Kirkens vekst i de første århundrene

Av Olav Hovdelien, 13. november 2024

Kirkens vekst i de første århundrene var bemerkelsesverdig stor. Det er historikerne enig om. Men hvor mye måtte Kirken vokse for hvert tiår for å bli en så sterk samfunnsfaktor at Konstantin, som var romersk keiser i perioden 306–337 e.Kr., så det som opportunt å alliere seg med henne? Det er dette spørsmålet Rodney Stark (1934-2022) har som utgangspunkt for fremstillingen i The Rise of Christianity, som først ble publisert av Princeton University Press i 1996, og som senere er utkommet i flere utgaver og mange opplag. Stark arbeidet lenge som professor i sosiologi og sammenlignende religionsstudier ved University of Washington. Hans forfatterskap inkluderte over tredve bøker, og mer enn 140 vitenskapelige artikler. Boken om Kirkens fremvekst i de første århundrene hører med til hans mest sentrale utgivelser. 

Hvor raskt vokste Kirken?

Apostlenes gjerninger, som danner den andre halvdelen av tobindsverket tilskrevet apostelen Lukas i Det nye testamente, er den første sammenhengende fremstillingen av Kirkens tidligste historie som vi har kjennskap til. Skriftet er sannsynligvis skrevet om lag femti år etter korsfestelsen av Jesus. Da levde det fortsatt øyenvitner til de hendelsene som blir beskrevet i verket til Lukas.

I Apostlenes gjerninger kan vi i kapittel 1, vers 15, lese at det noen måneder etter korsfestelsen var 120 personer til stede ved en anledning der apostelen Peter stod frem «blant søsknene». Videre står det i kapittel 4, vers 4, at «mange av dem som hadde hørt budskapet, kom til tro, og at tallet på menn nå var omkring fem tusen.» I kapittel 21, vers 20, kan vi lese at det noen tiår senere var «mange tusen jøder er kommet til troen.»

Ifølge Stark er disse tallene sannsynligvis en overdrivelse, siden det på denne tiden kanskje bare var ti tusen innbyggere i Jerusalem totalt. Det konservative anslaget hans er at det var 1000 kristne i år 40, og det er dette antallet han så bruker som «starttall» for sin utregning av hvor sterkt Kirken måtte vokse, for å ende opp med å utgjøre anslagsvis 10 prosent av den totale befolkningen i Romerriket på den tiden Konstantin overtok som keiser i begynnelsen av det fjerde århundret. Det ville i så fall bety at det på begynnelsen av 300-tallet var omtrent seks millioner kristne i en befolkning på om lag seksti millioner til sammen i det romerske riket. Disse tallene utgjør dermed starten og slutten på et tidsspenn på om lag 260 år, og gjør det mulig å regne på hvor sterk den gjennomsnittlige veksten må ha vært, for å gå fra 1000 kristne til seks millioner i denne perioden. Det er en slik relativt enkel utregning Stark redegjør for i sin fremstilling i The Rise of Christianity. Svaret han gir er at det trengs en vekstrate på 40 prosent for hvert tiår.

40 prosent flere kristne for hvert tiår

En vekstrate på 40 prosent for hvert tiår tilsier at det for eksempel bare var omtrent to tusen kristne til sammen da apostelen Paulus levde og skrev sine brev til menigheter i det østlige middelhavsområdet, dagens Hellas og Tyrkia, og ikke minst til menigheten i Roma. Det er interessant i seg selv, siden det må ha betydd at Paulus personlig må ha kjent, eller i det minste ha kjent til, en betydelig andel av datidens kristne. Motsatt er det grunn til å anta at flertallet av disse visste godt hvem Paulus var, eller hadde hørt om ham og hans store engasjement for å forkynne evangeliet. Den imponerende misjonsvirksomheten til Paulus får vi komme tilbake til ved en annen anledning. I denne sammenhengen er det nå først tallenes nøkterne tale som gjelder.

I år 100 var det ut fra Starks utregning 7530 kristne. Femti år senere var tallet vokst til 40495, mens antallet i år 200 var kommet opp i 217795. Slik gir en gjennomsnittlig vekstrate på 40 prosent hvert tiår, i henhold til modellen, at det totale antallet kom opp i 6,3 millioner i år 300 e.Kr. Det er verdt å minne om at Starks utregning ikke er ment å være helt nøyaktig, men den gir uansett en solid pekepinn på hvordan veksten kan ha foregått på bakgrunn av starttallet og sluttallet. Etter år 350 er ikke lenger Starks modell aktuell, siden veksten i antall kristne nødvendigvis ikke kan overstige den totale populasjonen.

Selv om en gjennomsnittlig økning på 40 prosent for hvert tiår kanskje kan høres overkommelig ut, i det minste for de første tiårene, er det snakk om en formidabel vekst. Det neste spørsmålene som trenger seg på, vil da være: Hvordan var det mulig at Kirken kunne vokse så sterkt? Hva var de samfunnsmessige og kulturelle forutsetningene for at dette kunne skje?

Hva var de samfunnsmessige og kulturelle forutsetningene for den sterke kirkeveksten i Kirkens tidligste tid?

