Den hellige pave Leo III

Den hellige pave Leo III (ca. 750–816) ledet Kirken i en urolig brytningstid mellom antikken og middelalderen. Med mot og kløkt overlevde han attentat og intriger, kronet Karl den store til keiser, og befestet pavedømmets rolle som både åndelig og politisk kraft i Europa. Hans festdag feires 12. juni.

Festdag: 12. juni
(ca. 750 – 12. juni 816)

Leo III kom fra en enkel sør-italiensk familie, men gjorde seg tidlig bemerket i den romerske kirkens tjeneste. Han ble etter hvert kardinalprest ved kirken Santa Susanna, og hans karakter var preget av mildhet, fromhet og praktisk nestekjærlighet.

Etter pave Hadrians død i 795, ble Leo valgt enstemmig til ny pave andre juledag, og konsekrert dagen etter. Valget ble raskt bekreftet av presteskapet i Roma, men møtte motstand i de mektige aristokratiske kretsene, særlig blant slektninger av hans forgjenger.

Allianse med frankerne

En av Leos første handlinger som pave var å sende bud til frankerkongen Karl den store. Han oversendte symbolsk byens banner og nøkkelen til apostelen Peters grav, som tegn på at han anerkjente Karl som beskytter av Roma og Kirken. Det ble begynnelsen på et tett – men også komplisert – forhold mellom pave og konge.

I Lateranpalasset lot Leo lage en mosaikk som viste apostelen Peter som overrekker palliet til paven og et kongebanner til Karl – et visuelt uttrykk for deres felles ansvar for kristenheten.

Attentatet og renselsen

Leos pontifikat ble tidlig preget av vold og intriger. Den 25. april 799, under Markus-prosesjonen i Roma, ble han overfalt av en gruppe opprørere. De forsøkte å blinde ham og fjerne tungen – et angrep som var ment å gjøre ham fysisk uskikket til embetet. Til tross for det brutale angrepet overlevde Leo og gjenvant både tale og syn, noe som i ettertid ble sett på som et mirakel.

Han ble deretter fengslet og forsøkt avsatt, men klarte å rømme med hjelp fra lojale støttespillere. Under beskyttelse av frankiske styrker ble han eskortert til Karl den stores hoff i Paderborn, hvor han ble mottatt med respekt.

Kroningen av en keiser

Etter en grundig undersøkelse i Roma – hvor ingen verdslig makt ønsket å dømme paven – erklærte Leo seg villig til å rense sitt navn ved en offentlig ed foran et stort kirkemøte. Den 23. desember 800 løftet han evangelieboken og avla en høytidelig ed om sin uskyld. Dette ble møtt med jubel og hymnen Te Deum.

To dager senere, første juledag år 800, kronet Leo Karl den store til keiser i Peterskirken. Seremonien ble framstilt som en overraskelse for Karl, men alt tyder på at kroningen var planlagt som en bekreftelse på pavens myndighet til å utnevne en romersk keiser – et grep som skulle få avgjørende betydning for middelalderens Europa. Denne dagen regnes ofte som begynnelsen på det hellige romerske rike, og Leo ble kjent som “keisermakeren”.

Maktbalanse og teologisk integritet

Selv om Karl ga Kirken beskyttelse, krevde han også stor innflytelse i Kirkens indre anliggender. Pave Leo aksepterte ofte denne realiteten, men satte også grenser. Da Karl ønsket å tilføye Filioque (“og Sønnen”) i trosbekjennelsen, avslo Leo endringen, selv om han teologisk var enig i læren. Han mente det var viktig å bevare det opprinnelige formularet i den liturgiske tradisjonen.

Kirkelig og sosial innsats

Leo viste seg som en dyktig og engasjert leder. Han utvidet Kirkens sosiale omsorgsarbeid og arbeidet for å gjenreise Romas verdighet etter en periode med forfall. Han restaurerte og forskjønnet over 160 kirker i Roma og omegn, og brukte store summer – blant annet fra frankernes krigsbytte – til bygging og utsmykking.

Blant hans mest bemerkelsesverdige prosjekter var den nye triclinium-hallen i Lateranet, brukt til synoder, rettssaker og mottakelser. Hallens mosaikker viste både Kristus, Peter, paven og keiseren i symbolsk samspill.

Han opprettholdt også kontakt med den engelske kirken og spilte en meklerrolle i flere britiske og europeiske kirkepolitiske konflikter.

Senere år og død

Etter Karl den stores død i 814, fikk Leo noe større handlefrihet. Da en ny konspirasjon mot ham ble avslørt i 815, lot han personlig rettsforfølge de ansvarlige og dømme dem til døden – en handling som vekket uro i frankiske kretser, men som han forsvarte med legale begrunnelser.

Leo døde fredelig 12. juni 816, og ble gravlagt i Peterskirken. Selv om hans minnedag senere ble fjernet fra den universelle kalenderen, ble han offisielt erklært helgen av pave Klemens X i 1673. Det ble særlig vist til det mirakuløse ved at han gjenvant syn og tale etter det brutale attentatet.

Ettermæle

Pave Leo III var en nøkkelfigur i overgangen mellom antikken og middelalderen. Han representerte et paveembete som ikke bare var åndelig lederskap, men også politisk aktør. I sitt virke forente han fromhet og diplomati, og la grunnlaget for et årtusen med samspill – og spenning – mellom pave og keiser.

Teksten bygger på biografier av Catholic News Agency og p. Per Einar Odden