det som i dag fremstår uklart, normerende og konfliktfremkallende.

Når staten gir veiledning på et område som er medisinsk, juridisk og etisk omstridt, må språket være presist, kunnskapsgrunnlaget etterprøvbart og rådene balansert. Ellers kan «respekt» i praksis bli til krav om å bekrefte omstridte premisser – og offentlige ansatte kan bli sittende igjen med ansvaret for å administrere parallelle virkeligheter.

To av veilederens mest praktiske – og mest konfliktfylte – områder viser dette tydelig: garderobe/omkledning og foreldrenes rolle. Begge handler i bunn og grunn om det samme: barns trygghet, integritet og tillit – og om hvorvidt skole og hjelpeapparat skal bygge på åpenhet og samarbeid, eller på skjult dobbeltkommunikasjon.

1) «Råd» som i praksis blir norm

Bufdir understreker at dokumentet er «råd» og ikke innfører nye plikter. Det er viktig. Men i skole, helse, NAV og barnevern fungerer slike råd ofte som standard for «god praksis». Avvik kan lett tolkes som manglende kompetanse eller uvilje – særlig i et klima der temaet allerede er følelsesladet.

Nettopp derfor må veilederen tåle kritisk lesning. I dag gir den flere steder inntrykk av at offentlig sektor skal «løse» uenighet ved å gjøre individets selvforståelse til styrende kategori i møte mellom borger og tjeneste – også der rammene er uklare, definisjonene omstridte, og hensynet til andre berørte parter er reelt.

2) Uklare definisjoner – men forventning om «speiling»

Veilederen sier at begreper knyttet til kjønnsmangfold er i endring og at det ikke finnes omforente definisjoner. Likevel anbefales offentlig ansatte å «speile» språket og begrepene den andre bruker.

I en privat samtale kan dette være alminnelig høflighet. I offentlig sektor får det en annen valør. Staten trenger begreper som er stabile nok til å sikre likebehandling, forutsigbarhet og rettssikkerhet – særlig når kjønn er en juridisk kategori i en rekke sammenhenger.

Når definisjonene er omstridte, kan ikke løsningen være at den sterkeste selvdefinisjonen i rommet automatisk blir norm for institusjonen. Respektfull tiltale er én ting. Et implisitt krav om bekreftelse av bestemte påstander om kjønn er noe annet.

Denne uklarheten forplanter seg direkte inn i praksis – særlig i kroppsnære rom og i spørsmål om foreldresamarbeid.

3) Garderoben er et integritetsrom – ikke en arena for «identitetsvalg»

Under rådene om «trygt miljø» omtaler Bufdir både kjønnsnøytrale alternativer og bruk av kjønnsdelte rom i tråd med «ønsker og identitet». Her glir veilederen fra rimelig tilrettelegging til et prinsipp som er langt mer omstridt.

Å tilby et egnet, skjermet alternativ for den som trenger det, kan være en fornuftig og praktisk løsning. Men det er et helt annet steg å gjøre tilgang til kjønnsdelte rom avhengig av «ønsker og identitet» – uten tydelige rammer for personvern, samtykke, skjerming og hensyn til alle involverte.

Hvorfor dette er problematisk i skole og idrett

Garderoben handler ikke om symboler eller «inkluderende språk». Den handler om kropp, nakenhet, sårbarhet og grenser. Det er derfor vi i utgangspunktet har kjønnsdelte ordninger.

Når en statlig veileder legger opp til at slike rom skal brukes i tråd med identitet, uten at det samtidig slås fast at integritet og privatliv for alle er førende, skaper det flere uunngåelige konflikter:

• Barns rett til privatliv relativiseres. For mange barn – særlig i puberteten – er garderoben allerede krevende. En løsning som gjør noen utrygge, er ikke lenger inkluderende.
• Rettigheter settes opp mot hverandre. Det er ikke bare «én elev» i rommet. Det er flere, med ulike grenser og behov.
• Ansvar skyves nedover i systemet. Når prinsippet er uklart, blir det den enkelte lærer, trener eller helsesykepleier som må stå i konfliktene – ofte uten klare rettslige og etiske avklaringer.

Et bedre prinsipp: mer privatliv for alle, ikke mindre for noen

Hvis målet virkelig er trygghet, bør staten si dette tydeligere:

• Prioriter individuell skjerming (enkeltrom, avlukker, tidsforskyvning, separate soner).
• Behold kjønnsdelte rom som standard, nettopp fordi de beskytter et bredt flertall.
• Unngå formuleringer som gjør at barns kroppslige grenser i praksis må vike for en annens identitetsforståelse.

Sagt enkelt: Den mest humane løsningen er ofte den mest konkrete – skjerming, ikke omdefinering.

4) Når veilederen normaliserer dobbelt språk overfor foreldre

Minst like alvorlig er Bufdirs råd om navn og pronomen i møte med barn og unge. Veilederen sier at det kan være riktig å bruke ett navn og pronomen i én situasjon og et annet i en annen, og gir eksempel: ett navn/pronomen når man er alene med barnet, og et annet når foreldrene er i nærheten.