Starks forskningsmessige tilnærming er samfunnsfaglig og har et fokus på samfunnsmessige og kulturelle forutsetninger for kristendommens utbredelse. Modellene han bruker for å utvikle en forståelse av hvordan Kirken kunne vokse så sterkt på såpass kort tid, er hentet fra vår egen tid, og hvordan religiøse bevegelser utvikler seg i dag. Ifølge ham er det ikke noe enkelt entydig svar på hvordan en så sterk kirkevekst kunne skje, men kort formulert handler det om at det radikale budskapet kristendommen representerte, og kanskje ikke minst det nye menneskesynet som lå i det kristne budskapet – som innebar et eklatant brudd med det rådende menneskesynet i den gresk-romerske kulturen – medførte at mange fikk et bedre og sikrere liv. Det skulle ta noen hundre år, men etter hvert kom Kirkens innflytelse til å virke sterkt revitaliserende på samfunnet på en avgjørende måte. Fortsatt i dag er vår måte å tenke på sterkt preget av denne endringen i verdioppfatninger som kan spores tilbake til kristendommens gjennombrudd. Den som er interessert i å gå dypere inn i hvordan dette skjedde, og hvor radikal den kulturelle endringen som fulgte i kjølvannet av Kirkens vekst, kan lese den britiske historikeren Tom Hollands bok Dominion. The Making of the Western Mind, som utkom i 2019.

Et radikalt nytt syn på mennesket

Et viktig trekk ved kristendommens appell i dens første tid var altså det radikalt nye menneskesynet som de kristne stod for. Enkelt sagt bestod dette i at alle mennesker ble ansett for å være verdifulle, uavhengig av sosial status, etnisitet eller kjønn. Særlig for samfunnsgrupper og mennesker som kom dårlig ut i det brutale gamle romerske samfunnet innebar dette en sterk forbedring. Stark viser blant annet til hvordan de kristne gjorde noe så uhørt som å pleie og ta vare på fattige og syke i de farlige epidemiene som rammet samfunnet, og som krevde mange menneskeliv.

En av de verste epidemiene kom i år 165, under keiser Marcus Aurelius’ styre. I løpet av de femten årene denne dødelige epidemien varte, regner forskerne med at mellom en fjerdedel og en tredjedel av det romerske rikets samlede populasjon døde, inkludert keiseren selv, som døde i Wien i 180. Og fra og med år 251 herjet en ny dødelig epidemi som medførte en ny demografisk katastrofe for Romerriket.

Flere sentrale kirkefedre, som Cyprian, Dionysius og Eusebius skriver om hvordan de store epidemiene indirekte utgjorde et viktig bidrag til kristendommens utbredelse. Det ble lagt merke til i omgivelsene hvordan mange kristne satte sine liv på spill – og ofte ofret det – i arbeidet med å pleie de syke. Her hører det også med til historien at hjelpearbeidet blant de som ble rammet av epidemiene også medførte en utvikling av immunitet i de kristne gruppene, noe som igjen medførte at andelen kristne som overlevde var større relativt sett, enn blant den øvrige befolkningen. De kristnes større grad av motstandsdyktighet mot sykdommene ble også ofte sett på som et mirakel, både av de kristne selv, og deres samtidige, noe som igjen førte til omvendelser til kristen tro.

Ifølge Stark bør vi ikke undervurdere kraften i den kristne overbevisningen om at Gud var herre over liv og død. Det lå et sterkt håp i overbevisningen om at det var et nytt liv etter døden for den som trodde på Kristus, og at livet i denne verden bare var en forberedelse og begynnelse. Slik var troen med på å gi en ny mening i tilværelsen, til tross for at den konkrete livssituasjonen kunne se begredelig ut. Kristendommen gav mening og trøst, og gjorde tilværelsen enklere og livet bedre for mange mennesker.

Vi skal heller ikke undervurdere kraften i de kristne martyrene og de mange eksemplene på mennesker som heller ønsket å dø – ofte på så vonde måter at det er vanskelig å ta inn over seg – heller enn ved å fornekte troen på Kristus. Dette var sterke vitnesbyrd som bidrog sterkt til kristendommens troverdighet.   

Det nye menneskesynet fikk særlig positive følger for kvinnene, noe som gjorde at den nye religionen var særlig attraktiv for dem. Blant de kristne hadde kvinner en mye høyere status enn det kvinner flest hadde i den gresk-romerske verden for øvrig. Dette fikk igjen positive følger for kirkeveksten ved at den kristne læren forbød barnedrap og abort, praksiser som ofte særlig hadde medført drap på jentebarn. Denne nye kristne praksisen førte naturlig nok til kirkevekst, ved at flere barn relativt sett fikk vokse opp i de kristne miljøene enn i de hedenske omgivelsene, noe som igjen medførte at Kirken vokste.

Kirken vokste fordi de kristne viste kjærlighet og omsorg både for hverandre og for mennesker de ikke kjente

«Kristendommen vokste ikke frem først og fremst på grunn av mirakler og overnaturlige hendelser (selv om det godt kan ha skjedd mange mirakler i denne tiden), eller på grunn av at Konstantin befalte at den skulle vokse, eller på grunn av at martyrene gav den sterk kredibilitet.», skriver Rodney Stark avslutningsvis i The Rise of Christianity. Kirken vokste på grunn av at de kristne utviklet et sterkt indre fellesskap der det var godt å være. Dette var et felleskap som ble lagt merke til blant ikke-troende. Evangelisering og misjon skjedde hovedsakelig i de første århundrene først og fremst ved at de kristne inviterte inn sine venner, sine slektninger og sine naboer til å ta imot «de gode nyhetene», og la seg omvende og bli døpt. Den kristne forkynnelsen av en Gud som elsket de som elsket Ham, og som viste kjærlighet og omsorg både for hverandre og for mennesker de ikke kjente, var helt ny og ukjent i Romerriket. I løpet av noen hundre år endret fremveksten av kristendommen først det romerske riket, og deretter hele den vestlige verden. Her skulle det være mye å reflektere over.

Rodney Stark, The Rise of Christianity. How the Obscure, Marginal Jesus Movement Became the Dominant Religious Force in the Western World in a Few Centuries. Princeton University Press, 1997

Olav Hovdelien har en doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet – storbyuniversitetet