Dette er ikke et lite pedagogisk tips. Det er en norm for dobbel kommunikasjon.

Hvorfor dette undergraver tillit

Det finnes situasjoner der barn faktisk trenger beskyttelse mot foresatte. Men da finnes det allerede et tydelig rammeverk: meldeplikt, barnevern, risikovurdering, dokumentasjon og samarbeid med relevante instanser. En generell veileder bør ikke introdusere en «skyggepraksis» som standard.

Når offentlige ansatte forventes å skifte navn/pronomen etter hvem som er til stede, risikerer man:

• Å svekke foreldres legitime rolle som omsorgspersoner og ansvarlige for barnets helhetlige liv.
• Å gjøre skolen til mellomledd mellom barn og foreldre – og dermed til en part i familiesituasjonen, ikke en støttespiller.
• Å svekke barnets trygghet på sikt, fordi barnet lærer at vanskelige forhold «løses» med skjulte spor og parallelle fortellinger.

Det er også et praktisk problem: Dobbelt språk skaper en kultur av usikkerhet. Hvem vet hva? Hvem har sagt hva? Hvem har ansvar dersom det oppstår konflikt – eller dersom barnet senere opplever å ha blitt dratt inn i et hemmelighold det aldri forsto rekkevidden av?

Foreldre er ikke «motparten» i barnets liv

En katolsk forståelse av familie og ansvar er tydelig: foreldre er barnets første og viktigste ansvarlige. Men man trenger ikke religiøse premisser for å se poenget: I et normalt fungerende samfunn er foreldresamarbeid en forutsetning for at skole og hjelpeapparat skal lykkes.

Derfor bør hovedregelen i offentlige tjenester være:

• Åpenhet og samarbeid med foreldre, med mindre det foreligger konkret og dokumenterbar risiko.
• Tydelige prosedyrer når risiko faktisk foreligger – ikke uformelle «kodebytter» i korridoren.

Når veilederen likevel løfter frem et eksempel som normaliserer hemmelighold, flyttes terskelen dramatisk ned. Og konsekvensene kan bli langt større enn intensjonen.

5) Respekt og omsorg må ikke bygges på utydelighet

I et foredrag i 2022 om kjønnsteologi og katolsk antropologi formulerte pater Arne Marco Kirsebom et grunnprinsipp med klar sekulær oversettelse: Kroppen er ikke et vedheng til personen – den er del av personen. «Vi er vårt legeme», sa han, og understreket at omsorg ikke kan skilles fra sannferdighet.

Overført til skole og offentlig sektor: Man kan møte mennesker med varme og respekt uten at staten gjør omstridte premisser til praksisnorm – særlig ikke i rom som garderober, og særlig ikke i spørsmål som direkte angår barns forhold til egne foreldre.

Det er fullt mulig å si to ting samtidig:
1. Alle mennesker skal møtes med verdighet.
2. Offentlige tjenester må bygge på klare, rettferdige og etterprøvbare rammer – ikke på flytende definisjoner og forventning om dobbeltkommunikasjon.

Hva Bufdir bør endre – konkret

Hvis veilederen skal bli et redskap for trygghet, ikke konflikt, bør Bufdir (og oppdragsgiver) i det minste:
Skille tydelig mellom høflighet og ideologisk bekreftelse. Respektfull tiltale må ikke bli et krav om å akseptere en bestemt teori om kjønn.

• Rydde i definisjonene og gjøre premissene etterprøvbare. Når man selv erkjenner uenighet og endring, må staten være varsom med å gjøre de mest omstridte definisjonene styrende for praksis.
• Skrive om garderobe-rådet slik at privatliv og skjerming er førstevalget, og slik at kjønnsdelte rom ikke omdefineres etter «ønsker og identitet».
• Fjerne eller tydelig avgrense eksempler som normaliserer dobbelt kommunikasjon overfor foreldre, og erstatte dem med en klar hovedregel om foreldresamarbeid – med unntak kun ved konkret risiko og etter eksisterende prosedyrer.
• Legge inn eksplisitt hensyn til alle barns integritet. Det må være legitimt for elever å ønske skjerming og kjønnsdelte rom uten å bli moralsk mistenkeliggjort.
• Være åpen og etterprøvbar på kunnskapsgrunnlaget, særlig der rådene berører barn, personvern og praksis i skole og helse.

Avslutning

Bufdir skriver at formålet er at offentlige ansatte skal vite «hvordan du på en god måte kan møte» mennesker i slike situasjoner. Den gode måten kan ikke være en praksis som gjør garderoben til en forhandlingsarena og foreldrene til et hinder man må navigere rundt.

Et trygt samfunn bygges ikke ved at institusjoner trener seg opp i å administrere parallelle fortellinger. Det bygges ved klare rammer, mer privatliv, og ansvarlige voksne som samarbeider – med foreldrene, ikke utenom dem.

Derfor må rådene revideres før de blir stående som statens «fasit».